Linda Hofstad Hellelands hallusinasjoner om vekst

Lederen i Høyres programkomite, Linda Hofstad Helleland, skaper en falsk og farlig motsetning mellom arbeidsplasser og ansvarlig ressursforvaltning.

Jeg tillater meg en liten utlufting av frustrasjon: Leste utspillet i Aftenposten om at Høyre bør kutte fokus på miljø for å skape flere arbeidsplasser. Kjente et gufs av spindelvev-begrodd tankegods jeg nå oppriktig trodde var utgått på dato. Denne fortellingen, om at nedbygging av natur er nødvendig for at næringslivet skal blomstre, må snarest legges i kompostbingen for utdaterte ideologiske vrangforestillinger.

Dette har ingenting med konservatisme, liberalisme eller sosialisme å gjøre. Dette handler om forståelsen av globale utfordringer og anerkjennelse av det næringspolitiske paradigmet vi er på full fart inn i. Det er nitrist å se ledende politikere i et ansvarlig styringsparti argumentere på denne måten. Krefter i Høyre vil sette arbeidsplasser foran miljø. Med andre ord: De vil sette kjerren foran hesten.

Vi lever i et system som utarmer jordskorpen i ene enden og skaper en flodbølge av avfall i den andre. Ideen om at ødelagte økosystemer, forurensing og ressurslekkasje er en nødvendig motor for verdiskapning er et farlig politisk premiss, som må utfordres. Morgendagens næringspolitikk bør ha det motsatte utgangspunktet: Hvordan reetablerer vi ødelagte økosystemer? Hva skal til for ta ned materialfotavtrykket? Hvilke forretningsmodeller og industriprosesser trengs for å tette hullene i verdikjedene som i dag som lekker i alle ender?

Det verden leter etter nå er et næringsliv som bygger opp naturmangfoldet samtidig som det skaper arbeidsplasser. Vi trenger virksomheter som kaster mer lys enn de kaster skygge, som to aktuelle NHH-forskere pleier å si. Potensialet for grønn gevinst er enormt. Det som kreves er politikere med mot, evne og vilje til å investere.

For å snakke et språk Høyrefolk forstår: I det planetariske balanseregnskapet har vi i femti år tømt varelageret av ressurser. Habitat for habitat har vi demontert det selvgående økosystem-maskineriet som er grunnlaget for all økonomi og velstand. Den kortsiktige, forbigående omsetningsveksten i etterkrigstiden har, på grunn av godt vedlikeholdt ignoranse, blitt fremstilt som en varig forretningsmodell. Om man har vinger til å løfte fugleperspektivet sitt bittelitt ut over fireårshorisonten er det hele selvsagt en illusjon. Dette vet også høyrefolk, innerst inne. Hvis de tenker seg om.

I det lineære paradigmet koster ressursene masse å utvinne (både målt i energi og penger) men er kun innom økonomien vår i en bitteliten sving – før verdiene forsvinner. En gnist i forbrenningsmotoren, ett slag i stempelet, så er sysselsettingspotensialet eliminert – for all fremtid. Å skru opp volumet i denne modellen er uttrykk for en grunn og molboaktig ide om vekst – forankret i en ideologisk utopi. Vi som lever nå tildeler oss selv et unikt generasjonsprivilegium, og unnviker moralsk selvrefleksjon. Edmund Burke ville vridd seg i graven.

Med sin nye grønne giv har ledere i EU skjønt at dette premisset nå må utfordres. Kineserne har basert sin industripolitikk på et premiss om å ivareta innsatsfaktorene. Ikke fordi de er idealister som ser på miljø som en slags bonus. De er realister, som skjønner at jordkloden er et lukket system, med en avgrenset mengde av ressurser.

Det er på tide at norske styringspartier (på begge sider av det politiske spektrum) tar et oppgjør med den falske koblingen mellom naturnedbygging og utvikling, og sier hei til en fremtid der man skaper mer for mindre.