Det grønne hamskiftet - Energi og Klima

Det grønne hamskiftet

Landsmøtet i MDG avslørte en del dypere interne konfliktlinjer, ikke ulikt hva som skiller miljøbevegelsen ellers, skriver Andrew P. Kroglund.

Miljøpartiet de Grønne. Rasmus Hansson måtte tåle mange blanke stemmer da han ble gjenvalgt som MDGs talsmann. (Foto: Monica Løvdahl, MDG).
Miljøpartiet de Grønne. Rasmus Hansson måtte tåle mange blanke stemmer da han ble gjenvalgt som MDGs talsmann. (Foto: Monica Løvdahl, MDG).

Norge endret seg radikalt i løpet av 1800-tallet. Begrepet det store hamskiftet tilskrives forfatteren Inge Krokann, og viser til fundamentale endringer i bondesamfunnet og en overgang til mer sentralisering og industrialisering. Det grønne skiftet alle nå snakker om, er kanskje det neste store hamskiftet vi skal gjennom. Begrepet kan sannsynligvis tilbakeføres til FNs Miljøfonds store rapport fra 2011, hvor begrepet ‘grønn økonomi’ ble lansert. Miljøpartiet de Grønne (MDG) byr nå opp til hamskiftdans.

MDG avsluttet nettopp sitt landsmøte og signaliserer i sin langtidsstrategi at de ønsker å ta et politisk lederskap i omstillingen, og har invitert både miljøbevegelsen og de andre grønne partiene med på reisen. Hva betyr det i praksis?

Et stort mangfold

Miljøbevegelsen i Norge er ikke en ensartet masse. Det er langt mellom Bellona og Zero på den ene siden og Framtiden i våre hender og Naturvernforbundet på den andre. De førstnevnte er teknologiorienterte, pragmatiske og sulten på endring. De to sistnevnte kan ses på som verdikonservative og systemkritiske. Dette er selvsagt svært sjablongmessige kategoriseringer, men du finner neppe en Erik Dammann og en Nils Faarlund hos de førstnevnte, men de er medlemmer hos sistnevnte. Skepsis til landbaserte vindmøller er mer påtagelig hos de med et bein innenfor klassisk miljøvern, og gleden og driven i utviklingen av elektriske fremkomstmidler og andre high-tech innovasjoner forbindes mer med stiftelser enn med medlemsorganisasjoner.

Denne spenningen finner vi derfor også i MDG. Men partiet har svart på hvitt i langtidsstrategien sin at de skal ha nære allianser i miljøbevegelsen. Kanskje ikke så rart at en da finner mange innen MDGs tillitsapparat med medlemskap eller tilhørighet i miljøbevegelsen.

Når det gjelder samarbeidet med de to andre miljøpartiene, Venstre og SV, har MDG en åpen holdning. Da FIVHs Arild Hermstad for en stund siden utfordret de tre partiene til å gå sammen i et samarbeid i en såkalt grønn blokk, hilste MDG umiddelbart problemstillingen velkommen.

Standpunktene til stridsspørsmål som oljeboring i Lofoten og Vesterålen forener. Likeledes er det tre partiene hjertens enige i at klima og bærekraft er vår tids viktigste sak. Men det ville kanskje også Høyre og i alle fall Arbeiderpartiet si?

Likevel er Venstre og SV lite entusiastiske til et samarbeid i en grønn blokk. Venstres Guri Melby avviste forslaget, fordi det er mye som skiller på andre politikkområder. Det har hun selvfølgelig rett i. Men hvor mye er det ikke da som skiller Venstre og Høyre/FrP?

MDG inviterte de to partiene til grønt samarbeid foran stortingsvalget i 2013, men da svarte Bård Vegar Solhjell og Trine Skei Grande med å gå ut sammen i Dagbladet og si «stem heller SV eller Venstre enn MDG».

Denne strategien hadde vært forståelig dersom partier som Venstre, KrF og SV hadde hatt stor suksess med å presse Høyre og Arbeiderpartiet til en bedre klimapolitikk på hver sin kant. Men det vil vel være å ta hardt i å påstå at de har hatt en slik suksess?

SV deltok i en regjering som åpnet flere oljefelter og gjorde Norge mer oljeavhengig enn noen regjering tidligere. Venstre ser ut til å akseptere åpninger av enorme nye havområder for oljebransjen, både i Barentshavet og i Nordsjøen med Johan Sverdrup-feltet. Dette feltet alene har olje og gass tilsvarende 18 ganger Norges årlige klimagassutslipp, og gjør støttepartienes småseire på klimafeltet marginale i forhold.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

En utvidet grønn blokk

Men utvider vi den grønne blokken med både KrF og Senterpartiet, ser vi et kraftsentrum. Partiene som er mot utbygging av Lofoten, Vesterålen og Senja fikk 28,9 prosent i fjorårets fylkestingsvalg. En slik blokk ville sammen kunne presse de store partiene til å føre en helt annen klima- og miljøpolitikk enn i dag — hvis partiene mener alvor med sin retorikk rundt klimaendringer.

Det vil ergo være spennende å se hva slags tanker som etter hvert avtegner seg når vi går over i valgåret 2017. Men en ny joker har dukket opp i bildet. Det er byrådssamarbeidet i Oslo, mellom Ap, MDG og SV, og med Rødt på viktig slep. Hovedstads-Ap er langt grønnere og mer klimavennlig enn noen annen del av Ap.

Da partiet nylig satte i gang sitt programarbeid, var byrådsleder Raymond Johansen raskt ute i media og korrigerte leder av programarbeidet fordi han hadde utelatt MDG som potensiell regjeringspartner eller nær samarbeidsspiller. Det er et meget interessant utspill. Byrådet i Oslo er grønnere enn noensinne i byens historie, takket være byrådslederens åpne holdning og politiske teft, samt et meget dyktig forhandlingsteam fra MDG. Europa følger med på hva som skjer i Oslo, både på miljø- og klimasiden, men også på generelle byutviklingsspørsmål. Oslo har begynt hamskiftet.

Landsmøtet avslørte en del dypere interne konfliktlinjer, ikke ulikt hva som skiller miljøbevegelsen ellers, i en mer dypøkologisk og en mer handlingsorientert miljøoptimistisk del. Ulike væremåter og omgangsformer har også kommet til overflaten. Hvem har sagt at grønn poltikk ikke skal vinnes uten sverdslag, også internt? Men som pressen har vært påpasselig med å dekke, så har misnøyen til slutt kommet til overflaten. Luften av ballongen har derfor gått ut og det virker som om et mer samlet parti nå ønsker å se fremover.

Det oppfattes som ukontroversielt at partiet nå kommer til å videreutvikle politikken sin på andre områder enn bare klima og miljø, selv om det forblir kjernesaken. Landbruk og matproduksjon vil også stå høyt på dagsorden. Den heftigste diskusjonen fremover blir derfor partiprogrammet, som skal vedtas på neste års landsmøte. Her vil ikke minst forslag til grønn økonomisk politikk skape mye, og spennende, debatt. Likeledes vil mulige samarbeidskonstellasjoner etter valget være et evig spenningsmoment, med ulike syn. Her er fortsatt det meste åpent, bortsett fra at ethvert samarbeid der FrP inngår er utelukket.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.