Bør vi selge oljen «på rot»? - Energi og Klima

Bør vi selge oljen «på rot»?

Norsk oljepolitikk er vellykket. Likevel bør vi endre den, ellers kaster vi gode oljepenger etter dårlige. Dersom vi tror på klimamålene, burde vi kanskje selge oljen «på rot» til dem som tror verden fortsetter som før?

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Bør vi selge unna oljen? Her kjerneprøve fra Aldous-feltet. (foto: Anette Westgard, Statoil )
Bør vi selge unna oljen? Her kjerneprøve fra Aldous-feltet. (foto: Anette Westgard, Statoil )

Sju tusen milliarder på bok, og verdens høyeste velferdsnivå. Hvem trenger ytterligere bevis på at det norske petroleumsskatteregimet er meget vellykket? Selv i etterpåklokskapens lys er det vanskelig å se hva som kunne vært gjort bedre i norsk olje- og gasspolitikk. Vi har sikret at mesteparten av verdiene på norsk sokkel har havnet i felleskassa. Samtidig har vi skapt et investeringsklima der alt fra globale oljegiganter til nystartede oljemygger svermer rundt konsesjonstildelinger. Det er et godt system, og resultatene taler for seg.

Men klimapolitikken snur energimarkedet, og dermed norske økonomiske interesser, på hodet.

Staten og oljeselskapene er i et skjebnefellesskap

Skattesystemets styrke kan også bli dets svakhet om verden skal oppfylle Paris-avtalen om å begrense temperaturstigningen «godt under 2 grader, med sikte på 1,5 grader».

Essensen i skattesystemet – med grunnrenteskatten på 53 prosent på toppen av selskapsskatten på 25 prosent – er at staten på den ene siden høster 78 prosent av overskuddet og oppsiden. På den andre siden bærer staten mesteparten av investeringskostnadene, og dermed risikoen og nedsiden i prosjektene gjennom fradrag på 78 prosent pluss rask avskrivning og den såkalte friinntekten. Staten står last og brast med oljeselskapene i et skjebnefellesskap, der det som er bra for oljeselskapene, er bra for Norge. Og det som er bra for klima, er dårlig for Norge.

Staten vil være tungt eksponert selv med salg av eierandeler

Terje Osmundsen tegner i «Scenario 2030: Energistormakten Norge» et spennende framtidsbilde der staten selger halvparten av sine eierandeler i Statoil og Petoro, og reinvesterer pengene i utslippsfrie energiløsninger der Norge har muligheter for verdiskaping og avkastning. Dette er et svært godt forslag som vil bidra til diversifisering av norsk økonomi, og en viss reduksjon av statens finansielle eksponering for risikoen i fallende oljeetterspørsel og pris.

Oljeskatten forside
Artikkelen er hentet fra Norsk Klimastiftelses rapport «Oljeskatten i energiomstillingens tid – på tide med innstramminger?». Les flere artikler fra rapporten eller last ned hele publikasjonen (pdf).

Men mesteparten av risikoen vil fortsatt være der. De neste årene forventes det ca. 150 milliarder i gjennomsnittlige årlige investeringer på norsk sokkel. Selv etter salg av eierandeler, vil staten bære ca. 120 milliarder per år i investeringer gjennom skattesystemet, og man er eksponert for usikkerhet om framtidig verdi av olje i felt som bygget ut.

Å selge oljen «på rot» betyr farvel til karbonrisiko, men også til oppside

Jeg vil her foreta et tankeeksperiment der jeg «drar den litt lenger» og spør om staten bør investere i fossil energi i det hele tatt, verken direkte og indirekte gjennom fradrag, dersom vi legger Paris-målene til grunn.

Burde vi i stedet velge den motsatte formen for grunnrenteskatt, nemlig å selge olja «på rot» til oljeselskaper og andre investorer? Oljeselskapene kjøper lisensen på auksjon og får den til odel og eie, mot å slippe unna med vanlig selskapsskatt?

Man kan tenke seg ulike nivåer, fra å erstatte dagens konsesjonstildelinger med auksjoner, til å forhandle med lisenser som allerede er bygd ut om å betale framtidig grunnrenteskatt «up front». For utbygde felt vil betalingsviljen litt forenklet være nåverdien av gjenværende ressurser ganget med investorens langsiktige prisforventning, minus driftskostnader.

For uoppdagede ressurser, altså letelisenser, kan prisen være betinget av funnstørrelse og ressursens karakter. Felles for alle slike alternativer, er at oljeselskapene vil trekke fra for alle typer politisk, markedsmessig og teknologisk risiko.

I et slikt system vil vi fjerne risiko, men også oppside for staten i petroleumsvirksomheten. I utgangspunktet er dette en strategi som er mer nærliggende for fattige oljenasjoner med behov for å få positiv kontantstrøm raskt, og en helt meningsløs strategi for et Norge med 7000 milliarder på bok. Med mindre vi tror verden styrer unna katastrofale klimaendringer, og oppfyller Paris-målene.

Organisasjonen Norsk olje og gass har prisverdig nok omfavnet Paris-avtalen, i håp om at den skal gi økt bruk av gass på bekostning av kull, og nokså små effekter på oljemarkedet. Det er mildt sagt en optimistisk analyse. Det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5 grader – det vil si hvor mye fossil energi verden kan bruke om vi skal nå Paris-målet – vil med dagens utslippsnivå være brukt opp allerede på 2020-tallet. Om vi forholder oss til et mål på maksimum 2 graders oppvarming, vil det holde kun til 2035–40.

Like fullt vises det ofte til at togradersscenarier, og særlig IEAs såkalte 450-scenario, viser at behovet for olje og gass i 2050 vil være nesten like stort som i dag. Men her må vi for det første huske at IEAs 450-scenario kun gir 50 prosent sjanse for å holde temperaturstigningen under to grader. Med tanke på klimaendringenes dramatiske konsekvenser, gir denne sannsynligheten en helt uakseptabel risiko.

For det andre legger IEA 450 til grunn at fortsatt høye utslipp i mange tiår skal kompenseres gjennom negative utslipp i framtiden. Tiltak som absorberer CO2 fra atmosfæren er mulig, og trolig nødvendig. Men i lys av fallende kostnader for fornybar energi vil det være mer attraktivt for alle andre enn oljeprodusenter å kutte utslipp raskt og billig ved å akselerere den eksplosive veksten i sol, vind og elbiler.

Hva skjer i Johan Sverdrup-feltets levetid?

Mange klimaforskere er pessimistiske, og deler oljebransjens antakelse om at fossil energi dessverre/heldigvis kommer til å dominere verdens energiforsyning i mange tiår til. Men klimaforskerne er ikke nødvendigvis de beste til å spå om dynamikken som oppstår når sterkere klimapolitikk trekker sammen med markedet. La oss se på utviklingen som har skjedd siden Johan Sverdrup ble funnet i 2010 og hva som vil skje innen feltet starter produksjon i 2019: I 2010 var Think, Buddy og lignende små biler fra små bedrifter dominerende på elbilfeltet. Den globale flåten av elbiler besto av noen tusen biler med kort rekkevidde, høy pris og fravær av mange kvaliteter man forventet av en bil da. I 2014 nådde elbilsalget 150000. I 2016 fikk Tesla 276000 bestillinger de første tre dagene etter lanseringen av Model 3. Og fortsatt er det tre år til Johan Sverdrup produserer sitt første fat olje, og Tesla vil innen da produsere 500000 elbiler per år.

Klimatv.no: Debatt om oljeskatt
Se opptak fra #Klimafrokost 13. april 2016 om oljeskatt, klimapolitikk og rammebetingelser.

De blir neppe alene, Nissan, GM med flere har elbiler med lang rekkevidde på vei. Bloomberg tror elbil tar 20 prosent av nybilsalget i 2030 og 35 prosent i 2040. I så fall tar elbilene bort 13 millioner fat/dag oljeetterspørsel i 2040. Det tilsvarer hele oljeforbruket til varetransport på vei i dag. Totalt oljeforbruk globalt er omlag 95 millioner fat per dag.

Jeg tror imidlertid Bloomberg er for konservative i sitt anslag. Batteriprisen kan allerede i 2020 ha nådd et nivå der elbilen er konkurransedyktig uten incentiver. I Norge kom markedsandelen oppunder 20 prosent allerede i 2015, med et smalt utvalg av biler. Når elbilene blir attraktive og konkurransedyktige for forbrukere også i andre land, vil hensynet til klima, luftkvalitet og ønsket om å redusere oljeimport, gjøre veien kort til sterke politiske virkemidler. Nederland vurderer stans i fossilbilsalget i 2025, India vurderer stans i 2030. Kina forsterker elbilincentivene nå. Japan satser tungt på hydrogen, som ved markedsintroduksjon i år allerede har lang rekkevidde og ytelser som en bensinbil.

La oss også se på noen andre mulige utviklingstrekk som alle reduserer olje- og gassetterspørsel:

  • Urbanisering bør gi økt bruk av kollektivtransport og sykler.
  • Varetransport kan reduseres av digitalisering, 3d-printing og effektivisering.
  • Hydrogen og batterier vil gradvis gjøre sitt inntog i tyngre kjøretøy, ferger mm.
  • Bioteknologien kan bringe gamechangere i biodiesel, for eksempel basert på alger.
  • Energieffektivisering og elektrifisering av bygninger i Europa kan gi kraftig fall i det viktigste markedet for gass.
  • Energilagring og smarte nett reduserer behovet for gass som backup for sol-og vindkraft.

Sannsynligheten for disse endringene er høy, men det er usikkert hvor raskt de skjer. Det som er sikkert er at de vil redusere oljeetterspørselen til et nivå som kan dekkes av billig olje fra Midtøsten. Det som også er sikkert, er at en slik utvikling er helt nødvendig for å sikre oss mot dramatiske klimaendringer.

Kan vi «lure» oljeselskapene?

Oljeselskapene og analysemiljøene de omgir seg med, har stor tro på oljemarkedets framtid. Rystad Energy tror oljeprisen blir 100 dollar innen 2020, fordi investeringstørken kan gi mangel på olje etter hvert som gamle felt går ut av produksjon. La oss anta at de har rett i det. Det vil trigge enda raskere vekst i elbilmarkedet. En kortsiktig prisoppgang kan altså forsterke omstillingen som gir langsiktig prisnedgang. Timingen for å selge norsk olje på rot vil i så fall være god.

I norsk petroleumsforvaltning legges det til grunn at oljeselskapene er de flinkeste til å vurdere framtidens oljemarked, og at investeringsbeslutningene de tar på vegne av oss er basert på best mulig informasjon. Jeg tillater meg å tvile. Hvis oljeprisen blir høy, vil troen på varig høye priser komme tilbake for fullt, og oljeselskapene vil atter være villige til å investere i ressurser. Vi kan selge norsk sokkel dyrt, før markedet forsvinner. Hvor du sitter, avgjør hvor du står. Hvis du lever av å selge olje og gass, ser du lite annet enn svakhetene ved elbiler og solenergi. Norske Skog kjøpte avispapirfabrikker for milliarder etter at nettavisene var oppfunnet. De tenkte kanskje at ingen vil ta med seg den digre hjemme-PCen på bussen?

Et veddemål med kloden?

Med statlige investeringer på over 120 milliarder per år i olje og gass, og med stor usikkerhet om den framtidige verdien på oljen i allerede utbygde felt, gjør vi som samfunn et gigantisk veddemål mot klimapolitikken. Ved å selge oljen «på rot» gjør vi et annet veddemål, som heller ikke er uten risiko: vi vedder på klodens klima, på at endringene i energimarkedet går raskt nok til å skape trygghet, velferd og muligheter.

Advarsel: Dette må ikke leses som et forslag fra ZERO. Dette kommer aldri til å skje. Dette er et tankeeksperiment om hvordan vi kan tilpasse oss til en verden i rask endring. Men hold på tanken, og tilpass i det minste dagens petroleumsskatteregime litt bedre til et energimarked i endring.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.