Hva ville Jens Evensen gjort?

Jens Evensen, oljeeventyrets far, tenkte langt frem. Han var opptatt av omstilling, ressursforvaltning og fremtidige muligheter. Ville han åpnet for oljeboring i Lofoten?

Han fremforhandlet havrettstraktaten, som sikret Norge rettighetene til oljereservene i Nordsjøen. Han ledet arbeidet med å bygge opp den ekstremt lukrative petroleumsnæringen — som nå ønsker å pumpe olje i et av de mest sårbare marine områdene i verden. Jens Evensen er et ikon for oljebransjen, og trekkes fram som et lysende eksempel på politisk handlekraft og vidsyn. Hva ville denne mannen, som døde i 2004, ment om 24. konsesjonsrunde? Ville han støttet oljeutvinning i Lofoten?

“Menneskehetens verdensarv”

I strategidiskusjoner på 2000-tallet, ble “What would Google do?” ofte brukt som tankeøvelse. Utgangspunktet var Jeff Jarvis sin bok ved samme navn. Google gjorde nemlig alt rett, der de fleste andre selskaper trådde feil.

Jens Evensen gjorde i sin tid alt rett. Han evnet å bygge opp en industri fra scratch, på noen tiår. Hva kjennetegnet hans tenkning? What would Evensen do, om han hadde vært her akkurat nå?

Et ønske om å lære mer om oljeeventyrets begynnelse fikk meg til å oppdage Makten, myten og mennesket, en uautorisert biografi om Evensen, utgitt i 1999, tilgjengelig på nett via nasjonalbiblioteket. Interessant lesning, som anbefales av alle som vil forstå spillet bak jackpotten i nordsjøen.

Man skal selvsagt ikke tillegge avdøde politikere spesifikke synspunkter. Men noen av Evensens perspektiver og tankemåter fortjener å trekkes fram igjen i lyset. Han var nemlig langt mer enn den oljemannen han fremstilles som. Livet hans kretset rundt prinsipielle grensedragninger, internasjonal samhandling og kraftfulle næringspolitiske virkemidler. Han snakket konsekvent om ressurser i flertall, og var opptatt av fiskeriforvaltning. Under den tredje havrettskonferansen fløy han eksempelvis ens ærend fra New York til Lofoten for å snakke direkte med kystfiskerne.

Han var kjent som en svært rå og seig forhandler på vegne av norske interesser. Men han var også en grundig og visjonær helhetstenker. Jeg ble overrasket over å oppdage idealismen han stod for. Han så Norge som en del av et globalt felleskap, og var opptatt av forpliktelser, rettferdighetsprinsipper og byrdefordeling. Han var ivrig i kampen mot atomvåpen. I flere sammenhenger tok han til orde for måteholdenhet. Sammen med mulighetene han skapte, lå det vedlagt en formaning: Ressursene må forvaltes med stor forsiktighet. Grunnpremisset var hele tiden at naturressurser bør forvaltes til det beste for menneskeheten.

– En effektiv ressursbevaringsplan må sikre at de økonomiske goder som hele verdenssamfunnet er avhengig av, fordeles på en slik måte at også behovet til utviklingslandene blir møtt. Denne holdningen er avspeilet i begrepet menneskehetens verdensarv, sa Evensen.

Fordeling. Ressursbevaring. Verdensarv. Sånt var altså ikke fremmedord i Evensens munn. Men hva ville han sagt om Lofoten?

Blikk for muligheter

Der vi idag priser Evensens fremsynthet, ble han i samtiden oppfattet å være egenrådig og stri. Han ble ofte beskyldt for å gå for langt, i nye og kontroversielle retninger. Mange av datidens politikere uttrykte mistro til den fremtidsfortellingen han la til grunn. De mulighetene han så for seg ble møtt med mye skepsis. I havrettsforhandlingene var det et sterkt politisk press for å defensivt akseptere motpartenes forslag om en 50-milsgrense for den økonomiske sone. Men Evensen stod på sitt, og fikk, etter mer enn to tiår med diplomati, utvidet grensen til 200 mil. Et forhandlingsresultat som lenge fremsto som helt urealistisk.

En effektiv ressursbevaringsplan må sikre at de økonomiske goder som hele verdenssamfunnet er avhengig av, fordeles på en slik måte at også behovet til utviklingslandene blir møtt

Mye av forklaringen på denne vrangheten, uviljen mot å akseptere samtidens defensive holdninger, synes å være et velutviklet blikk for ennå urealiserte muligheter. Han lot seg ikke blende av fortid eller nåsituasjon. Han søkte kunnskap, aktivt og grundig. Han var blant de første som fikk øynene for de potensielle mineralressursene som kunne hentes opp av havbunnen. Utviklingen av norsk oljelovgivning, som i ettertid blir betraktet som pionerarbeid, baserte han på dyp forståelse av både langsiktige samfunnshensyn og forretningsmodellene i oljebransjen.

Dilemmaet

Den oljenæringen han stablet på beina, utfordres i dag fra to kanter samtidig. Fossile råstoffer får konkurranse fra distribuert, fornybar energi, som blir stadig billigere. Og atmosfæren har allerede passert den ansvarlige lagringskapasiteten for avfallsproduktet CO₂. Råvareprisene er lave, usikkerheten er stor. Vi står i en valgsituasjon. Skal vi fortsette å bygge norsk kompetanse og industri i en retning som åpenbart er i ferd med å møte veggen? Skal vi åpne for mer leting og nye felt, også i sårbare områder preget av åpenbart kolliderende ressurshensyn? Eller bør vi begynne å bygge oss opp mer systematisk med tanke på nye muligheter?

Etter å ha lest noen av Evensens egne refleksjoner er jeg overbevist om at han med nysgjerrighet hadde kastet seg over analyser av fremvoksende distribuerte energisystemer, sett etter norske mulighetene i den nye bioøkonomien, og fundert over hvordan norsk leverandørindustri kan rigges om for å møte et nytt paradigme, med nye modeller og spilleregler. Han hadde tenkt aktivt rundt hva vi vil med det statlig eierskapet.

Hele olje-eventyret er resultatet av målbevisst satsning på en spesifikk naturressurs. Det ble rigget med egne lover, skatteordninger, internasjonale avtaler og systematisk kompetansebygging. I tiårene siden det første oljefunnet ble det lagt tilrette for grunnforskning — og man jobbet aktivt for å overføre kunnskapen fra internasjonale selskaper til norske entreprenører. Et storstilt program, i stor grad initiert av norske myndigheter.

Insentivordningene som ble utviklet spiller opp til tøff konkurranse om å utvikle lete- og utvinningsteknologi bedrifter imellom. Samtidig har staten har vært en kompetent og aktiv tilrettelegger, og utviklet virkemidler som har vært ressurstilpasset og speiler denne verdikjedens særegenheter. Målet har vært å avlaste risiko, stimulere til utforskning og sikre tilstrekkelig med kapital når funn tilsier utbygging. Administrasjonen var hands on, med et tydelig mål: De ville utvikle et kunnskapsbasert økosystem som gjorde oss verdensledende. Slik ble kompetansen, og ikke bare råstoffet, en eksportvare. Men utgangspunktet var fortsatt et naturgitt produksjonsfortrinn.

“Et overordnet system”

Etter å ha lest om hans rastløse pådriv, klarer jeg ikke å tenke annet enn at e Evensen i 2016 ville tatt til orde for å prøve å gjenskape eventyret, med utgangspunkt i nye ressurser og produksjonsbetingelser. Han ville nikket til argumentasjonen om teknologinøytralitet. Men han ville utfordret premisset om at dette også innebærer at vi nødvendigvis må tenke ressursnøytralt. Min hypotese er at han ville tatt til orde for å målrettet bygge kompetanse og industri rundt spesifikke sider ved biologien, geologien og kunnskapsbasen som gir Norge unike fortrinn på verdensmarkedet. Slik vi erobret oljemarkedet, tror jeg han med aggressiv besluttsomhet ville posisjonert landet vårt i relevante deler av markedet for de råvarer, produkter og tjenester som skal redusere klimafotavtrykket. Evensen brukte næringspolitikken og kunnskapspolitikken som et aktivt og offensivt virkemiddel. Det er ikke noe mål i seg selv å forlenge livet i en industri som i henhold til både markedets og naturens lover inne i sin avsluttende fase. Snarere kan det være et mål å aktivt vri kompetansen og pengestrømmene i nye retninger mens vi ennå har styringsfart.

– Både når det gjelder miljø og fredsbevaring, handler det om fordeling. Om å ta vare på menneskeheten, det naturlige miljø og dyreartene. Man kan si det er en slags religion, men jeg tror det finnes et overordnet system som vi mennesker må oppfatte. Det er der, men vi må oppfatte det i tide. Det er en betingelse for at vår klode skal overleve, sa Evensen da havrettstrakten ble endelig vedtatt.

Vi må oppfatte det i tide. Dette overordnede systemet, som Evensen hadde en fornemmelse for, har vi nå for lengst dokumentert gjennom grundig forskning. Vi har kartlagt jordsystemprosessene. Vi forstår karbonsyklusen. Vi forstår samspillet mellom atmosfærens kjemiske sammensetning og temperatur. Vi har presise prediksjonsmodeller. Vi har aldri hatt bedre oversikt over klimautvikling og reduksjon i artsmangfold. En kjølig og nøytral vurdering av sannsynlige utfall, gevinst og risiko, gjør det enkelt å utlede at det trengs kraftig kursendring. Evensen var ikke en mann som lot fortiden stå modell for den fremtiden han tegnet opp.

Næringspolitisk alternativkostnad

Vi er i dag smertelig klar at det skjer dramatiske endringer, både i markedet og i natursystemene. Vi drukner i rapporter om konsekvensene det medfører. Vi vet også at andre rammes mennesker, langt unna i både i tid og rom, vil rammes hardere enn oss selv. Det er åpenbart at den fossile industrien har dypt problematiske berøringspunkter mot den verdensarven som Evensen stadig vendte tilbake til.

Men spørsmålet om videre investeringer i oljebrønner i Loften handler om mer enn klimasolidaritet og ressurskonflikter. Vi trenger ikke en oljekatastrofe midt i verdens viktigste gyteplass for at oljeutvinning i Lofoten skal slå negativt ut.

Like viktig er den næringspolitiske alternativkostnaden: De muligheter vi går glipp av på grunn av uvilje mot å kanalisere tilstrekkelig tunge investeringer i nye retninger.

Manglende forestillingsevne kan være kostbart. Ignoranse har en pris. Det var denne erkjennelsen som i sin tid lå til grunn for det ambiøse diplomatiet for å sikre norske interesser på sokkelen.

De signalene som kommer fra regjeringen akkurat nå, oppleves ikke som modig og fremsynt ledelse, men som unnvikende feighet. Svært, svært langt unna det bildet som tegnes av Jens Evensen — en viljesterk, egenrådig og visjonær type som dristig navigerte mellom skjærene mens han ivrig speidet etter nytt land, der ute i horisonten.