Forslag fra Halvorsen og Helgesen gir penger til omstilling – og redusert klimarisiko

Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen foreslår en omstillingsavgift på norsk oljeproduksjon. Dette er en ide som vil skaffe penger til omstilling og samtidig redusere klimarisiko i oljesektoren. Program-makerne i mange partier bør gripe forslaget med begge hender.

Nyheten: Klimaomstillingsutvalget la torsdag frem sin rapport etter et drøyt halvårs arbeid. Utvalget ble satt ned av Civita, WWF og Norsk klimastiftelse og har vært ledet av de tidligere statsrådene Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen.  Her kan du se opptak fra presentasjonene og innledningene som ble holdt og laste ned rapporten.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anders Bjartnes klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Min analyse: Utvalget har levert en omfattende meny og står sammen om veldig mye, både når det gjelder tiltak som kan få fart på den grønne omstillingen og skissene for en ny petroleumspolitikk. Det er bare stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) som ikke er med på forslaget om å begrense utdelingen av nye lisenser til de såkalt «forhåndsdefinerte områdene». Det er også bare Heggelund som er mot å innføre nøytral petroleumsskatt, altså et skatteregime som sørger for at investeringer som er ulønnsomme før skatt, ikke blir lønnsomme etter skatt. Begge disse forslagene er begrunnet i behovet for å redusere statens klimarisiko. Mens det tidligere var sammenfall i statens og selskapenes interesser, mener utvalget at det ikke lenger er slik. Oljeselskapene kan ha interesse av å investere mer og holde på lenger med oljeproduksjon enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Etter skattepakken Stortinget vedtok før ferien, har risikoen for dette økt – ifølge utvalget: «Frem til juni 2020 var insentivene moderate, men for de kommende åtte-ti årene er de meget sterke», heter det.

Men flertallet i utvalget har funnet et grep som både kan ta ned risikoen for ulønnsom oljeproduksjon og skaffe penger til klimatiltak. Grepet heter «omstillingsavgift på oljeproduksjon» og har støtte av et flertall i utvalget. I tillegg til Helgesen og Halvorsen, er blant andre Sintef-direktør Alexandra Bech Gjørv og professor Steinar Holden med på forslaget. BI-professor Hilde Bjørnland og SSBs forskningsdirektør Linda Nøstbakken er ikke enig i at dette er et «egnet virkemiddel». Heggelund har også en dissens på punktet.

Utvalget sier at «den nøyaktige utformingen av en omstillingsavgift må utredes nærmere», men skisserer prinsippene: All petroleumsproduksjon ilegges en avgift. Netto proveny fra avgiften øremerkes til tiltak som har som «hovedformål å omstille norsk sokkel mot å levere null/lavutslippsenergi». Altså henter staten inn ekstra penger fra oljeselskapene som kan brukes til å finansiere for eksempel blått hydrogen, havvind eller karbonfangst og -lagring. Pengene kan ifølge utvalget gå til «forskning, utvikling, pionerprosjekter og regulær drift».

Forslaget om omstillingsavgift er den viktigste politiske innovasjonen som har kommet ut av klimaomstillingsutvalgets arbeid. Det innebærer at Norge som stor olje- og gassprodusent tar delvis ansvar for de såkalte «scope 3»-utslippene, altså utslipp som oppstår når oljen og gassen brennes. Ved en slik avgift ilegges disse utslippene en pris på toppen av det som måtte være av CO₂-prising i landet der oljen eller gassen forbrukes. Dersom petroleumen brennes utslippsfritt, for eksempel som blått hydrogen, vil avgiften ifølge utvalget bortfalle. Slik kan utslippsfri bruk av petroleum gis et insentiv.  

Avgiften vil komme på toppen av den nåværende oljeskatten og derfor være en ny inntektskilde for staten.

Med en avgift knyttet til de totale utslippene fra forbruket av olje og gass på 100 kroner per tonn CO₂ vil nettoinntektene for staten være på 8-9 milliarder kroner i året, ifølge utvalget. Dette er penger som kan finansiere betydelig klimaomstilling, enten vi snakker havvind eller hydrogen. Å få til store industrielle satsinger på disse områdene krever store penger og det er grenser for hva staten kan punge ut – uten at det skapes nye inntektsstrømmer som kan være med å finansiere investeringer og drift. Det er umulig å se for seg at storskala flytende havvind, blå hydrogenproduksjon eller omfattende infrastruktur for karbonlagring bygges uten at det kommer opp nye finansieringskilder.

Fordi en slik avgift vil påføre oljeselskapene en ekstra kostnad, så vil de minst lønnsomme prosjektene bli rammet. Derfor vil det også være med på å redusere klimarisikoen. Som utvalget skriver: «En omstillingsavgift som er knyttet til den globale klimabelastningen ved norsk oljevirksomhet, vil også sørge for at petroleumsaktivitet som risikerer å bli ulønnsom ved selv en moderat innstramming av klimapolitikk, eller nedgang i produsentpriser, ikke finner sted».

For eksempel vil haleproduksjon med tvilsom lønnsomhet og høye CO₂-utslipp kunne bli stoppet. En ekstrakostnad på 4-5 $ per fat kan være nok til å vippe slike prosjekter over i rødt for selskapene, slik at de ikke vil bli gjennomført.

Det vil selvsagt bli reist innvendinger mot et slikt forslag, slik også dissensene i utvalget viser. Bjørnland og Nøstbakken mener det er feil med en slik «vridende avgift» som kan innebære at «ellers samfunnsøkonomisk lønnsom utvinning av olje og gass» kuttes. Heggelund mener forslaget bryter med prinsippet om at «forurenser skal betale for sine utslipp».

Mens dagens skattesystem ikke er nøytralt og favoriserer investeringer i petroleum, vil et system med omstillingsavgift heller ikke være nøytralt. Det vil favorisere investeringer i klimaomstilling – akkurat slik som Norge og resten av verden trenger.

Hva skjer fremover? Det pågår nå programprosesser i alle partiene. Programmene skal vedtas utpå vinteren og presenteres overfor velgerne til høsten.