Vi mener dommen fra Oslo tingrett er basert på uriktig bedømmelse av bevisene og feil anvendelse av miljøparagrafen. I ukene siden dommen falt har en rekke fremtredende norske jurister gitt sin støtte til at dommen bør ankes, og kalt deler av dommen både absurd og juridisk uholdbar. Det er ingen liten beslutning å føre denne prosessen videre, men det er ingen tvil om at dommen fra Oslo tingrett ikke kan bli stående.

Det er særlig tre svakheter i tingrettens dom i klimasøksmålet.

Punkt 1: Tingretten legger til grunn at utslipp fra norskprodusert olje og gass ikke er Norges ansvar om de skjer i utlandet.

Dermed anfører tingretten at utslippene heller ikke dekkes av Grunnlovens miljøparagraf. Denne tolkningen gjør miljøparagrafen vesentlig mindre slagkraftig enn den var tenkt å være og slår beina under enhver forståelse for at klimaproblemet er globalt.

Det spiller ingen rolle for verken nålevende og fremtidige generasjoner om norskprodusert olje forbrennes i Norge eller utlandet. Konsekvensene for verdens klima vil være den samme. Dommen fra Oslo tingrett anerkjenner riktignok at Grunnloven gir fremtidige generasjoner – “etterslekten” – rett til et levelig klima. Å ta norsk olje opp fra bakken for forbrenning, her eller andre steder, truer denne rettigheten.

Det finnes ennå ikke internasjonale miljøavtaler som sikrer oss en faktisk vei til en verden og et klima hvor temperaturen ikke overstiger de grensene verden tåler. Nettopp derfor er det nødvendig at alle land gjør mer enn de forpliktelsene som ligger i Parisavtalen. For Norge må det innebære å ikke åpne opp for ny olje og gass.

Punkt 2: “Norske utslipp er små i den store sammenhengen”.

Dommen bagatelliserer retten til et levelig klima ytterligere ved å si at klimagassutslippene innenfor Norges grenser er små målt opp mot verdens samlede utslipp, og at utslippene i liten grad bidrar til den globale oppvarmingen. Dette er en håpløs vei videre for både miljøparagrafen og for klimaarbeidet som sådan.

Skal Oslo tingrett eller andre sammenlikne ethvert utslipp med den globale totalen, vil ethvert utslipp komme til kort. Det er et resonnement som i praksis betyr at ingen av de klimapolitiske tiltakene og handlingene vi gjør her i Norge har noen som helst betydning. En slik fragmentert og oppdelt forståelse av miljøskader kan ikke få sette presedens i tolkningen av miljøparagrafen. Satt på spissen åpner denne fragmenteringen for at det er greit å ødelegge miljøet, så lenge det gjøres bit for bit.

Punkt 3: Det allerede er funnet mer olje, kull og gass enn det globale klimaet tåler.

Gjennom Parisavtalen ble verden i 2015 enige om hvor grensen går for hva verden kan tillate seg av global oppvarming: Temperaturøkningen skal begrenses til «godt under» 2 grader, men helst til 1,5 grader. Karbonbudsjettet – mengden av totale klimagassutslipp – som er forenlig med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader gir oss 5 til 20 år med dagens utslippsnivåer før utslippsbudsjettet er brukt opp. At det haster å kutte i klimagassutslipp er ubestridt, men den politiske viljen til å gjennomføre kutt som monner har dessverre manglet fullstendig. Det har ført til at verden i dag er på full fart mot 3-4 graders oppvarming, blant annet drevet frem av Norges planer om ny oljeboring i Barentshavet.

I tingretten gikk vi grundig gjennom klimavitenskapen og hvor akutt klimaproblemet er. Det valgte tingretten å se bort ifra i dommen. Etter århundrer med klimagassutslipp, hovedsakelig fra fossile brensler, er glasset nemlig i ferd med å renne over. En dråpe i seg selv kan være liten – men det vil aldri være noe annet enn summen av dråpene som får glasset til å renne over. Oljetildelingene i Barentshavet, som først vil begynne å produsere olje om 10 til 20 år, er én stor slik dråpe.

Rettssystemet må legge en helhetlig betraktning til grunn når det dømmer i sammensatte og viktige saker. Det må være forskjell på det første og det siste oljefelt – på samme måte som det må være forskjell i vurderingen av om det er akseptabelt å felle det første eller det siste treet i en skog, eller de siste individene av en truet art. Både kunnskapen om problemet og den akkumulerte miljøskaden må tillegges betydelig vekt.

Vi er også skuffet over at de mange saksbehandlingsfeilene som ble påvist under rettssaken i november i liten grad er tillagt vekt i tingrettens dom. Vi ser fram til å gå gjennom også disse avsløringene i neste rettsrunde, og håper på større respekt for målet om korrekt saksbehandling basert på korrekt fakta. Påstander om at regnefeil i hundremilliardersklassen ikke betyr noe, at det er unødig å vurdere globale klimaeffekter av nye oljefelt, eller at alle viktige vurderinger skal “gjøres senere”, er argumenter som ikke hører ikke hjemme i et opplyst demokrati.

Det er forunderlig at Oslo tingrett ikke har fått med seg disse perspektivene. Men de grove feilvurderingene i dommen gjør det til gjengjeld både klart og nødvendig at dommen må ankes videre. Det gir oss også gode grunner til å være optimistiske foran en ny runde i retten.