Den lange veien til IRENA

En tysk foregangsmann, fossile motkrefter og atomlobbyen: Historien bak etableringen av IRENA, det internasjonale byrået for fornybar energi.

The International Renewable Energy Agency (IRENA) er en betydelig leverandør av saklige og velfunderte prognoser for bruken av ny fornybar energi. IRENA treffer langt bedre enn fossilenergibransjens IEA.

Arbeidet med etableringen av IRENA startet i 1990. Det er lite kjent i Norge at et av de første fremstøtene overfor FN-systemet skjedde i Bergen samme år. Formålet med å etablere IRENA var å skape en motvekt mot det atomkraft-propaganderende International Atomic Energy Agency (IAEA) og det fossilenergi-propaganderende International Energy Agency (IEA). Paris-baserte IEA med sine “bare” 29 medlemsland ble etablert i 1974 for nettopp å sikre oljeleveransene til Vesten etter oljekrisen i 1973–74. Wien-baserte IAEA bestod hovedsakelig av atomkrafttilhengerland. Både IAEA og IEA var og er en slags lobbyorganisasjoner.

Den tyske parlamentarikeren Hermann Scheer var selve motoren bak det som skulle bli IRENA. I Tyskland var sosialdemokraten Scheer en svært innflytelsesrik miljø- og energipolitiker. Han initierte “feed-in-tariffer” for å stimulere utbyggingen av fornybar energi, og fikk støtteordningen vedtatt i Forbundsdagen i 2000. Som president i organisasjonene Eurosolar og World Council Renewable Energy (WCRE) så han behovet for å balansere propagandaen fra atom- og fossilenergilobbyene.

Hermann Scheer, en sentral pådriver for energiomstilling i Tyskland og globalt.

Det tok 19 år fra starten til IRENA ble etablert i 2009. Organisasjonen har i dag over 170 medlemsland. Jeg hadde gleden av å sitte i “Advisory Board” for initiativet og i WCRE.

Fra Bergen til New York og Rio

I januar 1990 ble det etablert et Memorandum for etablering av et International Solar Energy Agency (ISEA) med base i Bonn. Ordet ‘solar’ omfattet her alle de fornybare energikildene, da de jo alle stammer fra solens aktivitet.

I april 1990 presenterte Hermann Scheer ideen og Memorandumet for FN i hovedkvarteret i New York. Generalsekretær Perez de Cuellar etablerte straks en Task force “United Nations Solar Energy Group on Environment and Development” (UNSEGED) med 30 medlemmer og ledet av professor Thomas B. Johansson fra Sverige.

I mai 1990 inviterte jeg, som en av Scheers støttespillerne og rådgiver i ISEA- og UNSEGED-sammenheng, ham til Bergen for at vi skulle få spilt inn ideen til forarbeidet til den store miljøkonferansen i Rio som var under planlegging for 1992. I Bergen ble det nemlig arrangert en forkonferanse, “Action for Our Common Future”, ledet av Gro Harlem Brundtland. Jeg var den gang president for den norske avdelingen av International Solar Energy Society (ISES) – verdens største solenergiorganisasjon.

Scheer og jeg møtte Brundtlands organisasjonskomite flere ganger i Bergen og brukte nettene til å skrive teksten og justere og redigere, før vi igjen møtte komiteen. Forslagene våre, som ble integrert i anbefalingene fra Bergen og to år senere lagt frem på Rio-konferansen, ble skrevet på Hotel Terminus sin tasteskrivemaskin om nettene, og rettingene var en slitsom affære.

Under selve miljøkonferansen i Rio i 1992 var det imidlertid ikke mulig å få energi opp som et eget tema, i stedet var energi godt gjemt i en rekke underposter. I dag er dette vanskelig å skjønne fordi energi nå er et av de mest selvfølgelige hovedtemaene i all diskusjon om miljø- og klimaendringer.

Kampen vi førte før og i Rio for å få energi, inklusiv ny fornybar energi, opp på agendaen, var hard, med sterke motkrefter. Men langsomt lyktes det oss å flytte noen grenser.

Vi som ønsket å få etablert IRENA mente at IAEA bare pushet atomkraft og IEA var utdatert, fordi byrået ikke så det store potensialet i og fremveksten av fornybar energi, til tross for at det var rådgiver for mange regjeringer. IEA hadde fått farge energidebatten i verden, også i Norge, for lenge, og lagt premisser som var feilaktige.

I Norge ble IEAs prognoser brukt av alle oljeselskapene, Statoil inkludert. Dette gjelder fortsatt, også for eksempel i Statoil-rapporten “Energy Perspectives 2017” som forsøkte å se fremover mot 2050. Dette blir ikke bedre av at mange av de analytikere media bruker i sine prognose-, kommentar- og “spådomspaneler” viser seg – når man etterprøver dem – å ha gitt råd som historisk målt bommer stygt. Men det er disse som likevel er hyppigst i media. Kombinasjonen av dårlige rådgivere og dårlige IEA-prognoser har vanskeliggjort en saklig debatt.

IRENA etableres

Den lange veien fra 1990 til 2009 for å etablere IRENA skyldtes motkreftene. Da det nærmet seg 2009 og avgjørelse om lokalisering og ledelse, var forslaget at stedet var Bonn og lederen Hermann Scheer. Han var den helt åpenbare kandidaten. Han var hjernen bak IRENA etter å ha drevet frem arbeidet med etableringen i nesten 20 år.

IRENA ble formelt etablert i Bonn i januar 2009. Hele 75 land signerte som medlemmer. Fra februar til juni 2009 vokste medlemslandene til over 100 og i dag er det over 170 medlemsland.

For å forstå viktigheten av denne tyske drivkraften, må man forstå tiden. Scheer hadde drevet frem sterke og langsiktige støtteordninger for å etablere en stor og økende andel fornybar energibruk i Tyskland – eller “solar energies” som han likte å kalle det – og en stor og internasjonal tyskbasert leverandørindustri. Når man i disse dager får opplysninger om at tyskerne ikke ser ut til å greie sitt mål om å redusere CO₂-utslippene sine med 40 prosent slik planen var for perioden 1990–2020, men at de når “bare” 32 prosent, må man sammenligne med oljelandet Norge som ser ut til å havne på en økning på 3 prosent – altså ingen reduksjon. Det er meget talende for forskjellen i holdninger og angrepsvinkel på klimaproblemet i Tyskland og i Norge, og det sier mye om Scheers innsats for å redusere bruken av fossil energi og satse på fornybar energi.

I mai 2009 kom Hermann Scheer til Stavanger som en av tre hovedtalere under åpningssesjonen for Electric Vehicle Symposium (EVS24) som ble arrangert i Stavanger Forum og som jeg ledet. Med 1.100 fornybar energi-transporteksperter fra over 50 land i salen fortalte han om etableringen av IRENA.

Oljebyen Abu Dhabi kupper IRENA

Tidlig i juni 2009 var jeg sammen med 90 andre med på å formulere og signere en “Declaration on the formation of IRENA”. Vi argumenterte for at Bonn måtte bli permanent hovedkvarter og Hermann Scheer IRENAs første leder. Dokumentet ble sirkulert til alle medlemslandene. Blant signaturene var Robert F. Kennedy Jr, Bianca Jagger, Jakob von Uexkull fra World Future Council, Jeremy Leggett fra Solar City, Amory Lovins fra Rocky Mountain Institute og professorene Ernst U. von Weizsäcker, Rudolf Rechsteiner og Niels I. Meyer.

De to siste dagene i juni 2009 møttes medlemmene i IRENA i Bonn for å bestemme lokalisering av hovedkvarteret og velge generaldirektør. Det gikk ikke som forventet!

Antallet medlemsland hadde vokst raskt og bestod nå også av sterke atommakter og oljeeksporterende land. Hovedkvarteret ble lagt til oljebyen Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater. Ledelsen ble også etablert – uten Scheer.

IRENA samler fakta og produserer rapporter om fornybar energi globalt. Denne grafikken gir oversikt over sysselsetting i fornybar energi. (Kilde: IRENA)

Hva IRENA ville vært med Scheer ved roret, er vanskelig å spå om. Slik jeg kjente Scheer, og jeg kjente ham godt, var han mye mer «on the ball», langt mer aktiv og aggressiv og ville erstatte fossilenergien og atomkraften raskere enn det jeg leser ut av det IRENAs nåværende ledelse legger opp til. Scheers artikler, bøker og konferanseinnlegg taler sitt tydelige språk når det gjelder dette. Han ville bare vært fornøyd med en rask 100 prosent utfasing av forurensende energi og rask innfasing av de nye fornybare solenergiene sammen med dagens tilgjengelige vannkraftressurser. Å gjøre noe halvveis og litt sent var ikke Scheers stil.

Dagens IRENA har bidratt til å balansere propagandaen fra IEA og IAEA, men jeg tror ikke Scheer ville vært fornøyd med tempoet. Det er fremdeles for mye forsinkende konsensus og det meste som avtales er nye møter og for lite handling.

Men dette er hva jeg tror. Ingen vet med sikkerhet hva Scheer ville sagt.

Scheer dør

Jeg tok initiativ til å tildele Scheer Nobels fredspris fordi han hadde brukt hele sitt liv på å arbeide for fredsskapende, ikke-konfliktskapende demokratiske lokale og desentraliserte energikilder. Han hadde allerede fått Right Livelihood Award, også kalt den alternative Nobelprisen. Jeg fikk med meg mange kjente navn til å støtte forslaget da jeg selv den gang ikke var professor og derfor ikke kunne foreslå kandidater. Jeg satt i hans hjemland – i Frankfurt 9. oktober 2009 da fredsprisvinneren ble annonsert. Den gikk til president Obama, som ikke hadde gjort noe som helst bortsett fra å snakke og holde retorisk utmerkede taler. Det var et sjokk for oss som hadde arbeidet for Scheer og for alle de andre som var nominert for faktisk å ha utført noe.

Hermann Scheer døde plutselig året etter, i 2010, bare 66 år gammel.

I august 2018 er generalsekretær for IRENA fra hovedkontoret i Abu Dhabi, Adnan Z. Amin, en av hovedtalerne under ONS 2018 i oljebyen Stavanger. Det er den samme talerstolen som Hermann Scheer talte fra for bare ni år siden.