I oljens makt - Energi og Klima

I oljens makt

Oljen gjør staten, bedrifter og enkeltpersoner rike. Veldig rike. Det er forklaringen på at Norge er mindre innstilt på å gjøre utslippskutt på hjemmebane enn land som Tyskland og Storbritannia.

1 kommentar

Det er ingenting som tyder på at klimagjelden tynger oss nordmenn i særlig grad. Vi kjøper regnskog, som er bra, men vi klarer ikke nå innenlandske mål om utslippsreduksjoner. Lekkasjer fra Finansdepartementet tyder på at det er folk i regjeringskvartalet som vil redusere de innenlandske ambisjonene ytterligere.

«Det vil være ille hvis Norge – verdens rikeste land – sier at vi ikke har råd til å kutte våre utslipp, samtidig som våre britiske, finske og franske venner klarer det. Det vil plassere Norge i en helt ny liga, i Saudi-ligaen,» sier miljøvernminister Erik Solheim til Aftenposten dagen før klimatoppmøtet i Durban starter.

Men i klimaspørsmålet er det langt mellom politikere som synes å ha et genuint engasjement, og mot og vilje til å gjøre noe på hjemmebane som virkelig monner. Hvorfor er det slik? Hvorfor går det så tregt i Norge sammenliknet med andre land i Norden, Storbritannia, Tyskland?

Svaret er at det er ingenting i det oljeindustrielle kompleks som skaper incentiver for utslippskutt. Det gjelder både innenfor politikk, næringsliv og forskning. Oljen gjør staten, bedrifter og enkeltpersoner rike. Veldig rike.

Oljen skaper grunnlag for å opprettholde en politikk som ikke hadde vært mulig i en normal økonomi. Oljen gir grunnlag for vekst i offentlig sysselsetting, som igjen skaper mange prestisjefylte og spennende stillinger. Dette gjelder både innenfor felt som er direkte tilknyttet oljevirksomheten og innenfor felt som ikke har noe med oljen å gjøre, men som bare nyter godt av pengene som skapes.

Når petroleumssektoren skal redde distriktspolitikken i nord, og ikke minst, når Norge skal bygge en ny æra som internasjonal stormakt i nordområdene, med petroleumsreserver som trumfkort, da blir klimautfordringen fort redusert til en eventuelt-sak.

Toppene i norsk politikk og næringsliv feirer høylytt de forlokkende perspektivene i nye funn og nyåpnede områder. Sammen bærer disse bud om mer profitt, mer makt og høyere status for Norge i internasjonale fora.

Det er ingenting i det oljeindustrielle kompleks som skaper incentiver for utslippskutt

Norge – en energistormakt! Hvilken sødmefylt tanke. Høystemt retorikk i tas i bruk. «Med Barentshavet som ny energiregion i Europa, gode utsikter for mineralutvinning i nord, økt skipsfart i nordlige og arktiske farvann står vi foran et spennende kapittel i Nord-Norges og Norges historie,» sier utenriksministeren.

Letedirektør i statens eget Oljedirektorat Sissel Eriksen er euforisk over nye geologiske prøver fra sokkelen utenfor Jan Mayen. De viser at det kan være olje og gass der. «Nå skriver vi faktisk geologisk historie. Det er derfor det er så fantastisk å jobbe i Oljedirektoratet,» sier Eriksen til Stavanger Aftenblad den 26. november. Vi hører formelig lovsangen stige opp fra det grå avispapiret.

Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Politikere og representanter for oljenæringen lover gull og grønne skoger for lokalbefolkningen i nord, for leverandørindustrien og for statskassen. På politisk korrekt vis blir det alltid understreket at utviklingen skal skje på en bærekraftig måte. Forsikringen skjer tilsynelatende uten at det reflekteres over at det er nettopp på grunn av en total mangel på bærekraft at isen nå trekker seg tilbake og åpner for mer aktivitet i de nordlige områdene.

Statoil har en usedvanlig historie, en offensiv strategi og imponerende gjennomføringskraft. Statoil er kompetent i alle ledd. Men selskapet er børsnotert og reserveerstatning og avkastning forblir de viktigste måleparametrene. Derfor vil Statoil aldri gå i spissen for en grønn utvikling så lenge den svarte oljen er mer lønnsom. Slik er det, og vi kan ikke klandre tigeren for at han har striper.

Statoil er seg bevisst sine interesser og er meget dyktige til å kommunisere dem. I stjerneglansen av private jets og internasjonal suksess blir våre politikere lett til lydige redskap. Halen vifter med hunden.

Det må meisles ut en tydelig og helhetlig klimastrategi

Olje- og energiminister Ola Borten Moe er et godt eksempel. I forbindelse med sin tur til Statoils oljesand-prosjekt i Canada, tok han langt på vei parti med Canada mot EU som vil legge ekstra avgifter oljesandprodukter. Et standpunkt som er oppsiktsvekkende, for å si det forsiktig, ettersom både politikere og industriens representanter vanligvis er enige om at en pris på CO2 er veien å gå for å få fart på utslippsreduksjonene. Dessuten er Norge normalt på parti med EU i klimaspørsmål, ikke Kyoto-motstanderen Canada.

Dette er ikke ment som argumentasjon for å avvikle norsk oljenæring. Den norske petroleumsindustrien er både forholdsvis ren og utslippseffektiv sammenliknet med oljeindustri de fleste andre steder i verden. Norsk gass vil dessuten kunne være en viktig brobygger til en grønnere framtid.

Dette er en oppfordring til våre politikere om å ha to tanker i hodet. Hvis vi virkelig vil beholde posisjonen som energistormakt de neste hundre årene, må vi legge grunnlaget for det i dag. Da må vi både tenke og handle deretter.

Da må det meisles ut en tydelig og helhetlig klimastrategi som omsettes i konkret handling, og som får like mye oppmerksomhet i den offentlige samtalen som oljen har i dag. Et naturlig element i en slik strategi ville være å opprette et nytt slagkraftig selskap som får samme marsjordre som Statoil i sin tid fikk, men denne gang med utgangspunkt i fornybar energi.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Truls Gulowsen

    Truls Gulowsen

    Meget god kommentar, tusen takk.

    Vil i sammenhengen også henvise til hvor blindt det norske samfunnet har valgt å være for Oljens makt i Norge og over norsk politikk.

    Mitt favoritt-eksempel er Maktutredningen (2003) som analyserte diverse sider av norsk makt gjennom en rekke bøker, men kun satte av ett endags-seminar (arrangert av OLF) til å belyse OLjemakten i Norge. «Rapporten» fra seminaret kan leses her http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapp2003/rapport56/index.html

    Da sluttrapporten kom var heller ikke oljemakten tema; http://www.sv.uio.no/mutr/

    Kanskje på tide med en ny analyse?

Kommentarfeltet er stengt.