Drivende fortelling om stillstand

Bård Lahn har skrevet en drivende god fortelling om klimaforhandlinger i stampe.

En FN-topp som gråter ved ordstyrerbordet foran flere tusen mennesker. En delegasjonsleder som banker hånda til blods i et forsøk på å få ordet. Bård Lahns “Klimaspillet” gir oss fascinerende detaljerte beskrivelser fra innsiden av de internasjonale klimatoppmøtene.

Fortelling fra innsiden

Bali, København, Cancún, Durban: De siste årenes internasjonale klimaforhandlinger har de fleste av oss bare fulgt gjennom media, ofte med et vedvarende inntrykk av kaos, viljeløshet, mangel på ambisjoner, og gjerne med lettvinte syndebukker i USA og Kina.

Bård Lahn, tidligere leder i Natur og Ungdom, har deltatt på alle disse møtene, i blant utsendt fra Norges Naturvernforbund, andre ganger som medlem i Norges offisielle delegasjon. Det har gitt ham en unik posisjon på “innsiden av FNs klimatoppmøter”, som det står på bokomslaget. Denne posisjonen kombinerer han med en skarp observasjonsevne, tålmodige pedagogiske innføringer i alle de viktige stridsspørsmålene, og tidvis dramatiske stemningsbilder fra et utall møtesaler.

Klimaspillet_cover_ek
NYE BØKER
Under denne vignetten presenterer vi anmeldelser av bokutgivelser på energi- og klimafeltet.

Bård Lahn: “Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter”, Flamme Forlag, 2013.

På Bali i 2007 aner vi en skjør enighet og en gryende optimisme. I København to år senere møter vi en splittet dansk regjering og forfjamsete delegater som ender opp med å “ta til etterretning” en tekst som er framforhandlet på bakrommet. I Cancún høsten etter finner vi en kyndig meksikansk møteledelse og en ny enighet om hva man nå skal forsøke å bli enige om. Og så kommer Durban 2011, der man etter fire års klimaforhandlinger starter på nytt, denne gang med Paris i 2015 som endestasjon. “Det heter seg,” skriver Lahn, “at definisjonen på galskap er å gjøre den samme tingen om igjen og forvente andre resultater.” Spørsmålet er: Er dette galskap?

Ingen syndebukker

Bokas handling finner sted i møtesal etter møtesal – plenumsmøter, delegasjonsmøter, temamøter og uformelle møter. Lahn beskriver kaotiske ordstyrerbord, slitne delegater og forhandlinger som begynner klokka fire på natta. Nesten gjennom hele boka befinner vi oss på innsiden av et møterom, og leseren ser knapt dagslys noe sted.

Det bemerkelsesverdige er hvor godt det fungerer. Bård Lahn skriver med stødig penn og beskriver stemningen i møterommene så godt at vi nærmest kjenner de slitte gulvteppene under føttene våre. I tillegg lar han oss bli godt nok kjent med de viktigste aktørene, som Yvo de Boer, FN-toppen som presses til tårer av den kinesiske delegasjonen i Bali, og Lumumba Di-Aping, den Oxford-utdannede eks-opprørssoldaten som nå er Sør-Sudans FN-ambassadør. De er fargerike aktører som gir oss et levende innblikk i dynamikken – og fraværet av sådan – i forhandlingene.

Og mellom møtene gir Lahn både klimanoviser og de litt mer viderekomne en innføring i hva det hele handler om. Hva betyr egentlig Kyoto-avtalen? Hvorfor blir ordstyrerne sjeleglade når ingen ber om ordet til dagsorden? Og hvordan kunne den tilsynelatende uskyldige “faktaboks 13.7» i FNs klimapanels fjerde hovedrapport ikke bare splitte delegatene i forhandlingsmøtet, men også de utallige miljø- og utviklingsorganisasjonene som var til stede?

Lahn er ikke ute etter å finne en syndebukk for de mislykkede forhandlingene. I stedet forsøker han å vise hver enkelt aktørs egen agenda. Det tjener boka på. De fleste landene vil tross alt gjerne gjøre noe med klimaendringene, men bare hvis det ikke går ut over nasjonale hensyn som å skaffe nok mat og arbeidsplasser til en voksende befolkning. Det er vanskelig nok å være indisk klimaminister på toppmøte, men enda vanskeligere når man kommer hjem til New Delhi og møter kritikk fordi man har gitt for mye til de rike landene.

Ingen vei ut

Boka beskriver samtidig Lahns egen indre reise, fra nøktern optimisme etter Bali-møtet til en langt mer resignert framtoning i avslutningskapitlet. Det er nesten uunngåelig at dette kapitlet også har blitt bokas svakeste. Der resten av boka har et driv, en fortelling og et klart prosjekt, er avslutningskapitlet en oppsummering og et obligatorisk “blikk fremover”. Lahns problem er at blikket ikke kan unngå å stirre rett inn i en blindgate.

“Vi trenger en ny måte å forstå FN-forhandlingene om en internasjonal klimaavtale på,” skriver Lahn. Nå må vi “bruke enda større krefter på å diskutere hvert enkelt lands innsats,” og toppmøtenes rolle blir å bedrive en “kontinuerlig vurdering” i et “internasjonalt forum med bred legitimitet” som skal “øke presset” på hvert enkelt land. Da får vi “et fellesskap” som “skaper forståelse” nok til at landene selv velger å gjøre det som er nødvendig for å stanse klimaendringene. Da må også de rike landene “våge å gå inn i fordelingsdiskusjonen”.

Han prøver å finne lyspunkter etter fire år med klimaforhandlinger, men mellom linjene lyser resignasjonen mot oss. Klimaproblemet er globalt, men politikken er fortsatt lokal og nasjonal. Bård Lahn viser oss hvordan verdens politiske ledere har kjørt klimaforhandlingene inn i en blindgate. Og i boka hans er veien dit både underholdende, fascinerende og velskrevet.