Fangst og lagring av CO₂: Regjeringen ikke ambisiøs nok

Norske myndigheter bør lede arbeidet for fangst og lagring av CO₂ i Nordsjø-regionen, ikke bare delta.

Regjeringen la nylig fram sin nye strategi for karbonfangst og -lagring. Det er gledelig at strategien viderefører og foreslår en lang rekke målrettede tiltak for å fremme denne nødvendige teknologien for å redusere klimagassutslippene. Strategien er likevel for lite ambisiøs om hva Norge kan og bør gjøre for å klargjøre Nordsjø-bassenget som lagringssted for CO₂-utslipp fra kilder i Europa og Norge.

Verden må redusere sine klimagassutslipp. Både FNs internasjonale klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA) har presisert betydningen av fangst og lagring av CO₂ hvis de nødvendige klimamål skal kunne nås, og vi samtidig skal greie å møte den voksende etterspørselen etter energi. For enkelte industrier er dessuten karbonfangst og -lagring i dag den eneste løsningen som kan bidra til en vesentlig reduksjon av deres CO₂-utslipp.

Fangst og lagring av CO₂ kalles også CCS (Carbon Capture and Storage). Dette er en teknologi som kan redusere utslipp av CO₂ fra energiproduksjon som gass og kullkraftverk, eller fra industri som for eksempel sementindustrien.

Animasjon av karbondioksid-lagring på Sleipner-feltet.
Animasjon av CO₂-lagring på Sleipner-feltet. (Ill.: Statoil)

Fornybar energi har hatt en fantastisk vekst, langt større enn forventet. En storstilt utbygging av fornybar kraftproduksjon fra vind og sol vil imidlertid ta lang tid, uansett hvor optimistisk man er. Voksende energibehov og forsyningssikkerhet skal tross alt møtes i en verden i økonomisk vekst. Fornybar kraftproduksjon krever dessuten forsterkninger i infrastruktur, og i tillegg back-up-kapasitet når det ikke er vind eller sol, mens gasskraft- eller kullkraftverk kan produsere kraft døgnet rundt. Flere analyser viser derfor at det vil være langt mer kostbart for samfunnet å redusere utslippene tilstrekkelig uten fangst og lagring av CO₂. Fossile brensler vil være en del av energimiksen også på lang sikt, samtidig som utslippene av klimagassene ned, og da er CCS nødvendig.

Selv om det er stor enighet om nødvendigheten av CCS, er det fremdeles en rekke utfordringer som så langt har begrenset utviklingen som trengs for enhver teknologiutvikling på dette nivået. Det er for få fullskala demonstrasjonsprosjekter per i dag. De første anleggene vil være kostbare og det vil være behov for økonomiske insentiver for å få disse realisert.

“First in kind is always costly.” Og selv om det nå er flere prosjekter globalt som bygges, og som til og med er i drift, er CCS fremdeles helt i startgropa i det store bildet. Samtidig har alle deler av denne teknologien kjente løsninger, det finnes teknologi for å fange CO₂, man har erfaring med å transportere CO₂ langt i rør, og man har erfaring med å lagre CO₂ både offshore (på norsk sokkel) og onshore i Nord-Amerika.

Det er gledelig at regjeringen ønsker å støtte CCS-prosjekt også utenfor Norges grenser. Det har vært mye diskusjon om et fullskala CCS-prosjekt skal gjøres «hjemme eller ute».

Norsk olje og gass mener ja takk, begge deler: Skal man få ned kostnadene, må mange flere prosjekter bygges for å høste erfaringer, slik at teknologien kan bli konkurransedyktig. Og dette er viktigere enn hvilke anlegg som bygges hvor innen 2020. Det er samtidig viktig å videreføre løp for å få realisert CCS-prosjekter også i Norge, dette for å beholde og videreutvikle kompetanse og potensialet for næringsutvikling på teknologien i Norge.

På lang sikt må man jobbe mot et fungerende marked hvor det er prisen på utslippene som driver utviklingen, men dette er fremdeles et stykke fram. Myndighetene må derfor bli en mer aktiv samarbeidspartner for å utvikle hele eller deler av verdikjeden, både fangstanlegget, infrastruktur til transport av CO₂-en til lagringsstedet samt etablering og ansvar for dette.

I Europa har deler av befolkningen stoppet ulike CCS-prosjekter fordi det er blitt skapt en frykt for konsekvenser av lagring av CO₂ under landområder der folk bor. Selv om vi som industri mener dette kan gjøres på en forsvarlig måte, vil det som en konsekvens av frykten som har blitt skapt ta lang tid før det blir mulig å lagre CO₂ i land som Tyskland og Frankrike.

Men dette er ikke et problem i Nordsjøen. Oljedirektoratet har kartlagt hele den norske sokkel fra sør til nord, og lagringskapasiteten er stor nok til å dekke utslipp fra både Norges og Europas kraft- og industrisektor i mange tiår framover. Dette er ikke en oppgave et kommersielt selskap kan bære alene. Skal det lagres CO₂ i Nordsjøen, krever det infrastruktur og samarbeid mellom EU og Nordsjø-landene.

Rør må bygges, lovverk må avklares og noen må koordinere dette tunge løftet.

Regjeringen skriver at den kun ønsker å delta i samarbeidsforumet mellom Nordsjø-landene, Norths Sea Basin Task Force. Her bør regjeringen ha større ambisjoner. EU sliter og her kan norske myndigheter ta en ledende posisjon ved å revitalisere og styrke mandatet for å få faktisk framdrift i arbeidet.

Regjeringen skriver videre at: «Når det er planar om fangst av større mengder CO₂ i Europa som har behov for lagring, vil eit eventuelt samarbeid med andre land om eit større lager i Nordsjøen bli vurdert.”

Det tar mye lengre tid å klargjøre et lager offshore for å ta imot CO₂ enn det gjør å bygge fangstanlegget på land, så lager må komme først. Her er den klassiske høna eller egget-problemstillingen. Det er lite sannsynlig at det vil komme konkrete planer om fangst av større mengder CO₂ fra Europas store utslippskilder før det er langt mer konkretisert og klart hvordan denne CO₂-en kan transporteres og lagres i Nordsjø-bassenget. Vi mener derfor at regjeringen gjennom samarbeid med EU og Nordsjø-landene må være i forkant, slik at det vil være mulig å beslutte å bygge anlegg for CO₂-fangst i Europa.

Norske myndigheter bør lede dette løpet, ikke bare delta. For karbonfangst og -lagring må til, og det må til nå. I Norge er det mye og tung kompetanse på både fangst og lagring, og dette må utnyttes til det beste for klimaet.