Hvorfor børsnoterte selskaper bør analysere og rapportere på klimarisiko - Energi og Klima

Hvorfor børsnoterte selskaper bør analysere og rapportere på klimarisiko

Hvordan vil klimaendringer og skjerpet klimapolitikk påvirke fremtidsutsiktene til børsnoterte selskaper? Om ikke spørsmålet stilles internt, vil aksjonærer, investorer, banker, forsikringsselskaper og ratingbyråer snart kreve svar.

George Rex cb

Norske børsnoterte selskaper er opptatt av klimarapportering, viser en kartlegging gjort av Norsk klimastiftelse høsten 2018. 14 av de 15 største selskapene på Oslo Børs oppgir at de gir ut årlige regnskap over virksomhetens direkte og indirekte klimagassutslipp. Klimaregnskap er et nødvendig verktøy for selskaper som ønsker å gå systematisk til verks for å redusere eget karbonfotavtrykk.

En vanlig misforståelse er at det å rapportere på klimarisiko er det samme som klimarapportering. Det er det ikke. Å rapportere på klimarisiko handler om å analysere hvordan klimaendringer og klimapolitikk kan utvikle seg fremover, og å prøve å forstå hvilke oppsider og nedsider dette representerer for selskapet. Svært få børsnoterte selskaper rapporterer på klimarisiko i dag, men før eller senere vil alle måtte gjøre det. Klimautfordringen tar stadig mer plass i samfunnet – det berører alle bransjer og sektorer i større eller mindre grad. Å forstå konsekvensene for eget selskap, handler helt enkelt om lønnsomhet og aksjonærverdier på kort, mellomlang og lang sikt. Ansvaret for klimarisikoarbeidet bør derfor ikke gjemmes bort i organisasjonen, men plasseres på øverste ledelsesnivå og integreres i styrets strategiske arbeid.

Prosjektet Klimarisiko – finans og børs i regi av Norsk klimastiftelse er støttet av Finansmarkedsfondet og går av stabelen i 2018 og 2019. Som en del av prosjektet har 40 finansinstitusjoner og de 15 største selskapene på Oslo Børs (som ikke tilhører finans) deltatt i Klimastiftelsens kartlegging av om og i så fall hvordan disse håndterer og rapporterer klimarisiko. Rapporten ble lagt frem på et debattmøte i Oslo 4. desember 2018.

I litteraturen skilles det mellom tre typer klimarisikoDen fysiske risikoen (klimaendringer og ødeleggelser som følge av ekstremvær), overgangsrisiko (endringer i politikk, marked, teknologi og omdømme) og ansvarsrisiko (risiko for søksmål). Men hva betyr klimarisikoens «stammespråk» egentlig? Hvilke spørsmål skal man stille for å avdekke om man som selskap er robust nok til å møte fremtidens usikkerhet?

De fysiske konsekvenser

Utgangspunktet som gjelder alle sektorer er dette: Temperaturen på jorden stiger. De siste fem årene har vært de fem varmeste som noen gang er registrert, med 2018 som det fjerde varmeste. I takt med oppvarmingen ser vi en tydelig økning i ekstremvær, som tørke, flom og orkaner. Samtidig påvirker oppvarmingen havet. Økt CO2-innhold bidrar til at sjøvannet blir surere, som igjen får konsekvenser for livet under vann. Alt dette skjer ved «bare» en grads oppvarming. Det store spørsmålet er hvilke konsekvenser vi kan vente oss om temperaturen stiger ytterligere en, to eller tre grader.

Driver man for eksempel et norsk sjømatselskap kan disse spørsmålene knyttet til den fysiske klimarisikoen være relevante:

  • Hvilke konsekvenser kan hyppigere ekstremvær få for hvor og hvordan man driver et fiskeoppdrett? Hvilke konsekvenser kan det få for anlegg, utstyr og ansattes sikkerhet?
  • Hvordan kan varmere hav og økt havforsuring endre forholdene for fisken i havet?
  • Hvordan kan sjømatproduksjonens verdikjede påvirkes dersom den globale soyaproduksjonen opplever økende avlingssvikt på grunn av stadig mer tørke?

Når politikk og teknologi utfordrer

Overgangsrisiko er mer uoversiktlig. Overgangsrisiko omfatter endringer i politikk, teknologi, marked eller omdømme i overgangen til et lavutslippssamfunn. Politikerne kan for eksempel skru opp avgiftene på utslipp, eller innføre forbud eller begrensninger mot visse produkter eller aktiviteter.

Jo mer alvorlig klimakrisen blir, desto mer tilbøyelig kan man anta at politi‐ kerne blir til å gjennomføre nye «grep».

Vi støtter Energi og Klima:

Også teknologiskifter kan komme brått på. Bare spør det amerikanske konglomeratet General Electric (GE). De opplever nå et annus horribilis, mye på grunn av endringer i kraft‐ markedet. Mens solceller, vindkraft og batteriteknologi blir stadig mer konkurransedyktig, blir kjøperne av GEs nye gasskraftturbiner stadig færre. I 2018 har selskapet skrevet ned verdier for titalls milliarder kroner, nullet ut aksjonærenes utbytte og fått kredittverdigheten nedgradert.

Også andre forhold enn teknologi kan endre de etablerte selskapenes lønnsomhet. Nye konkurrenter fører også med seg nye måter å gjøre ting på. Kunder og forbrukere kan få helt andre preferanser i morgen enn det de har i dag. Rødt kjøtt kan bli «ut», restauranter kan komme til å si nei til flyfraktet fisk og mobilitetstjenester kan bli viktigere enn bilsalg. Det er summen av alle disse dimensjonene knyttet til klimaomstillingen som utgjør et selskaps overgangsrisiko.

Er man et norsk selskap innen oljeservice kan dette være relevante spørsmål å stille om overgangsrisiko:

  • Hva blir konsekvensene for oljeservice på norsk sokkel dersom petroleumsskattereglene strammes til i neste regjeringsforhandling, slik at oljeselskapene må bære en større del av investeringene selv?
  • Hvordan vil den globale etterspørselen etter olje påvirkes om internasjonal skipsfart innretter seg etter målet om å redusere sektorens klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 og halvere dem innen 2050?
  • Kan selskapets kompetanse anvendes i andre sektorer enn olje‐ og gassnæringen?

Søksmål

Ansvarsrisiko er den tredje klimarisikokategorien. Noe forenklet kan man si at det er risikoen for å bli stilt til ansvar gjennom søksmål for noe man har gjort, eller latt være å gjøre, relatert til klimaendringene. Det er ikke like allment som de første to kategoriene, men alle selskaper bør ha et bevisst forhold til problemstillingene som ansvarsrisiko tar opp.

Antall klimasøksmål globalt har eksplodert de senere årene. De omhandler alt fra erstatning for klimarelaterte naturødeleggelser til fravær av utslippsreduserende tiltak og mangelfull klimarisikorapportering. Dynamikken er som følger: Når avstanden mellom vedtatte klimamål og det som skjer på bakken øker, og kostnadene ved ekstremvær vokser, da melder behovet seg for å stille myndigheter og selskaper til ansvar. Selv om de fleste klimasøksmål ikke fører frem, representerer de et betydelig omdømmeproblem for dem som saksøkes.

For et børsnotert transportselskap kan dette være relevante spørsmål å ta stilling til:

  • Har selskapet tatt investeringsbeslutninger som vil føre til økte utslipp av klimagasser?
  • Har selskapet latt være å gjennomføre utslippsreduserende tiltak?
  • Har selskapet informert eiere, investorer og andre interessenter om hvordan selskapets verdier vil utvikle seg i en verden som når klimamålene?

Ikke tenk for snevert

Enten det gjelder fysisk klimarisiko, overgangsrisiko eller ansvarsrisiko, er det viktig at man som selskap ikke går for snevert til verks i analysen. Selv om man kommer frem til at forventet ekstremvær i Norge er håndterbart også i et høyutslippsscenario, kan det tenkes at konsekvensene er helt annerledes for aktører lenger ned i verdi‐ kjeden. Hva med tilgangen på råvarer eller andre innsatsfaktorer? Eller transport‐ og logistikkmønstre som man bygger virksomheten på (kan selskapet rammes av transportbrudd andre steder i verden som følge av nedbør og flom)?

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Det er også viktig at man ikke svarer på spørsmålene ut fra hva man tror vil skje i fremtiden, men at man forholder seg til hva som kan komme til å skje. I løpet av dette århundret kan vi se en temperaturstigning på 1–2 grader (i tråd med Paris‐avtalens mål), 3–4 grader (slik vi har kurs mot nå) eller 5–6 grader (om vi mislykkes helt i omstillingen). Det er mange utveier, med ulik grad av trusler og muligheter.

Ikke vent til noen krever svar

Å analysere egen klimarisiko er i selskapets egen interesse. Økt kunnskap og refleksjon om konsekvenser av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, vil kort og godt gjøre selskapet bedre rustet til å møte fremtiden.

Men klimarisiko er ikke et internt anliggende. Vi ser nå en trend der eiere, investorer og finansaktører i økende grad krever god og utfyllende informasjon om hvordan selskapene møter klimatrusselen. To ferske eksempler:

  • Høsten 2017 gikk to aksjonærer i Commonwealth Bank of Australia til søksmål mot banken fordi banken i sin årsrapport ikke innrømmet at klimaendringer representerte en investeringsrisiko. Søksmålet ble senere trukket da banken ombestemte seg og endret praksis i påfølgende årsrapportering.
  • I USA har ExxonMobil vært utsatt for en rekke klimasøksmål. Men søksmålet som ble reist mot Exxon i 2018 av statsadvokaten i New York, skiller seg fra de andre. Det handler ikke om hva selskapet har gjort eller ikke gjort for å bidra til den globale oppvarmingen, men om feilinformasjon overfor investorene. Statsadvokaten hevder at Exxon ikke har kommunisert riktig til investorer om hvilken karbonpris som legges til grunn ved investeringsbeslutninger.

Børsnoterte selskaper i Norge har gjennom regnskapslovens § 3–3a plikt til å gi «opplysninger om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets  eiendeler,  gjeld,  finansiell stilling og resultat.» Det står ingenting spesifikt om klimarisiko, men man bør ikke bli overrasket om noen krever svar på spørsmål som dem vi har reist i denne artikkelen med bakgrunn i dagens informasjonsplikt.

Børsnoterte selskaper kan bare ignorere klimarisiko så lenge aksjonærene, investorene, bankene, forsikringsselskapene, ratingbyråene og myndighetene aksepterer det. Equinor er et eksempel på nettopp dette. I 2015 vedtok daværende Statoils generalforsamling et aksjonærforslag om å stressteste selskapets portefølje mot togradersmålet. Slik begynte det, og tre år senere er Equinor et av selskapene på Oslo Børs som er kommet lengst i arbeidet med å forstå selskapets klimarisiko.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.