Grønn konkurransekraft gjennom digitalisering og elektrifisering - Energi og Klima

Grønn konkurransekraft gjennom digitalisering og elektrifisering

Rapporten om grønn konkurransekraft gir et godt helhetsbilde av utfordringene norsk næringsliv står overfor hvis vi skal nå våre klimamål og samtidig oppnå verdiskaping. Men hva med vårt største, grønne konkurransefortrinn?

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Vårt kanskje største konkurransefortrinn i den grønne omstillingen er våre store fornybare energiressurser, skriver artikkelforfatteren. Her Nyhellerdammen i Aurland (foto: Aerosport/E-CO Energi)

Forslagene fra utvalget for grønn konkurransekraft bør gi næringsminister Monica Mæland gode muligheter for i den kommende industrimeldingen å lansere en grønn og fremtidsrettet næringspolitikk med elektrifisering og digitalisering som drivere. Samtidig tar utvalget i liten grad opp hvordan Norge skal ta vare på og videreutvikle selve motoren i den grønne omstillingen – våre store fornybarressurser.

Det klimapolitiske utgangspunkt om at vi i 2050 skal være et lavutslippssamfunn gir både energipolitiske og næringspolitiske perspektiver for Norge, og det er en sentral anbefaling fra utvalget som besto av Idar Kreutzer og Connie Hedegaard at politiske valg og tiltak i dag må ses i lys av målene der fremme. Slik sett ikke helt ulikt det vi i kraftbransjen en tid tilbake kalte en grønn tråd mot 2050. Skal vi få til den nødvendige energiomleggingen må all energibruk på sikt være utslippsfri, som kan bety både elektrisitet, hydrogen, bio og fjernvarme som energibærer.

Det første fullelektrifiserte samfunnet i verden

I sin rapport fremhever utvalget for grønn konkurransekraft at Norge er godt posisjonert til å lykkes med grønn verdiskaping gjennom elektrifisering av samfunnet. Der andre land så vidt er i gang med å avkarbonisere sitt kraftsystem, har vi i Norge allerede en helt utslippsfri kraftsektor.

Gitt vår gode tilgang på regulerbar fornybar kraft, et velutviklet energisystem og allerede høy elektrifiseringsgrad i husholdningssektoren, har Norge «en unik mulighet til å ta en global lederposisjon som det første fullelektrifiserte samfunnet i verden», sier Kreutzer og Hedegaard.

Videre peker utvalget på de særlige mulighetene Norge har som vertsnasjon for kraftkrevende industri, der lave kostnader og stabil tilgang på fornybar kraft er nøkkelelementer for grønn konkurransekraft. Dette er gode vurderinger som også støttes av en studie som ble gjennomført av det tyske Fraunhofer-instituttet og nederlandske Ecofys i forbindelse med Energimeldingen.

Det hadde imidlertid vært rom for å eksplisitt trekke frem grønne datasentre som en ny type kraftkrevende industri der Norges naturgitte konkurransefortrinn koples med digitalisering. Nylig åpnet Europas både største og grønneste datasenter i Måløy, og det er behov for videre politisk markedsføring av Norge som lokasjon for slike sentre i tiden fremover.

Utvalget peker også på at elektrifisering og digitalisering av transportsektoren er spesielt viktig av hensyn til klimamålene. Ved at Norge ligger langt fremme i omstillingen til elektrisk mobilitet, har vi konkurransefortrinn som vi må ta vare på, og våre systemerfaringer kan utnyttes i internasjonale markeder. I tillegg til persontransporten vil det være behov for å redusere utslipp fra varetransporten.

For å få frem elektriske løsninger og hydrogen må næringslivet selv kobles tett på arbeidet. Utvalgets forslag om et CO2-fond kan være en god løsning for å få frem teknologiske løsninger og reelle utslippskutt basert på erfaringene med NOX-fondet.

Men hva med vårt største, grønne konkurransefortrinn?

Selv om det ovennevnte er vel og bra, er det et tankekors at utvalget i liten grad omtaler hvordan vi skal ta vare på og videreutvikle vårt kanskje største konkurransefortrinn i den grønne omstillingen, nemlig våre store fornybare energiressurser. Utvalget sier i sin innledning at de vil gi «en rekke tverrgående anbefalinger etterfulgt av anbefalinger knyttet til noen nøkkelsektorer».

Til tross for nøkkelrollen som fornybarsektoren, spesielt vannkraften, tilskrives under de tverrgående anbefalingene, gis det ingen egne sektoranbefalinger for fornybarnæringen som en egen næring. Det er mulig utvalget har ønsket å fokusere på sektorer der potensialet for utslippsreduksjoner er størst. Men selv om norsk kraftsektor er utslippsfri, har den fortsatt et stort verdiskapingspotensial og en rekke aktuelle utfordringer som bør håndteres på kort sikt for å sikre fremtidig vekst, både i Norge og internasjonalt.

Ad
Mens annet næringsliv de siste årene har fått nytte av redusert selskapsskatt, har særskatten for vannkraft økt

Vi hører mange taler om de evigvarende verdiene i vannkraften, men virkeligheten er annerledes. Energimyndighetene har pekt på at det er behov for å reinvestere 50 milliarder kroner frem mot 2030 i vannkraft for å opprettholde dagens produksjonsnivå. Da er det behov for et skattesystem som ikke hindrer økonomisk og klimamessige attraktive prosjekter for samfunnet.

Utvalget for grønn konkurransekraft berører skattesystemet kun overflatisk gjennom å minne om at «det vi vil ha mindre av skal skattes mer og det vi vil ha mer av skal skattes mindre». Gitt at denne grunntanken skal være et ledende prinsipp for veien mot lavutslippssamfunnet, er det verdt å minne om at vannkraften i Norge fortsatt skattlegges hardere enn noen annen næring – inkludert petroleum. Mens annet næringsliv de siste årene har fått nytte av redusert selskapsskatt, har særskatten for vannkraft økt. Når utvalget fremhever den regulerbare vannkraften som et klart konkurransefortrinn i den grønne omstillingen, er det overraskende at det ikke er funnet plass til en vurdering av kraftskattesystemet. Det er i dag svært krevende å få lønnsomhet i reinvesteringer, og det er i denne sammenheng verdt å merke seg at Sverige nå kutter sin vannkraftskatt med 5 milliarder kroner frem mot 2020. Derved utelates selve motoren i den norske grønne omstillingen fra det som burde ha vært et grønt skatteskift.

Utvalget skal imidlertid ha ros for at det fremhever behovet for økt kapitaltilgang i vannkraftbransjen, samt forslaget om å fjerne den særnorske begrensningen i finansforetaksloven som hindrer norske forsikringsselskaper og pensjonskasser i å eie mer enn 15 prosent av fornybar energi- og infrastrukturprosjekter.

Avslutningsvis bør det også nevnes at den norske fornybarnæringen har et stort internasjonalt vekstpotensial som ikke berøres i rapporten. Vi har ikke bare sterke kunnskapsmiljøer rundt utvikling og drift av vannkraft, men også betydelig offshorekompetanse som kan benyttes i forskning på og utvikling av flytende havvindinstallasjoner. Med vår langstrakte kyst har vi et betydelig konkurransefortrinn som kan utvikles i et internasjonalt marked.

Veien videre

Rapporten om grønn konkurransekraft gir et godt helhetsbilde av utfordringene norsk næringsliv står overfor hvis vi skal nå våre klimamål og samtidig oppnå verdiskaping. Det er spesielt bra at utvalget fremhever mulighetene som ligger i en videre elektrifisering og digitalisering av samfunnet.

Næringsminister Monica Mæland forbereder i disse dager en såkalt industrimelding, og både utvalgets analyse og forslag bør gi et godt grunnlag for en grønn og fremtidsrettet næringspolitikk. Det vil også gi regjeringen mulighet til en relativt umiddelbar oppfølging av utvalgets arbeid. Utvalget bør også gi inspirasjon til samtlige politiske partier til sine partiprogrammer før neste års stortingsvalg. Det vil gjøre det mulig for oss å følge den grønne tråden som gjør Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.