Umiddelbart er det vanskelig å tolke forsiden på Terje Osmundens nye bok om en grønnere framtid. Over et landskap med elektriske biler og miljøvennlige hus står en mann som likner en ung Terje Osmundsen foran en enorm sol og ser i kikkert tilbake på Kåre Willoch, Ronald Reagan og Margaret Thatcher.

Litt klarere blir symbolikken når det går opp for leseren at dette – tittelen til tross – først og fremst er en tilbakeskuende bok i “hva var det jeg sa”-sjangeren, og at Willoch er en helt i fortellingen.

NY BOK. Terje Osmundsen: 2030-bevegelsen. Fra 30 år med omstilling til bevegelsen som sikret fremtiden. Frekk Forlag 2017.

Les utdrag fra boken: 2030-bevegelsen og karbonboblene som sprakk.

Osmundsen forlot i 1985 posten som politisk rådgiver for statsminister Willoch for å arbeide med “Scenarier 2000”, ifølge ham selv det første nasjonale scenarioprosjekt i verden. Mesteparten av boken er utdrag av artikler han har skrevet siden, med innlagte kommentarer som knytter dem til dagens situasjon. Noe er svært relevant for det som angivelig er bokens hovedtema: et positivt scenario fram mot 2030, mens andre ting, som minneordet over Lars Roar Langslet, mer bærer preg av skrivebordsrydding.

Boken åpner med et retrospektivt kapittel, angivelig skrevet midt på 2030-tallet. Et nytt, ungdomsdrevet miljøinitiativ, 2030-bevegelsen, oppstår i 2017. Gjennom moderne, digitale aksjonsformer påvirker de både nasjonal og global politikk – og lykkes.

For alle som sliter med Trump-depresjoner, må det være fint å se at det kan gå bra, ikke minst takket være et litt overraskende linjeskift fra Høyre, som allerede i 2018 vedtar å stramme inn subsidiene til oljeleting, etter at Erna har vunnet valget i 2017. Stortinget inngår et bredt forlik om klimapolitikk og grønn konkurransekraft. Statkraft blir privatisert og fusjonerer delvis med Osmundsens eget Scatec Solar. Denne omleggingen er like vellykket som de reformene Willoch gjennomførte da Osmundsen var hans rådgiver, ifølge den noe inhabile forfatter.

Disse innslagene, der Osmundsen driver innholdsmarkedsføring eller klapper seg selv på skulderen, svekker en ellers interessant tekst. Han kunne stolt mer på leserens evne til å trekke de riktige konklusjoner. Etter å ha laget et oppbyggelig scenario som leder fram mot oppfyllelse av Paris-avtalen, viser han gjennom de gamle artiklene at han ofte har vært rammet av klarsyn. Hans egen karrierevei, fra politikk til solenergi, bekrefter dette.

Det lange perspektivet er godt, fordi det viser konsekvensene over tid av politiske kursendringer, ikke minst Thatcher og Reagans raske og drastiske nedbygging av britisk og amerikansk industri. Selv om Osmundsen beskriver det ønskelige og mulige, men dessverre ikke det sannsynlige, er det nyttig å bli minnet om at en annen politikk er mulig.

Men alle ideene er ikke like gode. Et sted beskriver han hvordan Mark Zuckerberg kaster Facebook inn på 2030-bevegelsens side. Facebooks dominans er ille nok om de ikke skulle bli en politisk aktør i tillegg. Her er det bare å gjøre det nærliggende tankeeksperiment og se for seg at Facebook i stedet brukte makten sin til å bekjempe en bærekraftig utvikling.

Boken er også skjemmet av dårlig språkvask. Blant annet forveksles konsekvent algoritmer og logaritmer, og SDØE er forkortelse for Statens direkte økonomiske engasjement, ikke eierskap.

Underlig er også slutten, med fire hyllende artikler om Edmund Burke, Kåre Willoch, Lars Roar Langslet og pave Frans I. Er disse fire virkelig de mest sentrale inspirasjonskilder for en moderne miljøbevegelse, eller har Terje Osmundsen rettet kikkerten for mye bakover?