Når intellektet er pessimist, må viljen bli optimist - Energi og Klima

Når intellektet er pessimist, må viljen bli optimist

Vi lever i forvirringens tid. En mørk og deterministisk retorikk er på fremmarsj. Klimaaktivister må melde seg på i kampen om de grunnleggende premissene.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Flom i Baton Rouge, Louisiana i august 2016, nok en klimarelatert katastrofe. Hvorfor har anti-vitenskapelige holdninger konjunktur, spør artikkelforfatteren.Foto: Brandon Giles, US Dept. of Agriculture cb

Vitenskaps-ignoranse og isolasjonisme vinner terreng. Ideer om sterke ledere og avdemokratisering får fotfeste. Det er dårlige nyheter for klimakampen, og kaster et mørke over tidsånden. Anders Bjartnes’ refleksjoner om klima, Trump og terror er nedstemmende lesning.

Spørsmålet melder seg: Hva gjør vi med det?

Når intellektet er pessimist, må viljen bli optimist, skrev Antonio Gramsci da han satt fengslet for sin politiske aktivisme. Protestbølgen vi ser gjennom Trump og Brexit er et uttrykk for at tidens sentrale grunnideer har mistet troverdighet. Ikke uten grunn. Uregulert globalisering har ført mange land inn i bunnløse problemer, og skapt store ulikheter. I mange land har vi fått en politisk elite og en politisk kultur uten kontakt med grunnplanet. Vi er inne i en forvirrende overgangstid, som utnyttes av krefter som spiller bevisst på frykt, splittelse og ignoranse.

Min grunnfilosofi er at om man vil bevege verden, må man utnytte de øyeblikkene der alt er i flyt. Akkurat nå pågår det i praksis en kamp mellom vidt forskjellige fremtidsbilder. Man legger til grunn helt ulike forestillinger om menneskehetens potensiale og hva som driver utvikling fremover. Det interessante er at mange av de samme grunnpremissene som nå er i spill, i flere tiår har vært utfordret av miljøbevegelsen – men med et omvendt utgangspunkt.

Vi trenger nye rammefortellinger som peker mot en fremtid folk gleder seg til å bli en del av

Det økonomiske systemets ressursblindhet. Vår storstilte eksport av negative konsekvenser til fremtidens generasjoner. Et konstruert konsept for «vekst» som ikke tar hensyn til varelageret av knappe ressurser. Mangelen på forvaltning av globale økosystemtjenester. Større åpenhet om miljøkonsekvenser og karbonfotavtrykk på tvers av landegrenser. Slutt på skatteprivilegier som forsterker den fossile sporavhengigheten.

De reaksjonære kreftene som nå har vind i seilene, bygger argumentasjonen sin på et mekanisk, fragmentert verdensbilde. I møtet med kompleksitet argumenterer de for uavhengighet og avstand – mellom land, mellom folkegrupper, mellom menneskeheten og naturen. Argumentene er deterministiske. De vil isolere variablene, for å oppnå en slags robusthet.

Miljøforkjemperne baserer seg på stikk motsatt erkjennelse: Vi lever i en biosfære og et verdenssamfunn preget av dype, komplekse avhengigheter. Sivilisasjonen er ikke en menneskeskapt glassboble. Den har vokst frem organisk, og er rotfestet i biologi – i lokale økosystemer, sammenvevd i planetens systemprosesser. I dette perspektivet er det gjensidige forpliktelser, reguleringer og kunnskap som skaper «robusthet». Å skape fremskritt krever helhetlig blikk, strengere forvaltning og samarbeid på tvers av landegrenser. Fremtiden er formbar. Det trengs et dramatisk skifte, i ansvarlig retning. En avhengighetserklæring.

Tidsånden tilsier at det er på tide å løfte disse perspektivene opp på et mer prinsipielt nivå. Vi må, på tvers av det politiske spekteret, formulere dette perspektivet på en måte som inspirerer og utfordrer. Uforpliktende innovasjonsoptimisme og fjernvirkende kvotemekanismer er ikke kraftfullt nok, mobiliserer ikke, inspirerer ikke. Gjenstridig tilpasning og smådulting i business-as-usual blir bare et uttrykk for at man ikke mener alvor.

Vi har verken råd eller tid til å bli pessimister

Norske politikere må, både lokalt og nasjonalt, sette seg høyere mål enn hvert år å levere litt under minimumsforpliktelser. Når tilliten svikter, må vi vise at vi er til å stole på. Motløshet bekjempes med mot. Håpløshet kureres gjennom positiv endring. Dersom vi mener alvor med teknologiskifte, må det gjenspeiles i prioriteringer. Her i Norge står vi midt oppi en helt nødvendig omstilling av næringslivet. Det er en unik mulighet til å vise at politikk fortsatt fungerer, at fellesskap og samarbeid har verdi. Vi må være tydeligere på den tøffe forpliktelsen som ligger i å være kunnskapsbasert. I en tid av sammenfiltrede problemer må vi organisere samtalen rundt åpne spørsmål, ikke entydige svar.

Vi trenger nye rammefortellinger som peker mot en fremtid folk gleder seg til å bli en del av. Slike fortellinger funker bare i det øyeblikk de er troverdige. Troverdighet oppnår man bare gjennom brytninger mellom ulike perspektiver. Derfor er det viktig at klimadebatten løftes inn i en langt mer grunnleggende debatt. Klimaaktivister på tvers av det politiske spekteret bør bidra til å løfte samtalen og gi rom også for de litt større tankene.

Ad

Vi har verken råd eller tid til å bli pessimister.

Vi må gjøre politikken great again.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.