En investering i fremtiden

Finn en feil: Oljefondet investerer tungt i klimaødeleggende fossilprosjekter. Lønnsomme fornybarsatsinger leter forgjeves etter kapital.

Tiden er kommet for å tenke nytt om oljeformuen vår. Statens pensjonsfond utland – Oljefondet – har passert 4.000 milliarder kroner i verdi. 2012 ble det beste året noensinne, med 447 milliarder kroner i avkastning. Vi har grunn til å være stolt av vår ansvarlige forvaltning. Vi sikrer verdier til våre barnebarn, og det øker det politiske handlingsrommet. Men den store norske lottogevinsten har også en tredje funksjon: Den bidrar til å utvikle og muliggjøre nytt næringsliv i hele verden. Prosjekter som skaper fremtiden.

Oljefondets direktør Yngve Slyngstad  (foto: NBIM)
Oljefondets direktør Yngve Slyngstad (foto: NBIM)

Men hvilken fremtid?

Global oppvarming forårsaket av økningen av drivhusgasser i atmosfæren er en av menneskehetens største utfordringer. Beslutningstakere i vår tid er de første som har visshet om hva som skjer, og de siste som har mulighet for å snu utviklingen. Meldingen om å selge seg ut av 23 produsenter av palmeolje antydet en demrende klimabevissthet – men ved nærmere undersøkelser ble det avslørt en mangel på konsekvente beslutninger. Følelsen av at noe skurrer blir sterkere om man ser på Oljefondets investeringer i energimarkedet. Beregninger gjort av Framtiden i våre hender viser at minst 250 milliarder pensjonskroner i dag brukes til å gå tungt inn i fossil industri, verden over. Pengene som skal trygge velferden vår i fremtiden, brukes i dag til å utvinne og brenne stadig mer fossilt brennstoff. Vil vi virkelig det? Og er det smart?

Det pågår for tiden et heftig kappløp om hvilke energikilder som skal bære verdenssamfunnet i årtier framover. Kampen om globale investeringsmidler er stor. Oljefondet er en aktør som preger retningen ut av dette veiskillet. Men preger dette veiskillet Oljefondets vurderinger? Jo mer vi vet om utviklingen i markedet og atmosfæren, jo færre grunner får vi til å re-investere oljepengene våre i oljereserver, kullminer, oljesand og gassreservoarer.

Særlig tre argumenter blir mer og mer påtrengende.

Argument 1: Oljefondet kan tape store penger på “karbonboblen”

Investeringer i fossilsektoren, og i særdeleshet i dyr, skitten olje, innebærer en stadig økende økonomisk risiko. En ny rapport av Carbon Tracker viser at den såkalte “karbonboblen” vokser seg større og større. Vi plasserer enorme verdier i reserver vi vet vi ikke kan utvinne, og som krever fortsatt høy etterspørsel. Kredittratingbyrået Standard & Poors gjennomførte nylig en analyse (pdf) av hvordan en vellykket klimapolitikk vil kunne påvirke verdiene i mindre oljesandselskaper og større oljeselskaper. Konklusjonen er skremmende, sett med investorblikk. Allerede etter ett til to år, vil selskaper med høye utvinningskostnader kunne oppleve nedjustering av verdifastsettelse, og i løpet av to til fire år vil dette kunne medføre redusert kredittrating. Blant selskapene som kom dårlig ut var Canadian Natural Resources Ltd og Canadian Oil Sands Ltd. I disse selskapene hadde vi, det norske folk, ved utgangen av 2012 plassert henholdsvis rundt 1,4 milliarder og 385 millioner kroner.

Det siste halvåret har en flom av finansielle analyser pekt i samme retning. Matematikken er brutal. Om vi skal begrense den globale oppvarmingen til to grader, innebærer det at to tredjedeler av de fossile reservene vi i dag vet om, ikke kan utvinnes.

Store verdier som det i dag spekuleres i på verdens børser, må i praksis må nedskrives for at vi unngår de verste klimascenarioene. Markedet allerede i bevegelse. Det internasjonale energibyrået IEA meldte nylig at oljeforbruket synker i Europa. Energieffektiviteten er i fart oppover. Fornybarsubsidier og reduserte kostnader har skapt en eksplosiv vekst i utbygging av grønn energi. Tyskland har ledet an, men nå har også Kina meldt seg på. Resultatet kan bli peak demand – redusert etterspørsel og et prisfall som vil ramme hele sektoren. Ligger slike risikovurderinger til grunn når Pensjonsfondet kjøper seg opp i oljesand, nye oljefelt og store kullreserver? I så fall går man med åpne øyne inn i en situasjon der forvaltningen av norske verdier og norske politiske målsetningene står i direkte konflikt.

Hvis investeringen lykkes, har klimapolitikken feilet. Et umulig, selvpåført dilemma.

Argument 2: Dagens forvaltning bryter med de etiske retningslinjene

Det andre argumentet handler om etikk, og etikken i fondsforvaltningen. I grunnlaget for Pensjonsfondets etiske retningslinjer heter det at det ikke skal foretas investeringer «som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser som for eksempel … alvorlige miljøødeleggelser». Om fondet finner risiko for «å medvirke til alvorlig miljøskade» i enkeltselskaper, skal slike selskaper trekkes ut av porteføljen. Det gjøres ikke.

I år vant nyhetsmediet InsideClimateNews en Pulitzer-pris for avsløringene om et stort oljeutslipp takket være elendige rutiner i selskapet Enbridge Inc. Ved utgangen av 2012 hadde pensjonsfondet 1.475.644.626 kroner i aksjeverdier i dette selskapet. Sjekk gjerne aksjebeholdningen selv (pdf).

Det er selvsagt summen av det hele, utslippene av drivhusgasser, som representerer den største miljøtrusselen. Likevel er vi inne med milliardbeløp i oljesand – de aller verste produsentene i klassen, som forårsaker enorme direkte naturødeleggelser og svære utslipp i produksjonsprosessen for å produserer en miljøødeleggende råvare. Hvorfor investerer vi i kullreserver? Hvorfor går vi inn i skiferproduksjon, som bidrar med så store metanutslipp at klimaeffekten er verre enn kull? Hvorfor støtter vi aktører som driver aktiv lobbying for å forverre konkurransevilkårene for fornybarsektoren?

Svaret er at slike investeringer gir avkastning på kort sikt, fordi man velger å se bort fra de globale samfunnsomkostningene. Om det ligger noen som helst mening i de flotte formuleringene i de etiske retningslinjene, bør vi spørre oss hva de innebærer i praksis i en tid der klimakrisen er mer alvorlig enn noensinne. Vi trenger en ny tolkningspraksis, som gjør oss i stand til å opptre som en rasjonell og langsiktig markedsaktør. Kan vi oppnå den samme avkastningen, og samtidig bidra til å skape samfunnsverdi? Ja, det kan vi. Det er ingen motsetning mellom å sikre norske sykehjemsplasser og en global utvikling som går i riktig retning. Vi kan vise vei, og gi ansvarligheten et nytt og globalt ansikt.

Det gjelder bare å finne de riktige prosjektene.

Argument 3: Pensjonsfond trengs for å finansiere den globale energiomstillingen

Det tredje, og kanskje viktigste, argumentet er knyttet til utviklingspotensialet i Oljefondets investeringer, og – som en bonus – verdien av å vise vei. Verden er inne i en brytningstid. Mye avhenger av hvilke energiprosjekter som blir realisert, og hvilke som forblir på tegnebrettet. I finansmarkedet ligger det en innebygget selvbekreftelses-mekanisme: Den virkeligheten investorer tror på, er den som har størst sannsynlighet for å bli finansiert og dermed til virkelighet. Oljefondets antagelser om fremtiden former altså fremtiden. For hvert nye, fossile utvinningsprosjekt som foretas i dag, låses verden til større utslipp i mange tiår fremover. Hver krone som går til nye kullprosjekter, bindes til problemet og ikke løsningen.

Om det er noe verden trenger, er det aktører med definisjonsmakt og økonomiske muskler som ønsker å endre systemet, ikke å forsterke systemfeilen. Klimaproblemet har stått på den politiske dagsorden i flere tiår. Likevel viser nye målinger at økningen i CO₂-innhold i atmosfæren fra 2011 til 2012 var den nest største siden målingene startet. Når kvotemarkedet feiler og de politiske prosessene rundt en global klimaavtale svikter gang på gang, er trolig Pensjonsfondet vårt viktigste verktøy for å gjøre en forskjell utenfor egne landegrenser.

En verden drevet av fornybar energi? (foto: Yodel Anecdotal, CC: by)
En verden drevet av fornybar energi? (foto: Yodel Anecdotal, CC: by)

Verden trenger institusjonelle investorer. Kapitalen vår etterspørres. IEA har nylig gitt ut en rapport om teknologiscenarier frem mot 2030. Der beskrives hvilken omstilling som må til for å nå togradersmålet. Det er en stor oppgave som skisseres. Over de neste tiårene må vi få til en snuoperasjon som mangler sidestykke i menneskehetens historie. Det er en ekstraordinær situasjon, en test på verdenssamfunnets vilje og evne til omstilling. Det koster, men investeringen er likefullt samfunnsøkonomisk lukrativ. En ny energivirkelighet skaper enorme samfunnsverdier – ved at den gir verdens fattige økt tilgang til energi – og grønne arbeidsplasser, mer robuste energisystemer og redusert geopolitisk spenning på kjøpet.

IEA peker på pensjonsfond som en viktig kilde til den kapitalen som trengs. Det samme gjør en ny rapport fra Climate Policy Initiative (CPI). Hvorfor pensjonsfond? Som institusjonelle investorer kan de tillate seg mer langsiktige perspektiver enn private aktører, og de kan med tyngde bidra sammen med offentlige og private aktører i finansieringsløsninger som skaper en klimariktig energiproduksjon og infrastruktur.

Stiftelsen Zero har allerede pekt på konkrete løsninger. De foreslår å gradvis trekke ut Oljefondets 200 milliarder (under halvparten av årets fortjeneste) fra fossile selskaper, og opprette to fond som investerer i grønne energiprosjekter. De ser en mulighet for Norge: Å bygge opp en verdensledende kompetanse på utvikling og finansieringsmodeller for klimariktige utviklingsprosjekter kan være bra for både atmosfæren og bunnlinjen. Smarte og langsiktige fornybarinvesteringer kan trolig gi like god eller bedre avkastning og risikoprofil enn dagens fossilinvesteringer. En ny rapport fra Ernst & Young viser at fornybarsektoren går godt i de fleste markeder i verden, med høye vekstrater. Nå går kjente investorer tungt inn i fornybarprosjekter.

Den voldsomme prisreduksjonen på grønn energi er ikke et uttrykk for teknologisk revolusjon, men resultat av utbygging av kjent teknologi i stor skala, på alle kontinenter. Solenergi har nådd så lave kostnader at den er like billig som strøm fra nettet, både India og Italia. Flere og flere snakker om at utviklingsland nå har muligheten til å hoppe over fossilalderen rett inn i fornybarsamfunnet. Klimautfordringen handler ikke lenger om fordeling av byrder, men om å skape handlingsrom og gripe de nye mulighetene.

Trendskiftet er på vei, men i lys av generelt økende energibehov går det fortsatt for sakte. Noen må gi det fart og retning. Men hvem?

Hvorfor ikke verdens rikeste land?