Verdiløs olje og gass i Arktis - Energi og Klima

Verdiløs olje og gass i Arktis

Arktiske petroleumsressurser – har de noen verdi i en verden som lykkes med klimapolitikken?

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Denne bloggen er en litt utvidet versjon av et innlegg som er på trykk i Finansavisen den 6. mars.

Oljedirektør Bente Nyland og olje- og energiminister Ola Borten Moe blåser opp forventningene til verdien av petroleumsressursene ved Jan Mayen og langs delelinjen mot Russland. Denne oljen og gassen kan like gjerne vise seg å være tilnærmet verdiløs.

Like øst for den russiske grensen ligger verdens største gassfelt, Shtokman. Men det lønner seg ikke å bygge det ut. Det er for dyrt å bringe gassen i land og å frakte den til markedene, enten den «pakkes» om til LNG eller sendes i rør til Europa.

Shtokman-gassens skjebne bør være en vekker i forhold til en diskusjon om de arktiske petroleumsressursenes verdi – og et grunnlag for å se litt nærmere på hva slags konkurranseforhold det er sannsynlig at den arktiske oljen og gassen kan tenkes å møte sånn rundt 2030. Det er omkring 20 år frem i tid at det vil være mulig å starte utvinning av det man eventuelt måtte finne ved Jan Mayen og i områdene langs Barentshavets russergrense.

Dette handler blant annet om klimapolitikkens betydning for den langsiktige etterspørselen etter fossil energi. Mye av de påviste ressursene vil ikke bli utvunnet – og det er sterk grunn til å tro at markedet vil ordne opp. Det dyreste blir liggende i bakken.

Investeringsbanken HSBC har nylig fremlagt en rapport som viser at de store europeiske oljeselskapene sitter på store ressurser som er «unburnable» i finansiell forstand og derfor verdiløse – dersom klimapolitikken lykkes.

Vi støtter Energi og Klima:

I Finansavisen torsdag 28. februar gjør analytiker Andre Benonisen i Danske Bank et kjapt regnestykke og oversetter oljedirektør Bente Nylands ressursestimater for Jan Mayen og Barentshavet øst til en verdi på 1400 milliarder kroner, basert på en oljepris på 100 dollar. Tilsynelatende er dette altså en ny gullgruve for det norske samfunnet.

Men vent nå litt. Hva slags risikobilde er det som fremtrer? Vil det i 2030-40 være mulig å utvinne og transportere gass fra Barentshavet og Jan Mayen til markedene til en konkurransedyktig pris?

Ifølge Oljedirektoratet er det først og fremst gass man venter å finne. Gass brukes som råvare i kraftproduksjon. Skal gassen kunne konkurrere, må strømmen den produserer være billigere enn alternativene. Mer enn prisen på solenergi pluss kostnader ved å lagre solstrømmen i batterier vil gassen aldri være verdt.

Gassen sliter allerede kostnadsmessig. Statoil og olje- energiminister Ola Borten Moes europeiske salgskampanje er et uttrykk for det.

Ad

Hva vet vi om hvordan konkurranseforholdene vil utvikle seg fremover? Vi vet at kostnadsreduksjonene i solenergi har vært dramatiske de siste årene, og vi vet at denne utviklingen vil fortsette. Det viser analyser blant annet fra McKinsey, Citigroup og Deutsche Bank.

Vi vet også at batteriteknologiene utvikles svært raskt. Solceller og batterier likner på flatskjermer og mobiltelefoner når det gjelder både vekstrater og kostnadsutvikling.

Samtidig er det grunn til å forvente at økte karbonkostnader vil svekke gassens konkurranseposisjon i forhold til fornybar energi. Vi vet ikke hvor høy karbonprisen vil være i 2030, men skal vi klare togradersmålet må den være et sted i størrelsesorden 50-100 dollar per tonn. Med en klimapolitikk på riktig kurs – og fortsatt prisfall på fornybar energi – er det altså sterk grunn til å tro at dyr gass vil slite i markedet.

Så kan gassen selvsagt brukes til andre ting der betalingsviljen er høyere. Den kan for eksempel erstatte olje i transportsektoren. Men også her er det spørsmål om hva gassen og oljen vil være verdt. I en verden som klarer togradersmålet vil petroleumsforbruket i transportsektoren vise en sterkt fallende trend i 2030 og frem mot midten av århundret. Gitt en klimariktig utvikling av etterspørselen, vil verden klare seg med oljeressurser der utvinningskostnadene er langt lavere enn man kan se for seg i Arktis.

Det arktiske oljeeventyret fremtrer derfor som et svært usikkert veddemål der staten gjennom oljeskattesystemet bærer den absolutt største delen av risikoen. For norske politikere bør det være et stort tankekors.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.