Forskning og fullskala er avhengige av hverandre for å lykkes med CO2-håndtering - Energi og Klima

Forskning og fullskala er avhengige av hverandre for å lykkes med CO2-håndtering

Verden er avhengig av CO2-håndtering om vi skal nå målene i Paris-avtalen, men vi lykkes ikke om vi ikke satser på både forskning og fullskalaprosjekter samtidig.

3 kommentarer
Industrien må begynne å gjøre de nødvendige investeringene i CO2-håndtering nå for å sikre sin fremtidige konkurranseevne i et lavkarbonsamfunn, skriver artikkelforfatteren. Bilde fra Teknologisenter Mongstad. (Foto: tcmda.com)

Den norske regjeringen har ambisiøse planer for fullskala demonstrasjon av CO2-håndtering i Norge. Dette er den riktige veien å gå, men vi må ikke gjøre den feilen å anta at vi nå er ferdige med forskningen, og tro at innovasjonssystemet er lineært med forskning i den ene enden og anvendelsen i den andre. Innovasjon er en gjensidig prosess – en positiv spiral. Når en ny teknologi, som CO2-håndtering, er i en tidlig fase av anvendelsen, er det fortsatt behov for omfattende forskning og utvikling (FoU) for å forbedre teknologien og redusere kostnadene.

Vi kan utvikle mer kostnadseffektiv og effektiv CO2-håndteringsteknologi når forskning og demonstrasjon utføres i en slik gjensidig prosess. FoU løser identifiserte utfordringer og genererer nye hypoteser. Dette baner vei for ny pilotprøving eller demonstrasjon av teknologien. Da er det igjen behov for mer forskning fordi nye utfordringer dukker opp.

Forskning avgjørende

Dagens fullskalaprosjekter for CO2-håndtering står på skuldrene til mange år med omfattende forskning, fra grunnforskning til industriell forskning. Forskning som har vært mulig takket være virkemidler som CLIMIT-programmet og forskningssentrene for miljøvennlig energi, som dekker hele utviklingsløpet.

Forskning vil fortsette å spille en avgjørende rolle i arbeidet med å bygge fullskala CO2-håndteringsanlegg. Fullskalaprosjektene vil avdekke nye utfordringer vi må håndtere, og omfattende FoU vil være nødvendig for å løse disse utfordringene.

Vi må heller ikke glemme at det norske fullskalaprosjektet bare er ett av mange trinn vi må gå på veien mot kommersialisering av CO2-håndtering. FoU vil fortsatt være nødvendig for en kostnadseffektiv CO2-fangstteknologi, integrasjon av andre CO2-utslippskilder i Norge og utlandet, risikoreduksjon og risikohåndtering relatert til lagring av CO2 og samfunnsvitenskapelig forskning for å identifisere mulige forretningsmodeller.

Forretningsmodeller må utvikles

En av de store utfordringene vi må løse for å lykkes med CO2-håndtering, er å utvikle forretningsmodeller som gjør det lønnsomt også uten at staten er med og sponser brorparten av utgiftene.

Fullskalaprosjektene, og forskningen vi kan gjøre i forbindelse med dem, gjør sin del ved å drive ned teknologikostnadene – men vi kommer fortsatt ingen vei videre om vi ikke utvikler forretningsmodeller og andre løsninger som kan gjøre at teknologien blir tatt i bruk i praksis.

Industrien må investere

Vi trenger et aktivt samarbeid for å lykkes med CO2-håndtering i industrien. Ifølge et veikart utviklet av norsk prosessindustri, er CO2-håndtering en nøkkelteknologi for å gjøre næringen klar for det fremtidige lavkarbonsamfunnet. CO2-håndtering står for 60 prosent av den nødvendige reduksjonen av CO2-utslipp i klimagassutslippene i dette scenarioet. For å nå disse ambisjonene er investeringer i milliardklassen nødvendig. Spørsmålet er hvem som skal betale.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Det ser ut til at mange i industrien venter på at regjeringen skal gjøre de nødvendige investeringene. Dette vil ikke være tilfelle. Ambisjonen til regjeringen er å bygge det første demonstrasjonsanlegget i stor skala, men regjeringen kan ikke ta alle nødvendige investeringer for å gjøre næringen karbonnøytral.

Industrien må ta en viss andel av de nødvendige investeringene for å nå sine egne ambisjoner. De må begynne å gjøre de nødvendige investeringene nå for å sikre sin fremtidige konkurranseevne i et lavkarbonsamfunn.

Offentlig finansierte eller samfinansierte forsknings- og innovasjonsprosjekter, og de større demonstrasjonsprosjektene, er viktige tiltak der staten er med og investerer, men vi trenger et bredere samarbeid for å lykkes. Dette krever at både akademia og industri må endre sin tilnærming. Forskerne må samarbeide med industrien og fokusere på kommersialisering av forskningen. Dette er nødvendig for å sikre akselerert teknologiutvikling.

Ved å sikre at vi satser på forskning og fullskala i samspill, og jobber for et aktivt samarbeid mellom akademia, industrien og statlige virkemidler, vil vi ha de beste sjanser for å lykkes med våre ambisjoner om å bringe frem bærekraftige løsninger for CO2-håndtering, sikre norsk industris fremtidige konkurransekraft og skape et marked for CO2-håndtering.

Bli abonnent!

3 kommentarer

  1. Avatar

    Jorunn Lauvstad

    Det å produsere «grønn» hydrogen fra naturgass med karbonfangst og lagring, er ikke fornuftig.
    1. Slik hydrogen blir i beste fall grågrønn. Hvis det spilles 3-4 % metan under utvinningen av
    naturgassen, er slik energi like ille som kullkraft. Dessuten er det bare mulig å hente ut 70-80 %
    av CO2 gassen under rensingen,
    2. Det er billigere å produsere grønn hydrogen gjennom elektrolyse enn å forsøke å gjøre det
    med utgangspunkt i naturgass. Utstyret til karbonfangst og lagring koster mange milliarder,
    og mye energi går tapt under prosessen.
    3. Det tar altfor lang tid å bygge de store installasjonen som trenges for å produsere «grønn»
    hydrogen i så store mengder at det monner. Sol- og vindparker kan ferdigstilles på under
    to år, og elektrolysen er ikke komplisert.
    Den voldsomme aktiviteten for å produsere «grønn» hydrogen fra naturgass har nok å gjøre
    med frykt for at markedet for naturgass begynner å skrumpe inn. Fornybar energi med lagring
    er i startgropa til å fortrenge naturgassen. Men naturgassprodusentene er avhengige av å få
    mange milliarder i støtte fra staten for å nå målet sitt. .

    Svar
    • Avatar

      Aage Stangeland

      Takk for dine innspill om hydrogen fra naturgass med karbonfangst og lagring
      1. For å nå klimamål må vi fokusere på alle drivhusgasser, også metan. Det er viktig med tiltak som kan redusere metanspill ved utvinning av naturgass. Industrien er selv klar over dette og jobber med nødvendige tiltak. En mindre mengde metanutslipp vil det være, men det skal være fullt mulig å komme langt under den mengden du nevner.
      Det er også fullt mulig å rense mer enn de 70-80 prosent av CO2. Men høyere rensegrad medfører en høyere kostnad. Gjennom forskning vil det være fullt mulig å redusere kostnaden slik at neste generasjons teknologi kan ha en langt høyere rensegrad til en langt lavere kostnad enn hva vi ser med dagens teknologi.
      2. Hydrogen kan produseres både ved elektrolyse med fornybar kraft og fra naturgass med CO2-håndtering. Begge alternativer kan få en viktig rolle i fremtidens energisystem og det kan være forskjellige nisjer for hvert av de to alternativene. Det er flere industrielle aktører som investerer mye i utvikling av hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering. Dette gjør de fordi de ser at det kan være god økonomi i å satse i denne retningen.
      3. Det kan i fremtiden bli et stort marked for hydrogen, og når først markedet kommer vil det i seg selv være et insentiv til at industrien kan bygge anlegg for hydrogenproduksjon på korter tid. Dette gjelder både for produksjon basert på elektrolyse og også basert på naturgass med CO2-håndtering.

      Svar
  2. Avatar

    Tore A Torp

    Selv om CO2-fangst og lagring for sement og stål skulle koste 1000 NOK per tonn CO2, ville bygg og anlegg i betong og stål bli mindre enn 1 % dyrere!
    Altså kan Storting og Regjering vedta at alle norske offentlige bygg og anlegg (ca 1/2 av alle bygg og anlegg i Norge) skal bygges med CO2-fri sement og stål; f.eks. fra år 2025.
    Da kan sement og stål-industrien investere i full CO2-håndtering og få kostnaden dekket av forbrukerne. En rekke usikkerheter gjør at de aller første industrielle anlegg for CO2-fangst likevel må bygges med offentlig medvirkning; derfor er «full-skala-prosjektet» på Norcem et nødvendig første skritt. Videre utvikling kan være markedsstyrt gjennom at myndighetene stiller krav til max CO2; – og sørger for å kontrollere at kravene blir fulgt.
    Første industrielle bruk av ny teknologi har alltid vært dyr, for så å bli stadig billigere når erfaring vinnes.
    Eksempel: I Saskatchewan, Canada har et kullfraftverk ved Boundary dam fanget 1 million tonn CO2 per år
    (1 Mt/a) i flere år. Nå prosjekterer selskapet Saskatchewan Power CO2-fangst med 2 Mt/a på Shand, et annet kullkraftverk i nærheten. De regner med at kostnadene går ned med 67%; til 380 NOK/t CO2.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima