Hva vil vi med Statoil?

Statens eierskap og Statoils strategi er et viktigere valgkamptema enn utflagging av arbeidsplasser.

Etter at Statoil-sjef Helge Lund varslet mulig utflagging av arbeidsplasser, kan Statoil for en gangs skyld bli et tema i stortingsvalgkampen. Men utflaggingsdebatten fremstår som en avledningsmanøver, slik debatten om logo og selskapsnavn ble det da StatoilHydro-fusjonen sto på dagsordenen. Det er over 30 år siden Høyre lanserte reformene som la grunnlaget for dagens oljemodell; tiden synes inne for en ny debatt om statens engasjement i oljesektoren.

Til tross for fallende produksjon på norsk sokkel, holder Statoil fast ved målet om å øke produksjonen med mer enn 25 prosent innen 2020. Bare i 2012 investerte Statoil ca 115 milliarder kroner i ny produksjonskapasitet, og planlegger å investere mer enn dette i årene fremover. Men Statoil sliter med å få investormarkedene til å bifalle selskapets strategiske utvikling. Siden midten av september i fjor har børsverdien til Statoil falt med nær 20 prosent.

Statoil-kursens utvikling siste år (kilde: Oslo Børs).
Statoil-kursens utvikling siste år (kilde: Oslo Børs).

Utfordringen Statoil sliter med, er en kombinasjon av kostbar vekststrategi og markeder preget av fundamental usikkerhet. Det siste året har flere store energiselskaper, blant andre E.On, Vattenfall, Shell og Statkraft, tatt milliardnedskrivninger på investeringer i kraftverk og reserver som alle var basert på antakelsen om «business as usual». Det kunne vært interessant å vite om Olje- og energidepartmentet, som forvalter aksjene på vegne av det norske folk, har fått utført en vurdering av risikoen for tilsvarende verdifall i Statoil.

Statoils forretningsmodell utfordres fra to kanter; «peak demand» og «non-peak resources». Lavere vekst, bedre drivstofføkonomi og stadig billigere alternativ energi leder på den ene siden til at etterspørselen etter olje avtar. Vi er nær forbrukstoppen, hevder flere eksperter, som spår at etterspørselen vil begynne å falle før 2020. På den annen side blir det oppdaget og produsert petroleum fra stadig nye områder, både konvensjonelle og ukonvensjonelle ressurser. Og ennå har ikke oljemarkedet begynt å merke effekten av de nye tiltakene for energieffektivisering og fornybar energi som er varslet i store forbruksland som bl.a. USA, Kina, Saudi-Arabia og India.

Ifølge beregninger foretatt av Det internasjonale energibyrået IEA, vil behovet for å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader kreve en reduksjon i forbruket tilsvarende et inntektstap for produsentene av olje og gass på gjennomsnittlig 20 prosent frem til 2035. Andre analyser er mer pessimistiske; selskaper som Statoil kan falle opptil 50 prosent i verdi om klimamålene nås, advarer investeringsbanken HSBC. Slike analyser er bare en av flere grunner til at nær sagt alle de store oljeselskapene det siste året er blitt presset av aksjonærene til å vrake eller tone ned kostbare vekstplaner, og isteden prioritere økt utbyttebetaling til eierne. Enkelte av de store oljeselskapene, bl.a. Total, har samtidig økt investeringene innen fornybar energi.

Statoil er etter hvert blitt en suksess også på den internasjonale arena, en posisjon det kan være naturlig at de får videreutvikle selv om finansmarkedene ikke liker det. Men er det en god eierstrategi for staten å inngå veddemål mot verdens private investormiljøer eller å satse tungt på tjæresand og skiferressurser i Nord-Amerika? Og hvis det er slik at staten ønsker mer satsing på fornybar energi der Statoil ikke ser attraktive vekstmuligheter, er det trolig en bedre ide for staten å øke utbyttebetalingen og isteden styrke kapitalgrunnlaget i et selskap som Statkraft.

Gjennom to regjeringsoppnevnte utredningsutvalg la Willoch-regjeringen i sin tid grunnlag for at det ble bred enighet om den viktige Statoil-reformen samt etableringen av Oljefondet. Alternativene denne gangen kan være å avvikle den statlige aksjemajoriteten, splitte opp selskapet i en Nordsjø-del og en internasjonal del eller å redusere risikoen ved å øke utbyttebetalingen til statskassen.

Det vi uansett trenger, er en debatt om hva vi vil med eierskapet i Statoil.