Frisvolds illusjon

Illusjonen om karbonfangst og -lagring er til skade for utvikling av en realistisk energipolitikk.

Paal Frisvold, styreleder i Bellona Europa, Brussel, fastholder i Dagens Næringsliv 27. november at karbonfangst og -lagring (CCS) er egnet som bro til en fornybar fremtid. Han påstår at jeg i samme avis 24. november tar feil når jeg påpeker problemer med CCS. Det gledelige med Frisvolds innlegg er at han ser ut til å ha akseptert de andre behagelige illusjonene som jeg påpekte, inkludert at fornybar energi skulle være så dyrt og at karbonhandel, skogbevaring, norsk gass og norsk innsats i forhandlinger skulle være så avgjørende. Hva så med fornybar vs CCS?

I 2010 var 38 prosent av Kinas nye installerte kapasitet innen elektrisitetsforsyning fornybar. Hvor mange prosent var fossil energi med CCS?

I alle årene 2006-2010 var over 40 prosent av EUs nye installerte kapasitet innen elektrisitetsforsyning fornybar. Hvor mange prosent var fossil energi med CCS?

Svaret er at CCS gir neglisjerbart bidrag. Fornybar har hatt en formidabel vekst det siste tiåret og ligger langt foran CCS. Broen som CCS skulle utgjøre ble lansert for 20 år siden og har allerede fungert godt som en behagelig illusjon for dem som på kort sikt tjener på å forlenge fossiltiden. Illusjonen er til skade for utvikling av en realistisk energipolitikk. Frisvold gir imidlertid ikke opp.

Frisvold sier at industri ikke kan avkarboniseres uten karbonfangst og at derfor vil CCS være viktig. Men det er en utilgivelig metodisk bommert å regne ut hvilket bidrag CCS må gi i fremtiden fra fremskrevet totalt energibehov minus teknisk-økonomiske vurderinger av bidrag fra fornybare kilder. Det er på ingen måte gitt at det er CCS som er best egnet til å fylle dette gapet. Veldig mye tyder på at andre løsninger vil være bedre. I tillegg til miljømessige, tekniske og ikke minst etiske problemer, sliter CCS også med at den trenger et fungerende kvotemarked. Frisvold ser ut til å akseptere at et slikt marked har vist seg å være illusorisk.

Å basere seg på at CCS skal spille en viktig rolle betyr at vi skyver problemene foran oss, forsinker omleggingen av energi-infrastruktur, og kan måtte ta meget ubehagelige valg i fremtiden når vi skal velge om de enkelte lagringsprosjektene skal godkjennes eller avvises.