EUs kvotemarked bedres – nå girer også Kina opp

I år starter endelig den reelle og landsomfattende klimakvotehandelen i Kina, etter noen år med «prøving og feiling». Sammen med endringer i EU, gir det grunn til optimisme.

Ikke minst med tanke på nedturen under klimatoppmøtet i Madrid, er dette positive nyheter. I Madrid var det som kjent mye som strandet – særlig forhandlingene om internasjonal kvotehandel. Men heldigvis skjer de viktigste tingene for klima helt andre steder enn på globale toppmøter. Og akkurat nå skjer de særlig i Kina og i EU.

Høyere kvotepris

La oss ta det siste først: Kvotemarkedet i EU er på bedringens vei, etter den viktige reformen av systemet som ble vedtatt i 2018. Kvoteprisen ligger nå på rundt 25 euro – høyere enn på mange år – og eksperter spår videre oppgang i 2020-årene (selv om svingninger og utflating kan forventes). At det går mot en mer ordnet Brexit, reduserer også usikkerheten i markedet.

EU har dessuten stengt døra for bruk av FNs CDM-kvoter det kommende tiåret (selv om dette kan komme i spill igjen når EU nå skal diskutere et mer ambisiøst rammeverk frem mot 2030). Dermed har ikke uklarhetene rundt reglene for global kvotehandel så mye direkte betydning for EU, i hvert fall ikke i første omgang.

Den nye Europakommisjonen lanserte sin ‘Green Deal’ like før jul og har startet prosessen med å øke EUs 2030-målsetting til 50 prosent eller 55 prosent utslippskutt (sammenlignet med 1990-nivået). Det nærmer seg også enighet om et ‘klimanøytralt’ EU innen 2050. Alt dette betyr at det europeiske kvotemarkedet mest sannsynlig vil strammes inn ytterligere i løpet av 20-tallet, og at det kan bidra til klimaomstilling mye mer kraftfullt enn det har gjort så langt.

Oppstart i Kina

Fakta om Kinas kvotemarked

  • Kina besluttet i 2011 å etablere et nasjonalt karbonmarked. For å høste nødvendige erfaringer ble det som første steg etablert syv pilotområder: Provinsene Guangdong og Hubei, og byene Beijing, Tianjin, Shanghai, Chongqing og Shenzhen. Disse startet opp sine egne regionale karbonmarkeder i 2013 og 2014.
  • Samtlige av pilotene har primært omfattet kraftsektoren. Ellers varierer det litt hvilke andre sektorer som også har vært omfattet. Chongqing er den eneste piloten så langt som inkluderer flere klimagasser enn CO₂.
  • Kvoteprisen i de syv pilotene har variert mye, fra rundt NOK 5 i Shenzhen til NOK 110 i Beijing. For mer informasjon, se Carbon Pulse.
  • Først nå i 2020 starter det landsomfattende kvotemarkedet i Kina. Dette blir et cap-and-trade-liknende marked, men i starten uten et spesifikt utslippstak slik som i de fleste andre systemer. I første omgang omfatter markedet kun kraftsektoren, men på sikt skal langt flere sektorer inkluderes: Petrokjemisk industri, kjemisk industri, stålproduksjon, metallproduksjon, innenlands luftfart, produksjon av byggmaterialer og papirproduksjon. Kvotene vil i stor grad bli delt ut gratis, noe gjennom auksjon, i tillegg til at kinesiske myndigheter vil beholde en egen pott til såkalt «markedsjustering» (en mekanisme som har visse paralleller til EUs markedsstabilitetsreserve).

I Kina har myndighetene tatt seg god tid med sitt landsomfattende kvotesystem. Systemet ble lansert for drøye to år siden, men siden da har myndighetene prioritert uttesting og simulering av handel.

I år starter imidlertid den reelle handelen. I første omgang kun i kraftsektoren – men dette er stort og viktig nok: Markedet omfatter rundt 1700 kraftselskaper, som står for en betydelig del av landets utslipp.

Dersom Kina får kvotehandelen til å fungere, vil det altså ha mye å si – også for globale utslipp. Det er en felles forståelse blant lederne i Kina at kullforbruket må ned, ikke minst på grunn av luftforurensningen. Kina kommer neppe til å kutte kullkraften med det aller første – ikke minst av hensyn til energisikkerhet – men landet satte for første gang et bindende mål for kullforbruk på maks 58 prosent i den 13. femårsplanen for energi (2016–2020), et mål landet mest sannsynlig vil nå.

Dessverre har økt produksjon av blant annet stål og sement ført til høyere kullforbruk de siste par årene, og dermed økte klimagassutslipp. Kinas neste femårsplan (2021–2025) er under utforming, og det er håp om at alternativ og fornybar energi får mer oppmerksomhet.

Partnerskap og lederskap?

Åpningen av Kinas landsomfattende kvotemarked er imidlertid ikke det eneste som skjer i år. 2020 er også året da Paris-avtalen trer i kraft, og flere spør seg om nettopp Kina og EU kan ta nytt lederskap og drive frem reelle endringer. Som nevnt lanserte den nye Europakommisjonen sin ‘Green Deal’ like før jul, og denne gikk nylig gjennom Parlamentet med klart flertall.

Kina har på sin side lansert et partnerskap for naturbaserte løsninger, som potensielt kan gi store globale utslippskutt. Naturbaserte løsninger betyr å bruke naturen både til å begrense utslipp, som når karbon ‘lagres’ i skog, og til å tilpasse oss klimaendringer i framtiden, slik at vi kan sikre tilgang på mat og drikkevann. Kina er dessuten vertsland for årets partsmøte i FNs konvensjon om biologisk mangfold, så dette aspektet vil nok bli enda tettere integrert med klimautfordringen i tiden som kommer.

Mye tyder også på at EU og Kina ønsker å samarbeide tettere. Partene har utviklet et bredt samarbeid innen klimapolitikk det siste tiåret, og det er knyttet store forventninger til at de skal enes om sterkere forpliktelser på det planlagte toppmøtet i Tyskland i september, der Kinas leder Xi Jinping også er ventet å delta.

Også enkeltland øker fokuset på Kina: Frankrikes Emmanuel Macron og Kinas Xi har hatt flere felles klima-uttalelser det siste året, og Tyskland og Kina har hatt bilateralt klimasamarbeid helt siden 2009.

Samarbeidet om utvikling av klimakvoter vil nok også fortsette. I november 2019 kom den overraskende nyheten om en slags kobling mellom Guangdongs pilotsystem og EUs kvotesystem, konkret gjennom en avtale mellom et kinesisk flyselskap og et europeisk selskap. Men noen ytterligere direkte kopling mellom de to markedene ligger nok langt fram i tid – da er et regionalt kvotesamarbeid i Asia mer sannsynlig i første omgang.

Handelskrigen spiller inn

Det som kanskje sterkest tilsier et sterkere samarbeid mellom EU og Kina, er handelskrigen mellom USA og Kina. Til tross for nylig enighet om nedtrapping, vil Kina trolig i økende grad se mot Europa som samarbeids- og handelspartner, ettersom det er usikkert hvordan forholdet til USA vil utvikle seg.

I tillegg: Kina er en global leder innen utvikling og produksjon av lavutslipps energiteknologi. Landet produser cirka 66 prosent av verdens solcellepaneler, og har etter hvert utviklet unik kompetanse på fornybar teknologi som anses uunnværlig for å nå målene i Paris-avtalen. EU har på sin side kompetanse på offshore vind og hydrogenteknologi av interesse for Kina, så her finnes det gjensidig rom for videre samarbeid.

Trump-effekten

Selvsagt finnes det også områder der EU og Kina er på kollisjonskurs. Kina har for eksempel (sammen med Australia, Brasil, India og USA) tatt til orde for at stater skal kunne ta med seg overskuddskvoter fra det gamle klimaregelverket (bygd på Kyoto-protokollen) inn i det nye rammeverket (basert på Paris-avtalen), noe som vil utvanne hele systemet. Kina har også rettet sterk kritikk mot rikere land – også i EU – for ikke å ha oppfylt sine forpliktelser om klimabistand til fattige land.

Snublesteinene handler også om partenes «innenrikspolitiske» situasjon. I EU er flere medlemsland skeptiske til tøffere klimapolitikk, og industrien er redd for ‘karbonlekkasje’. Også Kina har nok av utfordringer på hjemmebane: Lavere økonomisk vekst og en stadig voldsom urbanisering. Allikevel, Kina har en uttalt interesse for en grønnere fremtid med redusert luftforurensning, og både fornybar teknologisatsing, endringer i transportsektoren med høyhastighetsjernbaner og et voksende elbilmarked trekker klart i positiv retning.

Om Trump gjenvelges til høsten, vil det sementere USAs exit fra Paris-avtalen. Trist for globalt klimadiplomati, kanskje – men det kan også bli brikken som forsterker samarbeidet mellom Kina og EU. Begge har muskler og egeninteresse i å ta et felles klimalederskap. Og om de gjør det, er det godt nytt for oss alle.