Forskeres ansvar og rolle i klimaformidling

Klimaendringene krever samfunnsendringer. Samfunnsendringer krever nye politiske tiltak. Forskere kan peke på dette uten å drive partipolitikk.

I et innlegg med overskrift «Skuggeredde forskere» i Energi og Klima den 28. november kritiserer Halfdan Wiik klimaforskere for å skygge banen når det gjelder samfunnsmessige og politiske spørsmål. Som et eksempel viser han til Bjørn H. Samsets presentasjon i et program om klimaforskning på NRK fredag 24 november.

Samset synes langt på vei å godta Wiiks innvending. Han gir uttrykk for en åpen holdning til spørsmålet om forskere også kan være aktivister, og skriver: «Forskere kan gjerne være aktivister, om de selv vil. De kan også gjerne være konservative kommunikatorer, som aldri går lenger enn å referere tørre konklusjoner fra egen, publisert forskning. Kommunikasjonsvitenskapen sier at vi trenger alle typer. Selv har jeg tro på en mellomløsning, der mottoet er «styrke og veiledning»”.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

Christian Bjørnæs, kommunikasjonsdirektør i Cicero, synes å ha en litt annen holdning og skriver blant annet: «Dersom CICERO inntar rollen som aktivist, mister vi troverdighet. Vi ønsker ikke at våre forskningsresultater blir dratt i tvil fordi vi mistenkes for å ha politiske motiver».

Spørsmål om hva som vektlegges

Slik jeg leser Wiik, ønsker han ikke at forskerne skal fortelle politikerne hva de skal gjøre. Men han synes opptatt av at det formidles et tydelig budskap som må omfatte mer enn en anbefaling til hver enkelt av oss om å leve mer klimavennlig. Det er også nødvendig å informere om viktigheten av endret politikk for å skape de samfunnsendringene som må til for å skape et mer klimavennlig samfunn. Det er ikke forskningsmessig uenighet om at det etter 20-30 år med god kunnskap om årsakene til klimaendringene, er gjort for lite for å gjennomføre tiltak som monner for å unngå farlige klimaendringer.

Det Wiik kritiserte Samset for ikke å si til ungdommene i salen og seerne, var blant annet dette:

«Det jeg prøver å si, er at det viktigste du kan og må gjøre hvis du vil bidra til å bremse global oppvarming, er å engasjere deg i den klimapolitiske debatten og i klimakampen. Aristoteles kalte mennesket et politisk dyr, det vil si et vesen som lever i sosial og politisk interaksjon med andre. Det gode liv for deg og meg og våre barn og barnebarn kan bare realiseres innen gode politiske rammer der vi søker å redusere inkonsekvensene og målkonfliktene i våre kollektive prosjekter så langt det er praktisk mulig. Vi må ta innover oss at gjennomsnittsnordmannen i dag slipper ut rundt fem ganger mer klimagasser enn vi kan tillate oss i en bærekraftig verden. Alle ønsker å gjøre noe med dette. Men prognosene i regjeringas langtidsbudsjett for 2030 viser nesten ingen utslippskutt i det hele. Det er et faktum, selv om noen sikkert vil påstå at jeg nå beveger meg bort fra klimaforskningen og inn på politikkens områder. Vi når ikke i mål uten også å endre måten vi organiserer vårt fellesskap, våre transportsystemer og vår energibruk. Og vi har dårlig tid».

Alt det som Wiik påpeker her, er vel noe som også forskere må kunne si. Han gir ikke en anvisning om hvilken type politikk som er nødvendig, men understreker bare alvoret i situasjonen som gjør at det er viktig å engasjere seg, også politisk.

Tydelighet uten å gå ut over forskerrollen

I den alvorlige klimasituasjonen verden er inne i, velger mange klimaforskere, i tillegg til å påpeke alvoret i situasjonen, også å uttrykke seg meget tydelig om manglende politiske resultater. Som et eksempel kan nevnes Kevin Anderson, britisk klimaforsker, professor ved Universitetet i Manchester og assisterende direktør ved Tyndall Centre for Climate Change Research. Under klimatoppmøtet i Bonn gav han et intervju med overskriften «Our Socioeconomic Paradigm is Incompatible with Climate Change Objectives». Intervjuet gjaldt en ny rapport utgitt i forkant av klimatoppmøtet med overskrift: «Can the climate afford Europe’s gas addiction» (pdf). På spørsmål om klima kan tåle «Europe’s gas addiction», svarte han: «No, certainly not». Han sa at EU sine planer for en storsatsing på infrastruktur for gass (gassterminaler og ledningsnett) «is completely incompatible» med Paris-avtalen og «is locking us into an ongoing high carbon future».

Det må være opp til hver enkelt forsker å finne en kommunikasjonsmåte hun eller han føler seg komfortabel med. Alle er vel enige om at vi må snakke sant, både om den alvorlige klimasituasjonen og om at det gjøres altfor lite for å redusere klimagassutslipp. Budskapet må selvsagt gis noe ulik «innramming» alt etter hvilket publikum som adresseres.

Det tas politiske beslutninger som ikke bidrar til å redusere klimagassutslipp på langt nær så mye som Paris-avtalen krever, og som i en del tilfeller tvert imot bidrar til det motsatte. Dette skjer også i Norge. Det er vel ikke å gå utover sin rolle som forsker å kommentere slike beslutninger, slik Kevin Anderson gjør i nevnte intervju.

Peke på politikk som er uforenlig med klimamål

Christian Bjørnæs skriver: «Vår jobb som forskere er å beskrive løsninger som politikerne kan gjennomføre. Vår jobb er ikke å fortelle politikerne hva de skal gjøre». Han begrunner sin forsiktighet med å gi råd om samfunnsmessige endringer med følgende formulering: «Dessuten handler klimapolitikk om hva slags samfunn vi ønsker oss. Noen ønsker seg et samfunn med lavt forbruk og kollektive løsninger mens andre ønsker et samfunn med høyt forbruk, gjort mulig av ny klimavennlig teknologi, og individuelle løsninger».

Både enkeltpersoner, forskere og politikere har selvsagt ulike syn på «hva slags samfunn vi ønsker oss», men det bør ikke påvirke hva som er forskerens oppgave. En klimaforskers rolle er blant annet, på grunnlag av dagens kunnskap, å fortelle oss noe om hvilken samfunnsutvikling som med størst sannsynlighet vil være mest klimavennlig. Dette kan gjøres uten at forskerne forteller politikerne i detalj hva de «skal gjøre». En forskers oppgave er ikke å utforme politikk, men å utfordre politikere når politiske vedtak ikke fører oss i riktig retning.

Jeg er enig med Bjørnæs når han skriver: «Vår jobb i det offentlige ordskiftet er å levere vitenskapelig basert kunnskap». Men det er vel også klimaforskeres rolle å studere og formidle kunnskap om politiske vedtak som strider mot «vitenskapelig basert kunnskap» om hvilke endringer som er nødvendige og må til, for eksempel for å nå målene fra Paris, slik Kevin Anderson gjør.