Enormt investeringsbehov i kraft: Hvor skal pengene komme fra? – Energi og Klima

Enormt investeringsbehov i kraft: Hvor skal pengene komme fra?

Nye internasjonale regler kan begrense kapitaltilgangen for norske kraftprosjekter. Er det på tide med et «Argentum for kraftsektoren»?

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 1 kommentar

Banker, livselskaper og pensjonskasser, som har vært tradisjonelle kapitalkilder til norske kraftprosjekter, blir om ikke lenge underlagt nye direktiver som vil kunne begrense tilgangen på gunstig langsiktig finansiering. Samtidig står vi overfor et enormt investeringsbehov i kraftsektoren i årene som kommer. Miljøbevisstheten i Europa fører til økt etterspørsel etter ren, fornybar energi. Norge og Sverige har blitt enige om å øke den årlige produksjonen av fornybar energi med 26,4 TWh innen 2020 i en felles satsning. Det er behov for å oppgradere overføringsnett og øke effekten ved flere eldre kraftstasjoner. Dessuten er det planer om legging av flere nye overføringskabler til utlandet, utbygging av vindparker og småkraftverk. Energi Norge anslår det samlede investeringsbehovet i kraftsektoren over de neste ti år til 150 til 200 milliarder kroner.

Etter den massive utbyggingen av norsk vannkraft i etterkrigsårene dabbet investeringstakten gradvis av mot årtusenskiftet. Kraftkommunene kunne i en årrekke høste et godt utbytte fra sine lukrative investeringer, og Statkraft vokste til å bli verdens største produsent av fornybar energi med et eierskap på rundt halvparten av all norskprodusert vannkraft. Nødvendige investeringer ble som regel finansiert med blanding av egenkapital, banklån og obligasjoner. Nytt regelverk vil imidlertid i betydelig grad påvirke kapitaltilgangen til kraftselskapene i årene fremover.

Vi vil etter all sannsynlighet se at de utenlandske aktørene vil spille en stadig større rolle i den norske kraftsektoren

Et nytt EU-direktiv for beregning av kapitalkrav, «Solvens II», vil medføre store endringer i de norske livselskapenes og pensjonskassenes investeringsstrategier. «Solvens II» vil tre i kraft fra 2013 med en gradvis innføring av hele regelverket. Regelverket er utformet slik at obligasjoner med høy kredittvurdering får lavest kapitalkrav. Dette skulle man tro var et fordelaktig system for kommunalt eide kraftselskaper som anses som noe av det mest solide man kan investere i. Slik er det imidlertid ikke.

Regelverket legger opp til at en standardisert kredittvurdering skal avgjøre hvilken rating selskapet som utsteder obligasjonen får, det vil si kraftselskapet. «Solvens II» krever at offisiell rating bare kan gis av ratingbyråer godkjent av tilsynsmyndighetene i EØS-området. I dag foregår det en «uoffisiell rating» i regi av større norske banker. Det nye er at kraftselskapene selv må skaffe seg rating fra et godkjent ratingbyrå for å få offisiell rating. Dette er krevende og kostbare prosesser, og det er heller ikke sikkert kraftselskapet får en «ønsket» rating. Selskapene er i stor grad tappet for egenkapital som følge av generøs utbyttepolitikk i de fete årene da kraftprisene var høye.

Det som kommer ut av dette er at livselskapene vil søke å investere i obligasjoner med høy rating som gir lave kapitalkrav. I Norge er få kraftselskaper ratet.

Parallelt med innføringen av «Solvens II», innføres et nytt direktiv for bankene, som gjerne omtales som «Basel III». Dette internasjonale direktivet legger føringer for bankenes utlånsrammer, og vil trolig medføre at norske banker også vil bli mer restriktive i sine utlån til kraftselskapene.

Tiden for å hente rimelig, langsiktig kapital er antagelig forbi for kraftselskapene

Tiden for å hente rimelig, langsiktig kapital er således antagelig forbi for kraftselskapene. Hvor skal så fremtidig finansiering til det store investeringsbehovet komme fra når hverken kraftkommunene, bankene eller pensjonskassene har evnen? Internasjonalt har det vokst frem en stor gruppe kapitalsterke private equity-fond som fokuserer på fornybar energi og infrastruktur, og flere av disse er i ferd med å få øynene opp for mulighetene i det norske markedet. Etter bortfallet av hjemfallsinstituttet som følge av EØS-dommen i 2009 kan hvem som helst eie inntil 1/3 av norske vannkraftverk uten å måtte søke om konsesjon. For vindkraft- og småkraftanlegg er det heller ingen betingelse at eierskapet ligger på offentlige eller norske hender. Det samme gjelder for kraftnettet. Vi vil derfor etter all sannsynlighet se at de utenlandske aktørene vil spille en stadig større rolle i den norske kraftsektoren.

Det har fra ulike hold vært etterlyst en direkte statlig deltakelse i konkrete prosjekter, dels for å demme opp mot faren for at «arvesølvet» skal ende opp i utenlandsk eie, og dels fordi prosjektene ikke har kunnet tiltrekke seg tilstrekkelig risikokapital til rådende markedsvilkår. All erfaring tilsier imidlertid at en direkte statlig deltakelse ikke er optimalt. Dette utelukker likevel ikke at statlige midler kan stilles til rådighet for gode prosjekter. Argentum-modellen, hvor staten indirekte bidrar med kapital på samme forretningsmessige betingelser som private og institusjonelle investorer, vil kunne sikre kapitaltilgang samtidig som beslutnings- og styringsprosessene knyttet til enkeltprosjektene kommer på god armlengdes avstand fra det politiske og byråkratiske apparatet. Med opprettelsen av et «Argentum for kraftsektoren» vil Norge kunne spille en ledende rolle som en av Europas mest betydningsfulle bidragsytere til omleggingen til fornybar energi.

Bli abonnent!

Én kommentar

Kommentarfeltet er stengt.