Et indre og et ytre landskap

Bresmeltingen fortsetter, meldte NTB den 26. november. De norske breene er trolig mindre enn på mange hundre år. Gråfjellsbreen ved Folgefonna har trukket seg hele 117 meter tilbake. Men er det så ‘fali’ da?

At det norske landskapet er i endring er hevet over enhver tvil. Det skyldes klimaendringer, menneskets inngripen og vår manglende inngripen. Rapporter og bøker kommer til å dokumentere hva som skjer, og hvorfor. En av de første i rekken er Norges svar på Sir David Attenborough, vår egen Dag O. Hessen.

Det er muligens ikke så bra å gå til en bokomtale med en så tydelig flagging av respekt for den som har skrevet. Tja. Det skrives mange dårlige sakprosaanmeldelser i Norge, etter mitt skjønn. Hvorfor? Fordi anmelderen ofte er ute etter å fremheve egen flinkhet, eller kanskje ikke tilstrekkelig klarer å skjule misunnelse over at andre har skrevet det han/hun selv ønsket å skrive om, eller rett og slett fordi de ikke er gode nok lesere.

La meg derfor slå fast: Dag O. Hessen er en dyktig fagperson. Han er en god formidler. Det er ingen tilfeldighet at han har vunnet flere priser for sin fremleggelse av populærvitenskapelig stoff. Gjennom TV, radio og et utall foredrag har hans behagelige stemme blitt del av norsk «fauna». Han har fått mye ros for sin bok om karbonets historie, C. Karbon – En uautorisert biografi (Cappelen Damm, 2015) blant annet fra undertegnede. Det er ikke en umiddelbart lettfattelig bok, men ikke all sakprosa trenger å være det. For flere år siden ga han ut den populærvitenskapelige betraktingen Natur. Hva skal vi med den (Gyldendal, 2008)

landskapiendring

NY BOK. Dag O. Hessen: Landskap i endring. Pax, 2016.

Følelser og fakta

Nå foreligger Landskap i endring. Jeg spør meg selv: Har Hessen noe nytt å komme med, eller er dette bare «mer av det samme»? Jeg synes han har mer å komme med. Boken er interessant fordi dette er en personlig reise tilbake til barndommens rike. Vi får innblikk i familien Hessens utgangspunkt, ved en karrig utpost på Sunnmøre. Det er fiskebondens landskap som er starten og slutten i fortellingen. Dette er et landskap den unge Dag Hessen har som sitt ferieparadis. Vi kjenner luktene fra havet og fra nyslått hesje. Vi kjenner spenningen ved å gripe etter krabber og småkryp som farer omkring i fjæresteinene, akkompagnert av måkeskrik bakenfor. Det er spennende og fritt, det er traust og trygt. Det er barndommens taktile og sensoriske gleder. Det er uendelighet i tid og rom.

Dag Hessens farfar holder dette landskapet i hevd, og det var et landskap som frem til 1970 neppe hadde endret seg mye på tusen år, skriver forfatteren. Men nå er det borte, forvitret av tidens tann, av menneskelig inngripen og mangel på inngripen. Kratt, kjerr og viltvoksende skog. Veier, hus og bensinstasjoner. Barndommen er borte. For alltid. Like hardt og brutalt som den hardeste knaus som forvitrer i vinden.

Hessens elegi over det tapte er et «landskap» de fleste over 30 sikkert lett kan gli inn i. Fordi vi dypt nede er følelsesmennesker. Og i denne boken er det følelsesmennesket Hessen som vil frem. Kombinert med fakta. Hessen kan naturfagpensumet sitt bedre enn de fleste. Han drar oss gjennom 157 sider med alle aspekter ved norsk landskap. Enhver biologi- og naturinteressert vil finne noe de kjenner seg igjen i og finner faglig interessant. Han er innom alle aspekter og typer landskap, i korte kapitler. Dette helhetsaspektet gjør kanskje at enkelte lesere føler det blir et pliktløp å lese alle kapitler. Hessen driver folkeopplysning, derfor kan han ikke hoppe over noe. Som leser kan du glatt hoppe over ett kapittel eller to, for å komme til den landskapstypen som opptar deg mest. No problem. Poenget må være å fange endringens karakter. Endringens tause styrke.

Landskap som ankerfestet i livet

«Vi gror igjen i partier av lurvete krattskog», skriver Hessen, og viser klart hvor han står. Han vil ha det vakre kulturlandskapet vårt tilbake, det med setervoller og dyr og blomsterenger. Det interessante er jo at dette er «på moten» Det gis tilskudd til slikt. Vi er mange som ønsker det velkommen. Hessen er ikke alene.

Forfatteren er med andre ord en selverklært nostalgiker. Men har argumentet for landskapsvern fundert på nostalgi noen som helst legitimitet? Vi har hele tiden det Hessen beskriver som «shifting baselines». Vil våre barnebarn bry seg med vårt forhold til snø og ski i Nordmarka om de selv ikke har opplevd det, og om det for dem er topp med grønn skog året rundt? Er deres syn på ting noe mindre verdt enn vårt? Hessen argumenterer frem og tilbake.

Han drar med seg sønnen sin tilbake til barndommens rike og famler etter fortiden. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kommer han til noe konklusjon? Både ja og nei. Men Hessen mener klart at landskap opptrer som ankerfeste i livene våre.

Stille Nordmarka

Men landskap er levende, uansett om de endres. De gir oss det som kalles økosystemtjenester. De regulerer naturen og det den gir oss av flomvern, rent vann, pollinatorer og annet mangfold. Sprøytemidler og stress gjør oss mer og mer sårbare. Både blomster, bier og matplanter vakler under presset. Over 400 millioner hekkefugler i Europa har forsvunnet de siste 30 årene. Det tenker jeg på når jeg sykler fra Skøyen og over mot Hadeland et par turer hver sommer, gjennom fagre Nordmarka. Det er overraskende lite dyreliv å se eller høre. Ensrettede årskull med grantrær ser ned på meg og jager meg lenger inn i stillheten.

Hessen avlegger ellers nærlandskapet i byen et besøk. Hatet til gravemaskiner i hans bomiljø er tydelig. Med den fortetningen det nå legges opp til som del av det grønne skiftet i byene, spørs det om ikke Hessen snart vil skrive sinte leserinnlegg.

Men alt er relativt. Da Peggy Liu (Time Magazine Hero of the Environment og internasjonalt anerkjent ekspert innen fornybar energi og finans) gjestet Zero-konferansen nå nettopp, var hun klar i sin tale. Hun viste bilder fra Singapore, hvor hun bor, og roste luften, miljøet og naturen i Oslo. Det er derfor fortsatt mye landskapslykke i vårt langstrakte land. (Der det står dårligst til er kanskje i norske byer, med så mye dårlig arealplanlegging og stygge bygg)? Natur og grønne områder både i byer og utenfor byer vil brukes mer og mer i traume- og stressbehandling.

Naturen vil ses på som en utvidet lykkepille. Det er derfor det er viktig å forstå hva som har formet landet, og menneskene her. Det er, ifølge Hessen, fjord, fjell, foss og fisk. Og is. Ikke minst i fjellet. Og Hessen legger ikke skjul på at for ham innehar fjellet en helt spesiell plass, og fjellkapittelet er særdeles godt og nært skrevet.

Og bakom synger klimaendringene

«Vi har blitt så forferdelig effektive», skriver Hessen. Og det ødelegger landskapet. Og våre opplevelser. Han slår et slag for å se til Sveits og hvordan de der har klart å holde på kulturlandskapet i fjellheimen.

Samtidig er Hessen livredd for å nostalgisere over det som var: Det beintøffe slitet. Det å aldri ha tid til å ta skjønnheten innover seg. Går han for langt i å fraskrive fortidens hardtarbeidende bønder ekte gleder i det de gjorde, så og opplevde? I en anmeldelse i Dag og Tid, får Hessen det glatte lag av Siri Helle, som mener at han fratar fortidens mennesker følelser for det landskapet de var del av.

Kanskje det? Men det er ingen altoverskyggende kritikk, etter mitt skjønn. Mennesket Dag O. Hessen skriver godt om savnet etter barndommens sorgløse somre. Bildene, tatt både av Hessen selv, men ikke minst de gjort av Oskar Puschmann over en periode på cirka 30 år, er svært god dokumentasjon på hva dette savnet dreier seg om.

Landet vårt ble meislet ut ved sterke klimaendringer. Landskapet har alltid endret seg. Det er ikke ‘fali’. Men nå når nye endringer står for tur, skal vi vite hva det gjør med oss og livet rundt oss. Det vil koste, både i kroner og øre, og mentalt. Dag O. Hessen gir oss et innblikk i hvilke savn det vil innebære, både i det ytre og i det indre.