Farlige konklusjoner om bærekraft, teknologi og BNP-vekst

Å hevde at den økonomiske veksten nødvendigvis gjør bærekraft til en megatrend er ikke annet enn en farlig besvergelse.

“Bærekraft blir en megatrend fordi jordkloden setter grenser for vår vekst og fordi alternativet til en bærekraftig utvikling ikke er særlig tiltalende for menneskeslekten,” konkluderer Jan Bråten i rapporten Teknologirevolusjon, vekst og bærekraft. Problemet er at den selvsikre kullsviertroen Bråten uttrykker, undergraver vår evne til nettopp å skape gode liv innenfor klodens tålegrenser.

Han analyserer godt hvordan teknologiutviklingen i vår tid går raskere og raskere, i et selvforsterkende samspill med økonomisk vekst. Det kan gjøre bærekraft for kloden til en megatrend. Men å hevde at den økonomiske veksten nødvendigvis gjør bærekraft til en megatrend er ikke annet enn en farlig besvergelse.

Teknologi og BNP-vekst redder ikke klimaet

Bråten har rett i at markedskreftene vil bidra til at teknologiutviklingen gjør oss i stand til å gjøre stadig mer med nær sagt alle naturressurser. Vi vil bli i stand til å dyrke mer mat med mindre vann. Fly lenger med mindre drivstoff. Men dette løser ikke våre mest grunnleggende miljøproblemer, som klimaendringer eller økosystemkollaps. Som Bråten selv påpeker: “Markedet straffer i betydelig grad dem som tar feil om ressurssituasjonen. Det å fornekte et fremtidig og globalt miljøproblem blir derimot ikke uten videre straffet på samme måte. I dette tilfellet blir markedsaktører kun påført et personlig tap hvis politikken legges om og gir aktørene regningen for den skaden de påfører andre. Hvis dette ikke skjer, er det verdenssamfunnet som bærer tapet, ofte mange år inn i fremtiden.” [Opprinnelig uthevelse.]

Når vi ikke kan stole på markedskreftene for å løse slike framtidige og globale miljøproblemer, kan vi heller ikke stole på teknologiutviklingen. Vi kan fly lenger med mindre drivstoff, ja, men det som betyr noe for klimaet er de totale utslippene. Og i luftfarten går de til himmels. Drivkraften for det er nettopp det tospannet som Bråten ser redningen i: Økonomisk vekst gjør oss rikere og teknologiutvikling gjør flybillettene billigere.

Slike miljøproblemer krever derfor politisk handling. For å løse dem må en rikere befolkning ikke bare ha større evne, men også større vilje til å prioritere miljø. Bråten mener det er “trolig”. Det håper jeg også. Men den determinismen han legger for dagen gjør oppgaven vanskeligere for oss.

Menneskehetens kappløp med seg selv

I realiteten er vi inne i menneskehetens mest avgjørende kappløp. På den ene siden skaper vi stadig større produksjon og sirkulasjon av varer og tjenester, kunnskap og teknologi. På den andre siden ødelegger vi stadig raskere de økosystemer som vi er avhengige av. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren har aldri vært så høy i løpet av de siste to millioner år. Vi er ansvarlige for en masseutryddelse av arter som antakelig er minst like stor som forrige masseutryddelse for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Dette er globale utfordringer som fullstendig overskygger våre – viktige – seire mot miljøproblemer som sur nedbør eller hullet i ozonlaget. Det tror jeg Bråten er enig i.

Vil den teknologiske utviklingen finne løsninger på disse globale utfordringene før Øst-Asias matfat blir ødelagt av klimaendringer? Før sommertemperaturen i Midtøsten gjør det ulevelig for mennesker uten luftavkjøling? Og ikke minst: Tror han virkelig at rike lands vilje til å redusere utslippene vil øke om slike katastrofer inntreffer?

PRESENTERT PÅ FROKOSTMØTE
Rapporten “Teknologirevolusjon, vekst og bærekraft” ble presentert på et frokostmøte på Litteraturhuset i Oslo fredag 5. mai. Sammendraget er publisert på Energi og Klima. Sammen med Jan Bråten deltok Marius Holm fra Zero, Rune Holmen, Enova, og Anne Jorun Aas, Sigla og leder i programstyret for Energi.

Det er lett å finne støtte for slik tvil i Bråtens rapport. Den er rik på nyanser. Forhåpentligvis er de bombastiske konklusjonene hans derfor kun ment for å utløse debatt. Dessverre er de farlige fordi de bidrar til å sementere en for ensidig teknologioptimistisk strategi for å løse globale miljøproblemer.

Bråten har en bred faglig bakgrunn som kombinerer teknologisk og samfunnsfaglig innsikt. Slike analytikere er det for få av i norsk offentlig debatt. Det er også en berikelse for norsk klima- og miljødebatt at han bringer inn lange og helhetlige perspektiver på menneskeheten fra bl.a. den israelske historikeren Yuval Noah Harari. Men da ville det også være rimelig å ta inn andre historiske betraktninger som er mer direkte relevante for klima- og miljøspørsmål.

Påskeøya og Romerriket

Påskeøya ble avskoget mellom 1200- og 1500-tallet i konkurransen mellom småkonger om å få opp de største moai-statuene. Det var nok få av småkongenes rådgivere som advarte om at dette førte til landerosjon og mangel på egnede trær for å lage kanoer for fiske, og at dette ville kunne utløse borgerkrig og samfunnskollaps. Med et slikt budskap ville man ikke være populær ved hoffet særlig lenge. “Vi må holde tritt i konkurransen med de andre kongedømmene,” ville vel den enkelte småkonge si. Kanskje ville han ha nedsatt et konkurransekraftutvalg.

Påskeøya er kroneksempelet på hvordan en sivilisasjon kan kollapse etter å ha ødelagt sitt naturmiljø. Men om vi legger miljøbekymringene til side og ser på Bråtens selvforsterkende tospann av BNP-vekst og teknologisk framskritt, er heller ikke det noe vi i et historisk perspektiv kan ta for gitt: Romerriket opplevde økonomisk vekst per innbygger i de par første århundrene etter Kristus. Dampmaskinen ble funnet opp. Vanndrevne steinsager ble bygget.

Problemet var kulturen og politikken. Problemet var fortellingene menneskene trodde på, for å bruke Hararis begrep. Slaver var lett tilgjengelige – så hvorfor streve med å gjøre dampmaskinen til noe nyttig? Keiseren hadde ingen fremmed rival – så hvorfor tiltrekke seg bønder eller handelsmenn med lave skatter eller trygge juridiske rammeverk? Romerriket syntes uovervinnelig i år 200. Roma hadde lagt under seg det meste av den kjente verden i løpet av sine nesten tusen års eksistens. Men i løpet av de neste to hundre årene kollapset keiserriket. I 410 ble Roma plyndret av “barbarer”. Det skulle ta tusen år eller mer før dampmaskinen eller den vanndrevne steinsagen kom tilbake.

Trump og “grønn vekst”

Bråtens fortelling om tospannet økonomisk vekst og teknologisk framskritt dominerer i dag. Likevel er det ikke lenger politisk science fiction å hevde at våre demokratiers tro på fortellingen om denne mekanismen er truet. Og tror vi ikke på den, så slutter den å fungere.

Replikk fra Jan Bråten
Les Jan Bråtens replikk til kritikken i dette innlegget.

Bråten trekker da også fram valget av Trump eller EUs krise som “snubletråder”. Jeg vil legge til én til: Kullsviertroen i Bråtens konklusjon om at “den økonomiske veksten gjør bærekraft til en megatrend”. Vi må erkjenne at vi er i et kappløp med oss selv – mellom å forverre miljøproblemene og å finne løsninger på dem. Da må vi må gjøre det vi kan for å finne både teknologiske og andre løsninger på miljøutfordringene. Å gjøre økonomisk vekst til et premiss for løsningene er som å løpe med lenkede føtter i dette kappløpet.

Forhåpentligvis kan Bråtens konklusjoner overbevise noen historieløse finansfolk om å investere i grønne løsninger. Men konklusjonene hans er farlige om våre politikere tar dem på alvor: Halleluja-fortellingen gir enda en unnskyldning for å parkere det grønne skiftet som et teknologisk anliggende. I stedet for å bruke sitt utmerkede hode på å hevde at bærekraft er en megatrend, burde Bråten bruke det til å analysere hvordan vi gjør bærekraft til en megatrend.