En norsk energifortelling i fire akter

Fra vannkraft og oljerikdom til fossil utfasing og verdens første utslippsfrie nasjon.

Det norske energifortellingen fra starten av 1900-tallet til slutten av 2000-tallet kan i grove trekk deles i fire akter, hvor vi er godt i gang med tredje akt:

  1. Vannkraften bygger Norge
  2. Oljen gjør oss rike
  3. Utfasing av olje og gass og oppbygging av utslippsfrie energiformer
  4. Et utslippsfritt Norge bidrar med globale grønne løsninger

Animasjonen over illustrerer forholdet mellom årlig energiproduksjon innen vannkraft, olje og gass og nye former for grønn energi. Forholdstallet er ikke statistisk korrekt, men illustrerer styrkeforholdet mellom de ulike energiformene. I et normalår har Norge en vannkraftproduksjon på ca 130 TWh, mens olje og gass på sitt meste har ligget på over 2000 TWh årlig. Hverken vannkraft eller nye grønne energiformer vil kunne erstatte maksimalnivået til olje og gass, men over tid vil en bærekraftig energiproduksjon samlet gi et mye større energibidrag enn norsk olje og gass.

Akt 1 – Vannkraften bygger landet

Fra konstruksjonen av rørgatene til vannkraftanlegget i Glomfjord i 1918. Foto: Statkraft

Vannkraften var helt sentral i oppbyggingen av norsk industri fra tidlig på 1900-tallet og fram til etterkrigstiden. Utbyggingen av de store produksjonsanleggene var imidlertid ikke uten motstand grunnet betydelige naturinngrep, men næringsmessig bidro industrien både med arbeidsplasser knyttet til bygging av demninger, produksjonsanlegg og kraftlinjer, og med billig energi til annen industri, eksempelvis gjødselproduksjon.

Vannkraften er fortsatt en viktig bærebjelke i det norske energisystemet, men etter at industrien ble moden, og de store byggeprosjektene var ferdigstilt, forsvant konstruksjonsarbeidsplassene. En ytterligere oppskalering fra et nivå på ca 130-150 TWh har foreløpig ikke vært hensiktsmessig ettersom Norge allerede har dekket sitt elektrisitetsbehov og det i liten grad har vært mulig å eksportere store mengder vannkraft ut av landet. Det vil imidlertid være en del å hente på bedre utnyttelse av eksisterende anlegg, og en videre investering i vår viktigste fornybare energikilde vil dermed være viktig i årene framover.

Akt 2 – Oljen gjør oss rike

Det var etter hvert få som trodde at det ville være mulig å finne olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Da man endelig traff blink lille julaften i 1969, var det starten på en energihistorie som overgår selv de mest optimistiske anslag. Norge har både vært dyktige og heldige når det gjelder forvaltning av våre nasjonale petroleumsressurser. Og i perioden fram til rundt 2000-tallet var det nesten utelukkende en solskinnshistorie som en samlet nasjon kunne være stolte av.

Inntektene økte kraftig fra starten av 2000-tallet, og forsiktigheten som hadde preget det politiske miljøet ble lagt til side for å sikre størst mulig inntjening fra en stadig sterkere industri. Oljefondet ble etablert og vokste raskt til å bli et av verdens største investeringsfond.

Men med økt kunnskap om menneskeskapte klimaendringer og en global avtale om å redusere fossile utslipp kom den uunngåelige diskusjonen om hvordan klimanasjonen Norge skal kunne fortsette som en av verdens største eksportører av fossil energi, stadig nærmere.

Akt 3 – Utfasing av olje og gass og oppbygging av utslippsfrie energiformer

Det har tatt tid, men det framstår nå å være stor enighet om at Norge må begynne å planlegge en framtid uten olje og gass. Det knytter seg både stor markedsrisiko til framtidig etterspørsel etter norsk olje og gass og en naturvernsrisiko ettersom nye leteområder er i sårbare naturområder hvor konflikten med naturen er spesielt stor. Debatten framover bør handle om Norge i det hele tatt bør lyse ut nye letelisenser ettersom det vil ta 10-15 år før nye områder bygges ut og nærmere 50 år før de avsluttes. Det er derimot relativt stor enighet om at eksisterende felt bør utvinnes i henhold til plan slik at investeringer som allerede er gjennomført gir så god avkastning som mulig.

Innen grønne næringer skjer det mye positivt. Norge er blant annet i en ledende posisjon innen overgang til elbiler, det tas i bruk utslippsfrie løsninger i maritim sektor og innen industrien. Norge har på mange måter fungert som et pilotmarked for internasjonale bilprodusenter som har dratt nytte av en betalingsvillig kundegruppe. Dessverre har ikke norsk industri en stor plass i verdikjeden knyttet til elektriske kjøretøy, men dette er heldigvis annerledes innenfor maritim sektor hvor norske aktører kan eksportere teknologi i verdensklasse når den først er demonstrert i det hjemlige markedet.

Oversikt over solgte elbiler i verden hvor Norge troner på en suveren førsteplass når det gjelder andel av nybilsalg. Kilde: Visual Capitalist

I tillegg til batterielektriske løsninger skjer det også mye spennende innen hydrogen og biodrivstoff. Den første hydrogenferjen skal stå ferdig i 2021, og det jobbes med å få på plass en hydrogendrevet hurtigbåt. Det bygges også ut infrastruktur for hydrogen som gjør at tungtransport og personbiler etter hvert kan fylle hydrogen. Sammen med batteriløsninger vil man da kunne nå det ambisiøse målet som er satt i Nasjonal transportplan om at ingen fossile biler skal selges etter 2025.

Tilgangen til biodrivstoff varierer fra region til region, men i områder hvor man har avfall fra landbruk, matavfall eller fiskeslam kan og bør biodrivstoff benyttes som en viktig ressurs innen utvalgte deler av transportsektoren.

Oljeindustrien har gitt oss enorme inntekter og skaper mange hundre tusen arbeidsplasser. «Alle» kjenner noen som jobber i olje- og gassindustrien, og det sitter langt inne å snakke negativt om framtiden til denne viktige næringen. Men nåtid og historisk nostalgi er lite verdt når man skal se framover. Olje- og gassnæringen bør ses på med et kjølig blikk og en risikovurdering som man ville benyttet i en hvilken som helst annen bransje. Og her er ikke svarene så åpenbare som Norsk olje og gass gjerne vil ha det til. Det er nemlig ikke gitt at olje og gass vil være like lønnsomt som det er i dag. Mange av prosjektene som planlegges i dag har en høy kostnad og kan ende opp som tapssluk for den norske stat. Det siste man ønsker er at olje- og gassindustrien skal ende opp som et sysselsettingstiltak. Tar man i tillegg inn klimarisiko knyttet til enda strengere utslippskrav og det moralske aspektet om at Norge, som en rik nasjon, bør være et foregangsland, så bidrar det til å styrke synet på at Norge bør dreie raskere enn det man legger opp til i dag. Da må heller ressursene sluses over i andre næringer som man med større sikkerhet kan si at har en plass i en framtidig utslippsfri energimiks.

Det paradoksale er at vi på mange måter er i gang med å redusere behovet for norsk olje og gass ved å være en pioner innen utslippsfri transport. 2/3 av verdens olje går til transport. Dersom vi lykkes med å eksportere utslippsfrie løsninger til resten av verden, vil historien om at verden trenger norsk olje og gass snart være utdatert.

Akt 4 – Et utslippsfritt Norge bidrar med globale grønne løsninger

Norge som nasjon har all grunn til å være stolt av vannkraften og også størstedelen av olje- og gasseventyret. Det hersker også stor enighet om at vi på et eller annet tidspunkt skal over til et utslippsfritt samfunn, så da gjenstår det to sentrale spørsmål som vi som nasjon må besvare:

  1. Over hvor mange år skal vi fase ut olje- og gassindustrien?
  2. Hvilke nye grønne områder skal Norge som nasjon satse på?

På det første spørsmålet blir det ofte antydet at motstandere av norsk olje og gass ønsker å stenge kranen i dag. Dette medfører i liten grad riktighet, og selv MDG har i sine mest ambisiøse planer antydet 15 år. Det antas dermed at svaret vil ligge et sted mellom 15 år og 80 år, ettersom det ved utgangen av århundret uansett anses som lite sannsynlig at det vil være en stor olje- og gassaktivitet på norsk sokkel.

Hvor lang tid det faktisk tar, avhenger av hvilke valg våre politikere tar og i hvor sterk grad interessegruppene som representerer industrien klarer å påvirke debatten. Det er naturlig at olje- og gasselskapene vil jobbe hardt for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå og dermed gjøre haleproduksjonen så lang og omfattende som mulig. Det vil samtidig være opp til nye grønne næringer å få nok substans knyttet til sine satsinger til at disse næringene både kan bidra med nye arbeidsplasser og skape verdi for Norge som nasjon. Dersom man lykkes godt med dette, vil det være det beste middelet for å kunne akselerere den fossile utfasingen. Men da betinger det at man velger riktige satsinger og at det satses stort nok til at det blir reelle alternativer for mennesker som ønsker grønne jobber.

Det leder over til spørsmål nummer to om hvilke fornybare næringer som skal overta. Her er det mange aktuelle kandidater, men områder hvor vi kan dra nytte av vår kompetanse innen olje og gass, maritim og fornybar vil være å foretrekke, ettersom vi da har komparative fortrinn. Eksempel på dette kan være offshore vind, maritime energisystemer, hydrogen, bølge/tidevann, geotermisk energi og biodrivstoff. Andre områder som kan nevnes er lokale energiløsninger, landbasert vind, solceller, batteri og ladeløsninger for elbiler.

For at Norge skal lykkes på lang sikt er det viktig å fokusere på områder som både bidrar til å redusere utslipp og som potensielt kan skape nye arbeidsplasser og eksportmuligheter. Som et lite land kan vi ikke være gode på alt, men vi kan være best på noe. Det er også viktig å erkjenne at ingen enkelt næring vil kunne overta for olje- og gassnæringen, men summen av flere ulike utslippsfrie teknologier vil kunne skape en stor grønn sektor.

Hvilke områder man skal satse på bør være kjernen i den politiske diskusjonen framover. Her bør man også involvere kunnskapsmiljøene og basere seg på innspill fra industrien og gode markedsanalyser som ser ut over Norges grenser. Utvalgte områder må løftes fra å være små gründerprosjekter til å bli nasjonale satsinger med skikkelig tyngde, slik at man har en reell sjanse til å bli best, og dermed vinne internasjonale markedsandeler.

I Danmark har eksempelvis Vestas etablert seg som en av verdens ledende leverandører av vindturbiner etter en storstilt satsing over mange år, tilrettelagt av den danske stat. Tilsvarende satsinger kan også Norge lykkes med, eksempelvis innen maritim sektor, hydrogen eller offshore vind.

Norge kan, og bør, bli første land som klarer spranget fra fossil til utslippsfri nasjon

Basert på den unike energikompetansen vi har i Norge er vi i en gunstig posisjon til å bli en vinner også i det nye globale utslippsfrie energimarkedet. Men for å lykkes må ressurser dreies fra olje og gass og over i nye næringer slik at de beste hodene får tid og anledning til å jobbe fram gode produkter og tjenester. Samtidig er det viktig at vi sikrer at de som skal jobbe i olje- og gassnæringen de neste tiårene får de beste rammevilkår for å sikre en god utfasing av en av våre mest lukrative næringer. Resultatet kan, og bør, være at vi blir det første landet som klarer spranget fra fossil til utslippsfri nasjon, og at vi dermed både kan leve med god samvittighet og fornybare inntekter i uoverskuelig framtid.