EUs energi- og klimatog kjører videre – Energi og Klima

EUs energi- og klimatog kjører videre

Nok en gang er norsk energi- og klimapolitikk under utforming i Brussel. En stadig større jungel av direktiver og forordninger skal sikre at både EU-landene og Norge faktisk når energi- og klimamålene.

EUs lovgivningsmaskin ruller på - og mye av reglene som utvikles blir gjeldende i Norge. Slik er det også med fit for 55-pakken.Foto: Norges delegasjon til EU cb

EUs nye klimalov er på plass. Den skal sikre at EU når målet om 55 prosent utslippskutt innen 2030 og målet om et karbonnøytralt EU i 2050. Onsdag 21. april kom endelig EU-institusjonene til enighet, etter harde forhandlinger mellom Europaparlamentet, ministerrådet og EU-kommisjonen helt siden desember.

EU har en rekke ulike «volumknapper» som kan skrus på når det forhandles om energi- og klimamål. Bindende mål er strammere enn «indikative» mål, forpliktelser på medlemslandsnivå er strammere enn forpliktelser på et samlet EU-nivå. Ved «bytte og låne»-ordninger kan medlemslandene låne fremtidige utslippsrettigheter fra seg selv, eller gjennomføre utslippskutt i andre land. Det kan gjøre forpliktelsene mindre stramme.

#EUklima – et nyhetsbrev om EUs grønne giv

I nyhetsbrevet #EUklima velger Energi og Klima-redaksjonen ut nyheter og analyser om EUs grønne giv (European Green Deal). #EUklima sendes ut en gang i måneden og har ekstrautgaver ved behov.

Abonner på #EUklima:

Klimaloven er juridisk bindende, men karbonnøytralitetsmålet i 2050 er et mål på EU-nivå. Karbonnøytralitetsmålet innebærer at utslippene fra sektorer som ikke kan reduseres til null, må utjevnes gjennom andre tiltak som økt karbonopptak i skog og andre landarealer og gjennom en satsing på å fjerne karbon fra atmosfæren (Carbon Dioxide Removal – CDR). Nå åpner også EU for at ikke alle land når målet om karbonnøytralitet, men at utslipp i et land kan utlignes gjennom økt satsing på karbonopptak i andre land.

Karbonbudsjett og ekspertråd skal bringe EU i mål

EU skal lage et karbonbudsjett som viser hvor store utslipp EU samlet kan tillate seg innenfor Paris-avtalen. I tillegg skal det etableres et vitenskapelig råd. Sammen skal dette bidra til at EU faktisk når målet om et karbonnøytralt Europa i 2050.

Norsk energi- og klimapolitikk utformes nå – i Brussel

Mens mange kommentatorer her hjemme har merket seg at et storting i valgkampmodus stemte ned nærmere 500 klimaforslag, ser vi at Norges nye energi- og klimapolitikk nok en gang er under utforming i Brussel.

De siste årene har Kommisjonen lagt frem store pakker på en rekke områder som sirkulær økonomi og bærekraftig finans. Juni-pakken blir en klassisk EU-pakke med forslag til endringer og revisjoner av direktivene på EUs kvotehandelssystem (EU ETS), fornybardirektivet (RED II), energieffektiviseringsdirektivet (EED II), ikke-kvotepliktig sektor (ESR) og utslipp og opptak i skog og andre landarealer (LULUCF). Pakken vil nok tradisjonen tro gi tusen sider med sommerlektyre.

Når Kommisjonen legger frem forslag til revisjon av kvotehandelsdirektivet vil forslaget nå inkludere maritim sektor og luftfart, og dessuten se på grensedragning mellom EUs kvotehandelssystem og CORSI – FNs luftfartsorganisasjon sitt markedsbaserte virkemiddel for å begrense utslippene fra internasjonal luftfart. I forslaget skal Kommisjonen også komme med forslag til hvordan en andel av inntektene fra kvotehandelssystemet kan bidra med inntekter på EU-nivå («own resources»), og ikke gå fullt og helt til medlemslandene. Her diskuteres nå en rekke ulike modeller.

Energisektoren står for 75 prosent av EUs klimagassutslipp. Derfor er fornybar energi en nøkkel til å nå enda mer ambisiøse klimamål. Fornybardirektivet skal sees i sammenheng med strategien for fornybar offshore energi (havvind) og hydrogen, og skal dessuten sikre at det grønne løftet «do no harm», spesielt med tanke på biodiversitet og luftforurensing. Fornybar offshore energi omfatter bunnfast og flytende havvind, men også bølge- og tidevannsenergi og flytende solceller (PV).

Et lappeteppe av virkemidler

Mens mange økonomer foretrekker ett virkemiddel per mål, har EU-kommisjonen konkludert med at det trengs et bredt sett av virkemidler for å nå klimamålet i 2030. Det betyr et fortsatt lappeteppe av virkemidler. Det er stikk i strid med det som lenge har vært den offisielle norske linjen. Norge har tradisjonelt argumentert for å bruke EUs kvotesystem, fremfor en rekke ulike virkemidler. Det betyr en stadig større jungel av direktiver og forordninger, men forhåpentligvis også at både EU-landene og Norge faktisk når energi- og klimamålene.

Skatt på dagsorden

Sammen med forslag til revisjon av en rekke klassiske energi- og klimadirektiver, skal Kommisjonen legge frem forslag til en energiskatt og en klimaskatt. EU har en over tredve år lang historie her. EUs kvotehandelssystem er faktisk et ektefødt barn av EU-landenes manglende evne til å komme til enighet om en karbonskatt. Nå gjør Kommisjonen et nytt forsøk – og har denne gangen mektige allierte med på laget.

Klimaskatt: Grenseskatt på karbon (CBAM)

Det er gått drøye ti år siden en grenseskatt for karbon sto på dagsorden i EU etter finanskrisen. Nå er en slik grenseskatt igjen på bordet i Brussel. Kommisjonen har varslet en «carbon border adjustment mechanism», eller «CBAM» på EUsk. Grenseskatten skal beskytte industrien mot «karbonlekkasje» – utflagging av industrien til land med færre klimapolitiske reguleringer. Men den vil også ha en viktig funksjon som en inntektskilde på EU-nivå («own resources»). Miljøkomiteen (ENVI) i Europaparlamentet ønsker at grenseskatten på karbon skal kunne inngå i en bukett av nye inntektskilder på EU-nivå, men peker på at inntektene fra en slik karbonskatt ikke skal være hovedpoenget med skatten. Den skal først og fremst beskytte mot karbonlekkasje. Miljøkomiteen peker på at inntektene bør kunne brukes til rettferdig omstilling i EU, men også til å øke EUs bidra til klimaomstilling i de minst utviklede landene og lavereliggende øystater.

Diskusjonen om hvordan inntektene fra kvotesystemet og grenseskatten på karbon skal fordeles mellom medlemslandene og mellom medlemslandene og EU-nivå, er for lengst i gang, og vil helt sikkert bli gjenstand for videre drakamp.

I den norske regjeringens innspill til EU, legger den vekt på at utformingen av en grenseskatt på karbon vil være avgjørende for om den betraktes som EØS-relevant. Regjeringen legger spesielt vekt på at fordi norsk industri deltar i kvotesystemet, så er det ingen risiko for karbonlekkasje mellom Norge og EU. Derfor bør heller ikke grenseskatten innrettes slik at den rammer norske selskaper. Det store spørsmålet for både europeiske og norsk industri er om grenseskatten på karbon vil erstatte dagens ordning med CO2-kompensasjon for industrien – som så dagens lys for å beskytte industrien mot karbonlekkasje.

Et stort flertall i EU-parlamentet støtter en slik grenseskatt. Flertallet ønsker en skatt fra 2023. Skatten skal ta utgangspunkt i de sektorene som dekkes av EUs kvotehandelssystem. EU-parlamentet ønsker at inntektene skal brukes til å bidra til EUs nye grønne giv.

Energiskatt – slutten på fossilsubsidier?

Kommisjonen skal i juni også legge frem forslag til revidert energiskattedirektiv (Energy tax directive). Et viktig mål med forslaget skal være å fjerne muligheten til å subsidiere fossil energi – også i form av skatteunntak og -reduksjoner. Kommisjonen skriver at dagens energiskattedirektiv ikke er i tråd med EUs nye grønne giv, og at direktivet ikke er samkjørt med kvotedirektivet, fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet. Direktivet er ikke direkte EØS-relevant, men Norge peker i sitt innspill på at direktivet likevel vil være av stor betydning for Norge. Den norske posisjonen er at utslipp fra energi bør dekkes av EUs kvotesystem eller skatter, og at utslipp som allerede er dekket av kvotesystemet, ikke bør ilegges ytterligere skatt.

Vi ser at EUs energi- og klimapolitikk blir stadig mer omfattende, stadig bedre integrert, og dessuten koblet sammen med andre politikkområder som transport, sirkulær økonomi, finans og landbruk. Selv om juni-pakken «bare» dekker tradisjonell energi- og klimapolitikk, blir det en svært omfattende pakke, med store konsekvenser for europeisk og norsk næringsliv. Da er det et tankekors at så få norske aktører deltar i prosessene i EU – selv etter 20 år med en felles europeisk energi- og klimapolitikk. Det betyr at norsk energi- og klimapolitikk utformes i Brussel – altfor ofte uten norsk deltakelse.

Kommentarfeltet er stengt.