Krafteksport for klima - Energi og Klima

Krafteksport for klima

Eksport av norsk fornybar energi til Europa er god klimapolitikk. Den politiske utfordringen er å finne modeller som sikrer kraftkrevende industri, samtidig som det åpnes for mer eksport – men uten at vanlige forbrukere får en stor regning.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 8 kommentarer
Statnetts framstilling av kabel mellom Norge og Tyskland.
Statnetts framstilling av kabel mellom Norge og Tyskland.

Jostein Røynesdal, Alexander Strøm Arnesen og Terje Omland skrev like før jul artikkelen «Krafteksport en dårlig forretningside» som ble publisert på Energi og Klima, og som er mye lest og delt. Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland, som arbeider med energispørsmål i Borregaard og Elkem, argumenterer mot flere kabler for strømhandel. To slike kabler eller mellomlandsforbindelser er besluttet bygget, en til Tyskland og en til Storbritannia, begge i regi av Statnett og deres samarbeidspartnere. Det kan bli åpnet for ytterligere kabler gjennom et forslag som åpner for at private aktører eier slike strømkabler.

Ifølge Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland risikerer Norge å miste et komparativt fortrinn gjennom krafteksport. Det er i første rekke hensynet til industrien de er opptatt av – billig kraft er en viktig råvare for den kraftkrevende industrien.

Det er lett å argumentere for at den nåværende situasjonen er svært gunstig for kraftkrevende industri. Markedsprisene for kraft er lave og forventes å forbli lave langt frem i tid. Støttesystemet med grønne sertifikater er det alminnelige forbrukere som betaler for, mens industrien nyter godt av effektene gjennom lavere kraftpriser. I tillegg er den kraftkrevende industrien sikret rammebetingelser på linje med europeiske konkurrenter gjennom deltakelse i EUs kvotesystem, og den kompenseres for CO2-kostnader som smitter over i kraftprisene. Samtidig stiller staten store midler til rådighet for teknologiutvikling. Hydro har alene fått 1,55 milliarder kroner fra Enova til sitt prosjekt på Karmøy. Lav kronekurs hjelper også, og det er bra i en tid hvor petroleumsinntektene faller.

For norsk økonomi er det viktig at den kraftkrevende industrien har gode kår, og det er bred politisk enighet om at den bør nyte godt av disse ordningene. I diskusjonen om sektorens fremtid, løftes det ofte frem store visjoner. Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland skriver for eksempel at «vi må dyrke frem kunnskapsintensiv kraftforedling, og produksjon av høyverdiprodukter», ikke satse på eksport av nok en råvare» (altså vannkraft).

Men er slike visjoner noe mer enn argumenter for å sikre status quo? Spørsmålene det er grunn til å stille er følgende: Hvor blir det av investeringene i nye fabrikker og anlegg? Og om det skulle bli investert i nye anlegg, er det grunn til å tro at det gir mange nye arbeidsplasser? Eller snakker vi om kontinuerlige effektiviseringsprosesser der både energi-intensitet og arbeidskraft-intensitet går ned, altså bedre produktivitet?

Uansett vil det være private aktører som må stå for investeringene. Staten skal ikke bygge nye fabrikker, og rammebetingelsene får knapt blitt bedre enn de er i Norge nå.

Vi støtter Energi og Klima:

Mitt spørsmål er altså om det er grunn til å tro at vi vil se store nyinvesteringer i kraftkrevende industri som virkelig monner i form av nytt kraftforbruk, og som kan gi nye arbeidsplasser i noe omfang? Det kan kanskje bli noen sentre for datalagring, men utover dette er det få tegn til nyinvesteringer i stor målestokk – hvis vi ser bort fra det som hjelpes frem via Enovas støttesystemer.

Ideen om Norge som grønt batteri for Europa handler ikke om at norsk vannkraft alene skal kunne løse behovene for eksempel Tyskland har for reguleringskraft. Men norsk vannkraft – lagret i magasiner – kan opplagt bidra til å løse en del av utfordringen på kontinentet og i Storbritannia – det er behov for store volum kraft når det ikke blåser og når solen ikke skinner. At det er god klimapolitikk å erstatte kull og gass med ren vannkraft, er innlysende. For hver TWh vannkraft som eksporteres, erstattes 8-900.000 tonn CO2 hvis det er kull som skyves ut, og omkring halvparten hvis det er snakk om gass. En krafteksport på 12 TWh – som erstatter kull – tilsvarer spart CO2 omkring på linje med utslippene fra den norske veitrafikken, som i 2014 var på 10,2 millioner tonn CO2. Så vil det kunne hevdes at norsk vannkraft uansett vil erstatte utslipp innenfor det europeiske kvotesystemet, og at det derfor ikke spiller noen rolle – men dette er i så fall et argument som kan brukes mot absolutt alt som berører utslipp i kvotesektoren.

Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland har rett i at eksport av fornybar energi fra Norge konkurrerer med norsk gasseksport. Men å spise seg selv er bedre enn å bli spist av andre. Det er jo ikke slik at norsk gass er sikret markedsandeler og inntekter på linje med dagens nivå til evig tid. Eksport av fornybar energi vil kunne forbli en inntektskilde for Norge lenge etter at det siste gasskraftverket i Europa er avviklet.

Forretningsmodellene for kabler bygger på at det er prisdifferensen mellom ulike markeder som gir disse mellomlandsforbindelsene lønnsomhet. Kraften går dit den er best betalt. Med utsikter til lave kraftpriser i Tyskland, er det derfor ikke sikkert at nettoeksporten dit blir så stor. I Storbritannia er bildet trolig annerledes, britene betaler mer for strømmen enn på kontinentet. Utfasing av kull i Tyskland kan imidlertid endre dette bildet om vi ser et tiår eller to frem i tid, samtidig som lokale energilagringsløsninger ganske sikkert vil ta større andeler av markedet når sol og vind ikke kan levere.

Ad

Trolig er det behov for å se etter andre forretningsmodeller enn dagens, hvis det skal bygges flere kabler enn det som er planlagt. Det er verdt å undersøke om en ren eksportkabel til Storbritannia kunne være fornuftig. Britene har høy betalingsvilje for tilgang til stabil langsiktig kraftproduksjon, slik kostnadene ved det nye kjernekraftverket Hinkley er et uttrykk for.

Hele energisektoren er i en fase hvor det skjer store endringer og mange gamle modeller snus opp ned. Den norske vannkraften er i realiteten i klemme – verdien på vannkraften bestemmes i et system basert på at fossil kraftproduksjon setter prisen. Målt mot situasjonen rundt 2008-2010, da kraftprisene var veldig høye, skjer det nå en stor overføring av verdier fra produsenter til konsumenter. Med stadig mer vind og sol forstyrres prisdannelsen og det er vanskelig å se for seg at dagens markedsdesign kan vare evig.

Det ligger stort ansvar hos olje- og energiminister Tord Lien og i Stortinget for å finne ordninger som balanserer ulike interesser og som sikrer at hensynet til langsiktig verdiskaping ivaretas både hos dem som produserer kraften, og hos dem som kjøper og bruker den – enten de er store eller små forbrukere.

Norge har dessuten både ansvar for – og interesse i – å bidra til at det utvikles et avkarbonisert kraftsystem i Europa, jo før jo heller. Vi vet at CO2-utslippene skal kraftig ned, og det er uten tvil slik at de europeiske landene lettere kan få til dette sammen enn hver for seg. Det vil være utillatelig om diskusjonen om det norske energisystemets fremtid utelater dette viktige perspektivet. Tvert imot bør den europeiske dimensjonen styrkes. Nordsjø-Europa både kan og bør bli den første store regionen i verden med tilnærmet CO2-fri kraftproduksjon. I et slikt bilde er det opplagt at norsk vannkraft vil spille en viktig rolle.

Bli abonnent!

8 kommentarer

  1. Avatar

    Øyvind Rustad

    Anders Bjartveits innlegg er veldig bra!
    Det er viktig at norsk kraftkrevende industri har gode rammebetingelser, men det er også viktig å bruke norsk fornybar kraft som et virkemiddel/bidrag i forhold til europeisk klimapolitikk. Det er også på tide å lytte til hva myndighetene i andre land sier om bruk av gass. Den tyske statssekretæren sa f.eks. på Zerokonferansen høsten 2015 at han ikke var villig til å legge ned tyske arbeidsplasser innen kullsektoren for å erstatte kullkraft med gasskraft. Å legge ned slike arbeidsplasser ville han kun gjøre dersom han kunne erstatte kullkraften med fornybar kraft, gjerne fra Norge.

    • Avatar

      Odd Handegård

      Helt uenig med deg – innlegget til Anders Bjartnes er typisk for mye av norsk debatt – dersom man ikke har noen gode argumenter for en sak (i dette tilfellet ”Norge som batteri for EU) så tyr man til klimaargumenter i håp om at de skal hjelpe. Klimaargumentet er blitt et standard argumentet i alle dårlige energistandpunkter (også når det gjelder elektrifisering av sokkelen)!

      Ser vi nærmere etter, henger ikke argumentene sammen.

      De mellomlandskablene Norge har hatt de siste årene, har en teoretisk kapasitet til å frakte mer enn 30 TWh strøm (eksport + import). Det norske overskuddet har vært på 0-20 TWh de siste årene. Med den forbindelsen som ble åpnet til Danmark i fjor, og de planlagte kabler til Tyskland og England vil Norge få en eksport-/importkapasitet på ca. 60 TWh, altså nesten halvparten av vår årlige produksjon av vannkraft (ca. 140 TWh). Dersom regjeringens foreslåtte endringer fører til ytterligere to-tre kabler til EU, kan eksportkapasiteten raskt komme opp i 70-90 TWh dersom hver av de nye kablene får en kapasitet på mellom 12 og 14 TWh. Regnestykket blir tilsvarende om man regner i effekt.
      Dette kan få flere typer konsekvenser: For det første vil Norge få en så stor eksportkapasitet at det kan bli så lite fornybar strøm til norske forbrukere og til norsk industri at vi får europeiske strømpriser i Norge. Det gamle kravet til kraftselskapene om primært å dekke det lokale kraftbehovet i Norge, ble avviklet allerede på 1990-tallet. Når kablene er på plass kan strømmen i stor grad gå til EU om sommeren/høsten – uten tanke på norsk forsyningssikkerhet, og med betydelige konsekvenser for vinterprisen til norske forbrukere.
      Blir det for lite fornybar kraft i Norge, kan to ”løsninger” bli aktuelle, i kombinasjon: Dels kan man importere strøm konvertert fra kull, gass og olje fra EU (eller fra norske gasskraftverk), og dels kan bransjen realisere de 100 vindparkene som foreløpig har fått konsesjon, og som vil trenge like stor plass (i urørt natur) som Vestfold fylke – og flere kan komme etter. – Derso den norske kraftmixen blir mer lik den europeiske, kan vi i alle fall se bort fra at de norske el-bilene blir særlig forskjellige fra fossilbilene.
      I tillegg er det nå i ferd med å bli slik at Norge ikke vil kunne kompensere for den eksporterte vannkrafta ved å importere vind- og solkraft fra EU. EU trenger sjøl sin begrensede mengde fornybar energi, og i løpet av noen få år vil lagringsproblemene for ustabil EU-vind og EU-sol løses med bedre batterier, hydrogen og de nettløsninger som er underveis i EU. Forestillingene om at Norge skal utvikles til ”et batteri for Europa”, der vi skal selge dyr strøm om dagen, og importere billig strøm om natta, er urealistisk. Samfunnsøkonomien i batteritanken er helt fraværende, sjøl om enkelte selskaper kanskje kan tjene litt på en slik ordning – fordi norske forbrukere og norsk industri vil måtte betale en saftig overpris på den ”vinterstrømmen” de bruker.
      Også en del andre fakta glemmes ofte når man drømmer om ”en bedre utnyttelse av kraftsystemer” og om ”å utvikle verdiene i den norske vannkraften” (som det heter i høringsnotatet): Det koster mye energi å frakte energi – det har vært antydet at over 5 % av energien tapes i nettet. Her er det vanskelig å tallfeste energitapet, men dersom det fraktes 90 TWh til og fra EU, skulle energitapet kunne tilsvare årsproduksjonen ved mange Alta-kraftverk.
      Men det viktigste tapet for Norge ved en ytterligere økning av eksportkapasiteten, har sammenheng med at vi selv trenger den vannkrafta vi produserer. Ut fra EUs beregninger er over 30 % av den energien som brukes i Norge fossil. I tillegg er behovet for nye arbeidsplasser, voksende parallelt med en viss nedtrapping av virksomheten på sokkelen. Norge trenger nye arbeidsplasser og nye el-baserte produkter. De kan skaffes – om myndighetene (og industrien) vil. Landet trenger el-produkter som kan selges/eksporteres, ikke strøm på billigsalg til EU.

    • Avatar

      Olav Kristian Birkeland

      Komentar til Rustad: Gasskraft er som kjent lettere å regulere enn kullkraft. Dessuten kan det samme skje med gassmarkedet i Tyskland som med prisen på kull; Ny tilførsel av LNG fra USA kan presse prisen ned og gjøre gasskraftverk mere lønnsomme enn kullkraft.

  2. Avatar

    Olav Kristian Birkeland

    Jeg er enig med Bjartnes at det behøves et nytt markedsdesign. Vannkraften som energiprodukt er i klemme. Prisen på vannkraft holdes oppe av prisen på dens alternativ som er kullkraft og gasskraft. Norske vannkraftprodusenter deltar i hovedsakelig i et energy-only marked der en stadig fallende energipris utgjør hovedomsetning. Vannnkraft som produkt må revitaliseres gjennom nye markedsdesign hvor produktets reguleringevne blir verdsatt. Jeg savner en offentlig debatt om dette. Norske energipolitikere har vært alt for opptatt med olje, kvotemarked og fornybarhetsdirektivet og forsømt vannkraften!
    Handegård hevder at eksport/importkapasiteten vil komme opp i 60TWh med planlagte kabelprosjekter. Forutsetningene for denne påstanden er i stor endring; Det tyske elektrisitetsmarkedet har stigende overskudd noe som tilsier at de ikke trenger 60TWh vannkraft (kun balansekraft). Energiwende kaller de det der nede – det ligner mere på en energirevolusjon. Det tyske hovednettet er en flaskehals som ikke har blitt utviklet i takt med produksjonskapasiteten – noe som medfører at de stenger kraftimporten fra Danmark og Sverige når egen vindproduksjon er stor. 20-40% av timene importerer Tyskland maks 100MW fra Norden. Nye analyser peker på at den nye Tysklandskabelen får null netto eksport og dermed blir en balansekaftkabel istedet for en eksportkabel.

    Tyske myndigheter har bestemt at landets produksjonssystem skal bli fossilfritt. Det er bra. Men samtidig er dette en stor utfordring for norsk vannkraft og hvordan denne skal prissettes.

    Takk til Bjartnes for gode artikler.

  3. Avatar

    Odd Handegård

    Kommentar til Birkeland: Det er ikke jeg som ”hevder” at norsk eksport-/importkapasitet vil komme opp i 60 TWh når de nye kablene til Tyskland og England står ferdige. Det er et faktum at kapasiteten blir så høy. Og at den vil stige ytterligere dersom Tord Lien får Stortinget med på at det bør bygges ytterligere kabler. – At forutsetningene er i ferd med å endres for Statnetts kabelkalkulasjoner kan jeg være enig i, men det understreker bare at kabebyggingen til EU kan bli en historisk feilinvestering – langt større enn Mongstad-prosjektet.

  4. Avatar

    Jorunn Lauvstad

    Vannkraften vår utkonkurrerer ikke tysk kullkraft, men bidrar til å opprettholde den. Siden vi kjøper
    store mengder kullkraft av tyskerne på dagtid når de ikke har bruk for den selv, lønner det seg for dem
    å bruke kullkraft i stedet for den mer fleksible gasskraften.

  5. Avatar

    Karl S Fredriksen

    Støtter Bjartnes. Kraftprisene i Tyskland og Storbritannia er lave fordi staten/skattebetalerne (hittil!) har betalt store investeringer i fornybart og at kull har vært (for!) billig. Vil det fortsette slik? I så fall forsøker EU å løse klimaproblemet med både minimal bruk av markedskrefter og romslige CO2-kvoter? Det er vel ikke så sannsynlig? Altså bør norsk vannkraft bli gullkantet, både for skattebetalerne (som eier kraften gjennom offentlige eiere) og for norsk industri som uansett vil få Europas billigste kraft.

  6. Avatar

    Bjørge Jansen

    Det er vel ikke noe enten eller. Jeg vet ikke om det kom fram at med lave strømpriser, vil det heller ikke bygges mer, hvis vi ikke fortsatt skal subsidiere da, men med krafteksport vil utbyggingen kunne fortsette. Kraftkrevende industri har såvidt jeg vet ganske konstant forbruk, så med vått og mildt år, så vil det bare renne på havet….

Kommentarfeltet er stengt.