Det globale grønne skiftet – Norge har ansvar, kunnskap og ressurser - Energi og Klima

Det globale grønne skiftet – Norge har ansvar, kunnskap og ressurser

Nå og de neste par tiårene avgjøres hvor dramatiske klimaendringene blir og hvor store problemer våre etterkommere får. Norge kan bidra til det grønne skiftet med store CO2-kutt innenlands, investeringer internasjonalt og utstrakt strategisk forskning.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Isfjell nær Thurston-øya i Antarktis i november 2014.
Isfjell nær Thurston-øya i Antarktis i november 2014.Foto: NASA cb

Vi må handle nå: Avkarboniseringen av verdensøkonomien er i gang, men det går for sakte. PwC har beregnet at avkarboniseringen er på 1 prosent årlig, men den må være seks ganger raskere om vi skal nå togradersmålet. Men hvorfor haster det slik, når vi ikke vet nøyaktig hvor fort temperaturen vil stige, og nøyaktig hvor følsomt klimasystemet er til utslippene?

Vi vet at temperaturen stiger, og har steget med omtrent 1 grad siden 1800-tallet. Problemet er at CO2-utslippene blir værende i luften i lang tid, og virkningene av utslippene vil fortsette i mange hundre år. De store isdekkene vil langsomt, men sikkert, tilpasse seg det nye klimaet, slik de allerede er i gang med. Slik får vi en ustoppelig havstigning.

Norge_i_EnergiskiftetArtikkelen er hentet fra rapporten «Slik kan Norge gjøre en forskjell», gitt ut av Norsk Klimastiftelse i juni 2015. Se flere artikler fra rapporten.

Fra tidligere varmeperioder vet vi at mer enn to grader global temperaturstigning gir minst 10 meter havstigning i en langvarig prosess som vi ikke kan stoppe når den først er satt i gang. Den vil vare i mange hundre år. Sakte, men sikkert vil ismassene i Antarktis og på Grønland tilpasse seg en varmere verden.

Vår innsats nå er avgjørende

Det er nå og i de neste par tiårene vi avgjør hvor dramatisk denne utviklingen blir og hvor store problemer våre etterkommere vil måtte hanskes med.

De kortsiktige virkningene av endret klima er allerede tydelige i mange deler av verden med endringer i ekstremvær og vannforsyning. Graden av oppvarming bestemmer hvor store problemer vi vil få, og graden av oppvarming avgjøres nå.

Norge har unike muligheter til å realisere visjonen om nullutslippssamfunnet

Trass i usikkerheter i kunnskapsgrunnlaget er det sikkert nok at tidlig handling vil være avgjørende. Her er vi allerede på overtid. Usikkerheten går begge veier. Det er fornuftig å være mest mulig forsiktig og iverksette tiltak. Vi vet at vi allerede har gitt kloden et nytt klima, og at klimaendringene allerede skaper store problemer mange steder, også i vårt land.

Vi har et stort ansvar

Vi har et historisk medansvar for de utslippene som allerede er i atmosfæren og endrer klimaet nå. Våre utslipp er blant de høyeste i verden pr. innbygger, trass i vannkraften. Vi må ned fra 11 tonn CO2-ekvivalenter i dag til kun et par tonn per innbygger i løpet av noen få tiår, bare for å være på linje med det verdensgjennomsnittet må være. Tar vi også hensyn til vårt historiske ansvar, må norsk økonomi være utslippsfri i 2050. Dette er den moralske utfordringen, men må også være målet for hvordan vi må utvikle samfunnet vårt. Ethvert steg vi tar må bidra til rask omstilling og utslippsreduksjoner, og vi må starte nå.

Ethvert steg vi tar må bidra til rask omstilling og utslippsreduksjoner, og vi må starte nå

Men samtidig må vi også bidra dersom vi skal opprettholde samfunnet vårt som et godt sted å leve, med en stabil velferdsstat. Henger vi igjen i det gamle, svikter inntekstgrunnlaget for velferden. Da må vi være ledende i å utvikle og ta i bruk den nye grønne teknologien. Vi må organisere byer og infrastruktur på nye måter og la langsiktighet og grønn utvikling være de førende elementene i hvordan samfunnet utvikles. Kortsiktig tenkning må erstattes av planmessig sikring av at vi når det langsiktige målet om nullutslipp, slik at hvert år fører oss nærmere dette målet.

Hvordan kan Norge bidra?

Spørsmålet er hvordan Norge best kan bidra. Her er fire forventninger:

  • Målsettinger: Norge må bli utslippsfritt i 2050, og da bør målsettingen om dette lovfestes. Mesteparten av reduksjonene må tas innenlands, noe som betyr at de viktigste utslippssektorene må avkarboniseres (olje/gassproduksjon, transport, landbruk, bygg og anlegg). Utviklingen må sjekkes år for år, og vi må ha kontroll på tiltakenes effekt ved målinger, slik at vi vet om den planlagte nedgangen i utslipp er reell. Da kan vi også iverksette tiltak om utviklingen ikke fører til resultat. Det vil bli nødvendig å overvåke avtaler om utslippsreduksjoner og hvor effektive de er, med målinger av utvekslingen av klimagasser i naturen slik at vi kan vite hvor utslippene våre havner. I Europa rigges det nå opp et målesystem for dette, ICOS (Integrated Carbon Observing System). Norske forskere var aktive i å få dette systemet etablert, men må nå sikres midler til å kunne delta i dette arbeidet.
  • Investeringer: Det grønne skiftet krever en helt annen tilførsel av kapital til grønn industri og grønn energi enn i dag. Vi har store finansielle muskler. Vi må koble kapital og kunnskap for å få sving på norsk grønn teknologi og norsk industri, og investere i det som blir fremtidens vekstsektor. Jeg forventer også at Norge bidrar til de nye grønne klimafondene som blir en del av en ny klimaavtale etter Paris-møtet i desember, og at Oljefondet i større grad investerer i grønn infrastruktur over hele verden.
  • Kunnskap: Grønt næringsliv og grønne løsninger krever mobilisering av kunnskap. Ikke minst trenger vi kunnskap om hvordan den storstilte omstillingen ute i verden virker og vil påvirke oss. Slik kan vi ta lærdom av andre, og være i forkant av utviklingen. Fagmiljøene i Bergen (UiB, NHH, Uni Research) går nå sammen om å skape en forskningsenhet som skal gi tunge bidrag til strategisk forskning på klima- og energiomstilling. Denne kunnskapen kan gi Norge store fortrinn i konkurransen om løsninger og styrke omstillingstakten og omstillingsevnen.
  • Internasjonal lederrolle: Norge har unike muligheter til å realisere visjonen om nullutslippssamfunnet, både i kraft av kunnskap, naturressurser og kapital. Befolkningen er godt mobilisert, som vist i årets klimabarometer fra TNS Gallup. Så da gjenstår det bare å utvikle planer for dette, vise ved systematisk arbeid mot målene hvordan man kan få omstillingen til, og være med på den internasjonale dugnaden som må komme etter Paris-toppmøtet i desember.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.