Et vendepunkt i norsk klimapolitikk vil lønne seg

Klimapolitikken står på dagsorden i årets valgkamp. Men det hjelper ikke bare å snakke når naturkreftene herjer. Den globale oppvarmingen truer økonomien – både på kort og lang sikt.

Lørdag 2. september arrangerte vi en ny stor demonstrasjon med krav om et vendepunkt i klimapolitikken. Trossamfunn, forskere, fag- og miljøbevegelse har tre felles krav som vi mener må gjennomføres snarest. Kravene om «100 000 klimajobber», «Ingen olje i Arktis» og «klimarettferdighet» vil lønne seg. Fokus på kortsiktig økonomisk gevinst uten vilje til å ta samfunnsansvar i et globalt perspektiv er uetisk.

Vi må bare innrømme at også vi i klimabevegelsen har bidratt til å gjøre oljeboring i Arktis til et økonomisk spørsmål. Vi har særlig vist til en rapport fra 2015 (Mcglade og Ekins) som dokumenterte at oljepris og letekostnader ikke ga økonomisk rom for å lete etter olje og gass i Arktis. Enkelte land og oljeselskaper lyttet til det, og la boreplanene sine på is. Det gjorde ikke den norske regjeringen, og det gjorde ikke Statoil. Under Arendalsuka sa Statoils bærekraftsdirektør Bjørn Otto Sverdrup at de har tatt «stresstester», som viser at det vil lønne seg å lete etter mer olje i nord, selv innenfor Paris-avtalens målsetning om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader.

Hvem har rett? Hvor vil oljeprisen ligge, i 2025 eller 2030, når oljeriggene er på plass? Sannheten er at vi ikke vet.

Klimaendringene skaper bare tapere

Vi vet imidlertid at mens det de neste 10-15 årene skal investeres i oljeriggene, investerer andre land og andre selskaper i sine nye rigger, eller i Trumps tilfelle, i sine nye kullgruver. Noen vil vinne økonomisk i denne konkurransen, men globalt sett vil vi alle sitte igjen som tapere. For klimaendringene som følger med utbyggingen av alle disse fossile energikildene, skaper til slutt bare tapere.

Det andre kravet på «klimamarsj for et vendepunkt» er 100 000 klimajobber. De fleste politiske partier foretrekker å snakke om grønne arbeidsplasser, men klimajobber er jobber som – når de bygges ut i stor skala – får ned utslippene av klimagasser. Dette gjelder først og fremst innenfor fornybar energi, transport- og byggsektoren. I den offentlige debatten om grønne arbeidsplasser har spekulasjonene om kortsiktig økonomisk gevinst nok en gang sneket seg inn: Ord står mot ord, markedsmulighet mot markedsumulighet. I 2013 var det et «vindu» for å satse på offshore vind i Norge, som ikke ble brukt. I 2016 så utvalget for grønn konkurransekraft små muligheter her og pekte på marine næringer i stedet. Hvordan dette vil utvikle seg videre er usikkert, men det vi vet er at framtidas marked kommer til å etterspørre fornybar energi, en miljøvennlig industri og produkter laget med lave utslipp. Da er det opp til oss om vi vil være i tet på dette, eller tape penger på å være verdens siste produsent av fossil og forurensende energi.

En grønn reindustrialisering av Norge, med satsing på å elektrifisere samfunnet vekk fra olje og gass, vil utvilsomt by på muligheter for dem som vil tjene penger på klimatrusselen. Men hovedhensikten, hvis vi tar klimatrusselen på eksistensielt alvor, kan ikke være å spekulere i hvilke grønne næringer som gir raskest profitt. Klimajobber må sikres som gode, trygge jobber som myndighetene garanterer for, på samme måte som andre samfunnsnødvendige arbeidsplasser i skole- eller i helsevesen, og på tvers av svingningene i markedet.

Troverdighet som foregangsland

Vi vet også, at hvis vi lar være å bygge oljeriggene som regjeringen og Statoil vil ha i 2030, så er det penger spart, og de kan brukes til å få på plass de nye klimajobbene de neste 10 årene.

Hvis norske myndigheter tør å ta risikoen ved en slik statlig storsatsing, kan det bety at Norge blir et velferdssamfunn som ligner litt mer på de øvrige skandinaviske land.

Gjør vi dette, vil vi også ha troverdighet som et foregangsland for klimarettferdighet. Etter at forskere har kartlagt hvor stramt karbonbudsjett vi har, er klimarettferdighet en hard realitet, ikke bare et fromt uttrykk for nestekjærlighet. Noen land må gå foran og vise at de kan få ned utslippene sine – både de hjemlige og de som eksporteres – raskt nok. Per i dag holder ikke landene som signerte Paris-avtalen, sine egne, utilstrekkelige og uforpliktende mål.

Gjennomfører Norge som verdens 7. største eksportør av klimagassutslipp, et vendepunkt der vi bremser oljeutvinning som kan vise seg å bli lønnsom på kort sikt, kan det motivere andre land til innsats. En innsats som vil være økonomisk lønnsom på lang sikt. Setter vi i gang en satsing på minst 100 000 klimajobber i løpet av kort tid, og garanterer for jobbtrygghet også når markedet svinger, vil det også vise vei for en global, rettferdig løsning på klimakrisen.

Det vil utvilsomt være et kraftig signal til kundene våre, det europeiske markedet, om vi sier tydelig fra nå om at vi skal fase ut vår fossilproduksjon. Europa står midt i en debatt om når og hvor fort de skal kutte sin fossilavhengighet. Om Norge som deres siste demokratiske leverandør av olje og gass signaliserer en utfasing, vil det være drahjelp til de krefter som jobber for et snarlig grønt skifte. Sikkerhetsmessig og etisk vil det være tryggere enn alternativene.

Et slikt vendepunkt vil lønne seg, både på både kort, mellomlang og lang sikt. Derfor viste vi vårt syn gjennom sang og fredelig protest den 2. september. Og vi gir oss ikke i vår kamp for et slikt vendepunkt. Klimapolitikken står i fokus i valgkampen. Det er på mange måter et virkelig verdivalg med globale konsekvenser. Når valget er over, er det tid for de nyvalgte til å gjøre ord til handling.