De siste nyhetene om norsk klimapolitikk tyder ikke på det. Samtidig som Paris-avtalen trer i kraft, utlyser Norge nye blokker for oljeleiting. Klima- og miljøminister Helgesen ga sist uke opp å innfri 2020-målsettingen som ble avtalt i klimaforliket. Arbeiderpartiet er enig, samtidig som de presenterer seg i en ny og grønn drakt – uten noen tiltak som virkelig monner, men med storsatsing på biodiesel – som faktisk kan gi større utslipp en fossilt!

For noen uker siden kom også innstillingen fra energi- og miljøkomiteen på Stortinget om Miljøpartiet De Grønnes forslag om å utrede innføring av karbonavgift til fordeling (KAF) i Norge. Alle partiene er enige om at det kreves «drastiske kutt» i utslippene fra transportsektoren, og nytenking i klimapolitikken. Men man er ikke en gang villig til å utrede et forslag om å innføre en karbonskatt, bare SV støtter MDGs utredningsforslag. Noe særlig nærmere trumpisme i praksis kommer man ikke.

Robin Hood-løsning

KAF er utformet for å kunne innføres i ett enkelt eller flere land. Forslaget er veldig enkelt. Man krever inn en avgift på alle fossile brennstoffer fra importører og produsenter. Denne avgiften stiger med et avtalt beløp hvert år. Avgiftsinntektene utbetales tilbake til hver enkelt innbygger, rett på konto, automatisk som barnetrygden. Det er en Robin Hood-løsning: De med høyt karbonforbruk (stort sett de rike) vil gå i minus, mens lavtlønte, studenter og andre med lite karbonforbruk, vil tjene. For privatpersoner er bilkjøring, altså bensin, ofte den viktigste formen for karbonforbruk. Hensikten er å gjøre karbonforbruk/klimagassutslipp stadig dyrere, slik at man velger andre løsninger.

Siden avgiften skal kreves inn ved produksjons- eller importpunktet, vil stigende pris på alt fossilt forplante seg videre til alle varer som inneholder fossilt brensel. Alt blir dyrere, men gjennomsnitts fossilforbruk blir kompensert med direkte utbetaling, og de fleste vil da komme fordelaktig ut. Da blir det mulig gradvis å heve avgiftene til et nivå der de får virkelig effekt. Med tilstrekkelig stigning i avgiften, kan KAF bli et hovedelement i den hestekuren klimaet nå krever av oss.

Partiene argumenterer mot KAF med at Norge ikke har noen «tradisjon» for en slik modell, der en avgift betales direkte ut igjen til folket. Men har vi en tradisjon i klimapolitikken som er verdt å verne? Utslippene stiger fortsatt. Mange, ikke minst Senterpartiet, mener at avgiftsmodellen vil bli distriktsfiendtlig ved at bare de som har tilgang til kollektivtrafikk vil ha alternativer til å bruke fossilbil. Det er ikke riktig. I dag er elbil tilstrekkelig for de fleste også på bygda. Tesla kommer med en langt billigere modell 3, Nissan med en kombi 7-seter varebil.

I praksis som Trump

Venstre har døra på gløtt for KAF, men stemmer mot utredning fordi partiet heller ønsker en modell som gir skattekutt i bytte mot klimaavgifter. De andre partiene som er mot KAF, hevder at de er for at CO₂-utslipp må prises slik at de reflekterer de framtidige miljøkostnadene. Men det er for lengst klart at miljøkostnadene potensielt er uendelig høye. Da virker det paradoksalt at de samme partiene hevder at det ikke har noen effekt å heve avgiftene, og derfor går imot utredning. Denne typen tilfeldige og selvmotsigende argumenter er jo bare et uttrykk for det vi har visst veldig lenge: Det er ingen vilje til å ta nødvendige grep. Om man som Trump sier at man ikke har tenkt til å gjøre noe, eller man sier man vil gjøre noe, men ikke gjør det, så er resultatet det samme i praksis.

Partiene går inn for utbygging av infrastruktur som ladestasjoner. Det er viktig og bra, men samtidig legges det opp til veibygging i stor stil, som vil gi trafikkvekst som nuller klimakuttene – eller til og med fortsetter å øke dem.

Vi får ingen rask, storstilt overgang til fornybar energi så lenge fossilt er billigst. Enhver effektiv klimapolitikk vil gjøre energi dyrere for sluttbrukeren. Dette blir svært vanskelig eller umulig å få gjennomført, om ikke folket blir kompensert. Striden om flyseteavgiften og den minimale økningen av drivstoffavgiftene som regjeringen nå foreslår, viser at skattlegging av klimakostnader må kompenseres. Staten får da verken mer eller mindre penger – det blir en rein overføring av penger fra forurenserne til de med en mer klimavennlig livsstil.

En må nesten lure: er problemet med KAF at denne modellen – kombinert med deler av dagens lappverkpolitikk – faktisk vil virke?