Etterlysning: Klimaplan i tråd med Paris-avtalen – Energi og Klima

Etterlysning: Klimaplan i tråd med Paris-avtalen

I løpet av 2020 skal regjeringen legge fram en plan for hvordan Norges klimamål for 2030 skal innfris. Hvilket klimamål regjeringen legger til grunn for arbeidet, vil avgjøre hvor viktig planen blir.

Økt CO2-avgift er det viktigste virkemiddelet i klimameldingen statsminister Erna Solberg, olje- og energiminister Tina Bru og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har presentert og som nå er til behandling i Stortinget. (Foto: Bru/Olje- og energidep., Solberg/Statsm. kontor, Rotevatn/Klima- og miljødep.)

Litt forenklet kan vi si at Norge har to klimamål for 2030. Det mest omfattende er at Norges samlede utslipp skal kuttes med 50–55 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990. Dette målet er Norges forpliktelse under Paris-avtalen. Her er det ikke spesifisert om kuttene skal tas i Norge eller i samarbeid med EU eller eventuelt land utenfor EU (kvotekjøp).

Det andre målet gjelder utslippene som ikke er omfattet av EUs kvotesystem, det vil si sektorer som transport, jordbruk og avfall (ofte omtalt som ikke-kvotepliktige utslipp). Dette er om lag halvparten av Norges utslipp. Her har Norge en rettslig forpliktelse gjennom klimasamarbeidet med EU om å kutte utslippene med minst 40 prosent, sammenlignet med nivået i 2005. I Granavolden-plattformen har regjeringen satt en ambisjon om å kutte disse utslippene med minst 45 prosent, og at disse kuttene skal skje i Norge.

Regjeringen har så langt signalisert at den kommende klimameldingen vil være en plan for hvordan det andre målet skal innfris. I Klimakur 2030, som ble lagt fram tidligere i år, har Miljødirektoratet og flere andre etater allerede gjort en grundig utredning av hvilke tiltak som trengs for å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med minst 50 prosent.

Selv om det ikke finnes like grundige analyser av reduksjonspotensialet i kvotepliktig sektor, er kunnskapsgrunnlaget tilstrekkelig til at klimameldingen bør kunne inkludere forsterket politikk også for disse sektorene.

2030-målet bør være 55 prosent kutt

ZERO mener derfor at regjeringens klimamelding bør omfatte alle utslippskilder. For å være i tråd med ambisjonene i Paris-avtalen, bør regjeringen legge en plan for å redusere Norges totale utslipp med minst 55 prosent innen 2030. Og kuttene bør skje gjennom tiltak i Norge.

Vår ambisjon må være å bidra til utslippsfrie løsninger i alle sektorer, ikke å betale andre for å kutte sine utslipp.

Det er hovedsakelig tre grunner til at Norges viktigste mål i klimapolitikken det neste tiåret bør være å kutte de samlede utslippene med minst 55 prosent.

For det første må Norge og andre rike land ha tilnærmet nullutslipp innen 2050 hvis det skal være mulig å innfri målene i Paris-avtalen. For å sette en troverdig kurs mot null i 2050, må innsatsen økes i alle sektorer, også industrien, luftfarten og petroleumsvirksomheten som er omfattet av EUs kvotesystem.

For det andre er EUs klimapolitikk i rask endring. Hvis regjeringens klimaplan legger opp til å redusere utslippene med 45 prosent i ikke-kvotepliktig sektor, kan vi risikere at planen er utdatert etter få år. EU er allerede godt i gang med å øke sine klimaambisjoner. Dagens mål er at utslippene skal kuttes med 40 prosent innen 2030, men det er sannsynlig at målet økes til minst 55 prosent i løpet av kort tid. Det betyr at alle land, og særlig rike land som Norge, må levere betydelig større utslippskutt de neste ti årene. I tillegg ønsker EU-kommisjonen å inkludere flere sektorer i kvotesystemet. Neste sommer vil kommisjonen trolig legge fram et forslag om å inkludere utslipp fra veitrafikk, skipsfart og bygg i kvotesystemet. Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil kun en liten andel av utslippene bli igjen i ikke-kvotepliktig sektor. Da vil skillet mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp, som ligger til grunn for mye av Norges klimapolitikk, bli irrelevant.

Den tredje og kanskje viktigste grunnen til at klimameldingen bør være en plan for å kutte Norges samlede utslipp, er at mange av Norges muligheter i det grønne skiftet ligger i sektorer som er omfattet av kvotesystemet.

Det gjelder for eksempel i prosessindustrien, hvor Norge har flere muligheter til å realisere lav- og nullutslippsteknologi med globalt spredningspotensial.

Hydrogen og havvind er andre områder hvor Norge har gode muligheter til å bygge ny industri i markeder som vokser raskt internasjonalt. Hvis vi forsterker innsatsen for klimakutt i industri, luftfart og petroleumsvirksomheten, vil det i praksis bety at vi raskere må utvikle og skalere opp hydrogen og havvind som klimaløsninger.

Plan for kutt i alle sektorer gir retning og forutsigbarhet

Flere EU-land har allerede lagt fram klimaplaner for å kutte sine totale utslipp og bygge grønn industri rundt de klimaløsningene som trengs for å innfri målene.

I desember 2019 vedtok Danmark at de nasjonale utslippene skal kuttes med 70 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990. Målet er juridisk forpliktende i landets klimalov. Tyskland og Nederland har også nasjonale klimamål som dekker landenes totale utslipp, ikke bare de sektorene som ligger utenfor kvotesystemet.

På samme måte bør regjeringens klimamelding være en plan for å kutte utslipp i alle sektorer. Det vil være i tråd med Paris-avtalen, det vil være robust mot endringer i ambisjonsnivå og innretning av EUs klimapolitikk, og det vil gi retning og forutsigbarhet for politikken på de områdene som kan bli Norges viktigste satsinger i det grønne skiftet.

Kommentarfeltet er stengt.