Hva skal vi tro om mulighetene for å klare klimamålet på 1,5 grader?

Finsk-tysk scenario forutsetter utslippskutt i en fart Europa ikke er i nærheten av å klare.

Energi og Klima omtalte nylig et finsk/tysk scenario for hvordan verden kan nå 1,5-gradersmålet. Terje Osmundsen utdyper rapporten på en god måte her 30. april. Rapporten mener at vi kan nå målet kun med fornybare energikilder, uten karbonfangst og -lagring (CCS) og nesten uten havvind. Nesten samtidig kom International Renewable Energy Agency, IRENA, også med et scenario, – The roadmap to 2050. Heldigvis foretar FNs klimapanel, IPCC, en sammenveiing av de utallige scenarioene og utvikler sine anbefalinger på denne bakgrunn.

Det finske LUT-universitetet som står bak rapporten, har brukt flere år på å utvikle modeller for energibruk i ulike regioner i verden. Jeg tok en titt på hva de anbefaler for hele Europa. Resultatet for redusert CO₂-utslipp som følge av deres beregninger for innføring av fornybar energi i Europa viser de i figur 14 under. Dette er dramatisk raske resultater.

EU regnes som kjent for å være ledende på klimatiltak ikke bare i Europa, men i verden. Deres mål er 40 prosent nedgang fra 1990 innen 2030, men EUs Miljøbyrå (EEA) har beregnet at med EU-landenes utslippsstatus for 2018, kombinert med de nasjonale klima- og energiplanene, så vil EU samlet bare nå 32 prosent nedgang i 2030. Riktignok har bl.a. EU-kommisjonen lansert en forbedring til 45 prosent nedgang i utslippene på FNs klimakonferanse i desember, men ingen formelle vedtak er gjort ennå.

Uansett 40 eller 45 prosent, – det sier seg selv at hele Europa ikke er i nærheten av å gjennomføre tiltak som vil gi resultat som i figuren her på nærmere 90 prosent reduksjoner i CO₂ i kraftproduksjon allerede i 2030. Hva har finnene og tyskerne her bommet så kraftig på? De har ni politiske anbefalinger som refereres i Energi og Klimas artikkel. Disse er så generelle at de ikke kan berettige nedgangen de forutsier for Europa.

Scenario for nullutslipp i 2050 forutsetter en dramatisk nedgang i utslipp allerede mot 2030. Kilde: LUT/Energy Watch Group 2019

Figuren er en konsekvens av at rapporten forutsetter at produksjonskapasiteten for strøm i Europa øker fra 1200 GW i 2015 til 11.400 GW i 2050, der 8.940 GW er sol og 2.260 GW er vindkraft. Dette betyr 293 GW installert solkraft hvert år i 30 år. Europa installerte 11 GW vind i fjor. Selv om installasjonene vil øke pr år fremover så ligger Europa allerede 800 GW på etterskudd, siden «startskuddet» for modellen er 2015. Rapporten har også en tilsvarende figur for den globale reduksjonen der 2020 ligger cirka 25 prosent lavere enn 2015. I en presentasjon av rapporten i Nature Communications innrømmer LUT at globale klimagassutslipp, på grunn av «eksisterende trender» i utvikling av energisystemet, øker fram til 2020. Dessverre drøfter de ikke hvorfor disse trendene bryter med modellens resultater.

Havvind har de liten tro på. Etableringene der vil være på dagens nivå til 2035. Så vil dette tørke ut for så å blomstre i den siste femårsperioden til 2050. Dette gjelder globalt. For Europa vil en ha samme profil fram til 2035 for deretter å gå ned i null nye investeringer. I begynnelsen av mars kom Storbritannia med sin offshore vindplan. Der målsetter landet 30 MW installert fram til 2030. Dette er det samme volum som LUT-rapporten beregner installert av offshore vind for hele Europa fram til samme år.

Dette viser problemet for slike altomfattende scenarier, – de må basere mye av sine premisser på delrapporter som lett blir gamle fordi de skal være fagfellevurdert, noe som tar tid. Vindtallene er basert på en delrapport fra 2014 som sikkert har tall fra 2012 og tidligere. Kapitalkostnad for offshore vind har de satt til 2,5x verdien for onshore vind og prisfall fram til 2050 er likt for de to (28 prosent). Klimastiftelsen stiller spørsmålet på et frokostmøte om vind i begynnelsen av mai: Vil offshore vind snart bli billigere enn vindkraft på land?

En annen pussighet er at LUT-studien av sosiale grunner begrenser seg til at solpanel «bare» kan bruke opptil 6 prosent av et lands areal, og 4 prosent til vind. Jeg har ikke funnet noen ytterligere forklaring på dette i rapporten. For å gi et bilde av hva dette innebærer, så vil det for Norges del til sammen tilsvare bruk av alt bebygd areal (inkl. infrastruktur) og 2x landbruksarealene. Andre land vil nok også oppleve en arealkonflikt, så her burde kanskje havvind fått en fordel? Her regner de med at havvind produserer 53 TWh i året i 2050. Storbritannias plan vil gi 60 TWh allerede i 2030. Norge produserer 130 TWh fra vannkraft i et såkalt normalår. OECD ser på havvind som en av de viktigste havbaserte næringene i 2030.

Rapporten gir også tall for batteribehov i strømsystemet. Det gjør også Blomberg New Energy Finance i sin Long Term Energy Storage Outlook der de anslo i november 2018 at batterikapasiteten globalt vil utgjøre 950 GW i 2040. LUTs tall er 1400 TW for Europa alene – altså et tall som er svært mye høyere.

Jeg misunner ikke IPCC arbeidet de får med neste sammenstilling av ulike scenarier. Hvordan skal de skille klinten fra hveten?