En skinnhellig oljenasjon?

Samtidig som vi vil fremstå som en ledende nasjon i målet om å redusere verdens totale utslipp, jubler vi over egne oljefunn.

Nok en gang er vi rystet over hvor sterke naturkreftene er når vi ser bildene av resultatene etter monsterstormen Sandy. Det eneste positive med slike naturkatastrofer er at det starter debatter om miljøutfordringene i miljøer som ellers til daglig ikke er engasjert i temaet. Tas ekstremværet som et tegn på at vi ikke kan sitte stille, men må handle, kan ordtaket “ikke så dumt at det ikke er godt for noe” brukes.

Mens alle de som er rammet i USA fortviler over ødeleggelsene, blir forskerne bare mer og mer sikre på at en del av ekstremværet i verden skyldes menneskeskapte klimaendringer. Amerikanerne er dessuten langt fra de eneste som har vært rammet av ekstremvær i 2012. Både i Spania, Russland og på Balkan har det vært hetebølger og tørke, mens hundretusener flyktet fra flom på Filippinene i begynnelsen av august. Om noen skulle være i tvil, så har også den norske sommeren vært uvanlig våt. Og forrige uke ble det kjent at rekordmye is har smeltet bort i Arktis. Bare i løpet av sommeren er det publisert flere studier som setter klimaendringene i sammenheng med dramatiske tørkeperioder i USA, Russland og Somalia.

Oversvømmelser i New Jersey etter “Sandy”. (Foto: Mark Olsen, US Air Force. CC: by)

I begynnelsen av denne måneden kom den humanitære organisasjonen DARA med en rapport som viser at menneskene som er mest sårbare i forhold til klimaendringene bor i fattige land. Det beregnes at som følger av blant annet luftforurensning, sult og sykdom vil fem millioner mennesker dø hvert år. Dette er et resultat av karbonintensive økonomier, og tallet vil trolig øke til seks millioner hvert år hvis bruken av fossilt brennstoff fortsetter som i dag. Mer enn 90 prosent av alle dødsfallene vil skje i utviklingsland, konkluderer rapporten.

Midt i denne situasjonen kan man spørre seg om Norge fører en skinnhellig klimapolitikk. Samtidig som vi vil fremstå som en ledende nasjon i målet om å redusere verdens totale utslipp, jubler vi over egne oljefunn. Kan Norge med troverdigheten i behold reise rundt i verden og si at Canada skal legge ned oljesandindustrien når vi pumper opp olje og utvinner gass? Utlendinger liker å påpeke i diskusjoner om klimautfordringene at faktum er at hvis Norge reduserer oljeutvinningstempoet, vil det ha en umiddelbar effekt på verdens CO₂-utslipp. Få land sitter på så kraftfulle verktøy i klimakampen. Ønsker norske politikere å gjøre noe som monner i forhold til klimautfordringene og fremtidige generasjoner må vi la mye av det fossile karbonet bli liggende. Få av oss er likevel klare for det. Det har for store konsekvenser for vår egen velferd. Vi har gjort oss for avhengige av oljen både i hverdagen og i nasjonaløkonomien. Det mange av oss likevel er klare for er å bruke mer av de pengene vi har til overs fra oljen, det som nå kalles Statens pensjonsfond utland, til å forske og utvikle teknologi som kan gjøre oss mindre avhengig av oljen.

Det er vanskelig å få politisk gjennomslag for langsiktige investeringer. Det er vanskelig å få vår generasjon til å investere i generasjonene etter oss. Vi liker ikke situasjoner der regningen kommer nå, mens resultatene ikke kan loves på en gitt dato. Likevel kommer vi ikke fra at vi er den første generasjonen som har kunnskapen om hvor alvorlig situasjonen er. Det forplikter!