Viktig trekk fra Støre: Bryter "tabu" om Oljefondet og klima - Energi og Klima

Viktig trekk fra Støre: Bryter «tabu» om Oljefondet og klima

Norge trenger et nytt stort og globalt klimatiltak. Et nytt «rigg» for bygging og eierskap av fornybar energi er det mest nærliggende. Ap-leder Jonas Gahr Støre tok et viktig steg onsdag ved å bryte et tabu: Han sier at Oljefondet er et politisk redskap.

Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre støtte sammen i diskusjon om Oljefondets rolle på Zero-konferansen onsdag. Støre brøt et tabu i politikken ved å si at vi må se på Oljefondet som et politisk redskap. (Foto: Anders Bjartnes)

Ap-lederen sier egentlig det opplagte når han konstaterer at et fond på 10.000 milliarder er politisk. Selvsagt er det politikk å være en så stor eier i verdens selskaper som Oljefondet er. Enten man handler på den ene eller andre måten blir beslutningene oppfattet som å være politiske. Det er ikke «upolitisk» å la være å investere i kull, for eksempel.

Likevel var Støres utsagn på Zero-konferansen nok til å få statsminister Erna Solberg til å skvette.  – Farlig, kjempefarlig, sa statsministeren. Årsaken er at det inntil nå har vært bred enighet – i alle fall mellom styringspartiene – om at Oljefondet ikke skal være «politisk», altså at politiske argumenter ikke skal brukes for at fondet skal gjøre den ene eller andre investeringen.

Når Støre nå bryter dette tabuet, og sier at vi må ta en debatt om hvordan Oljefondet kan brukes mer aktivt – og «politisk» – for å bidra i klimakampen, så åpner han en dør der Erna Solberg ganske sikkert kommer etter når hun får tenkt seg om. Dette modnes. Det er ikke snakk om å «gi bort» Oljefondet, det er snakk om å investere deler av det i en retning som kan gjøre verden til et bedre sted.

For saken er denne: Norge sitter på en stor finansformue som er skaffet til veie ved å selge fossil energi. Når verden står overfor en alvorlig klimakrise, vil det være uansvarlig ikke å se nærmere på hvordan denne store finansformuen kan brukes til å investere i tiltak som kutter klimagassutslipp.

Oljefondet har de siste årene gjort mye for å dempe klimarisikoen ved sine investeringer. Dette er defensive tiltak for å redusere risikoen for at klimaendringer eller klimapolitikk skal påvirke verdien på fondets investeringer i negativ retning. Dette er vel og bra, det beskytter våre kollektive sparepenger, men det innebærer ingen innsats for å dempe klimaendringene.

Det Støre åpner for er offensive tiltak, der Oljefondets investeringer aktivt bidrar til å kutte klimagassutslipp, der kapitalen brukes strategisk, for å oppnå politiske mål. Akkurat hvordan et slikt «rigg» eller regime skal se ut, trenger tenkning og debatt, men konseptet må være noe i retning av dette:

Norske selskaper, for eksempel Statkraft eller Scatec, utvikler fornybarprosjekter, det kan være i fattige land eller mellominntektsland. Staten bistår med en eller annen form for risikoreduserende tiltak. Dette gjør prosjektene attraktive for investorer med krav om lav og sikker avkastning – i praksis pensjonsfond.  En «bit» av Oljefondet kunne løftes ut for å utgjøre et slikt fond. Fondet ville kunne investere sammen med andre pensjonsfond. Poenget er at staten bidrar til å få ned risikoen slik at kapitalkostnadene går ned. Da blir sol- og vindkraft mye billigere enn når kapitalen er kostbar. Teknologien er den samme enten vind- og solenergi bygges i Europa, Asia eller Afrika. Men kapitalkostnaden kan variere veldig. Med lav risiko så faller avkastningskravene og strømmen blir billigere – mer konkurransedyktig mot kull og gass.

Bygging og finansiering av sol- og vindkraft må løftes inn i regimer der tid og penger spares, der mer kan bygges fortere. Det trengs ordninger der prosjekter kan rulles ut nesten like raskt som når McDonalds åpner en ny hamburgersjappe. Sånn kan gapet mellom dagens globale investeringsnivå og klimamålenes bli tettet.

Støre sa hos Zero at Norge for eksempel kunne velge ut to-tre samarbeidsland og arbeide strategisk sammen med disse, også for å utvikle en modell der andre land kan komme med.

Zero-konferansen var arenaen der statsministeren og opposisjonslederen var invitert til å drøfte om og hvordan Norge kan bidra til å stoppe bygging av kullkraftverk i utviklingsland. Zero og andre har over mange år gjort en stor og viktig jobb for å få stablet på plass et politisk rammeverk som betyr at Norge kan gjøre en større forskjell i verden på dette vitale feltet. Det har vært gjort tiltak i denne sektoren i mange år, blant annet gjennom Norfund, men det har vært halvhjertet og altfor smått. Erna Solberg viste til en rekke initiativ og ordninger i debatten med Støre. Bistandsminister Dag Inge Ulstein har en ny garantiordning i ermet, men det gjenstår å se hvor omfattende den blir.

Den globale rammen Norge nå opererer i, er at det trengs en langt mer kraftfull innsats mot klimaendringene enn det vi nå ser. Bygging av fornybar energi – særlig som erstatning for kull – er det mest effektive man kan gjøre. Som stor oljeprodusent har Norge et særskilt ansvar. Et haltende regnskogprosjekt og usikre planer om karbonfangst- og lagring er ikke nok til å kompensere. Det trengs mye mer. Jonas Gahr Støres nytenkning om Oljefondet kan vise seg å bli et vendepunkt.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.