Klimakvoter i et endret marked - Energi og Klima

Klimakvoter i et endret marked

Den norske staten kjøper klimakvoter av tre grunner: For å bidra til å utvikle de internasjonale karbonmarkedene; for å bidra til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i fattige land; og for å oppfylle våre egne internasjonale klimaforpliktelser. I årene 2008-2012 … Fortsetter

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Den norske staten kjøper klimakvoter av tre grunner: For å bidra til å utvikle de internasjonale karbonmarkedene; for å bidra til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i fattige land; og for å oppfylle våre egne internasjonale klimaforpliktelser.

I årene 2008-2012 (den første perioden av Kyotoavtalen) hadde vi ikke behov for å kjøpe kvoter for å oppfylle våre klimaforpliktelser. Men vi valgte å gjøre det likevel. Skal verden lykkes i klimapolitikken de neste tiårene, må vi lykkes med å etablere omfattende og velfungerende internasjonale karbonmarkeder. Det ønsker vi å bidra til.

1.januar i år begynte den andre perioden av Kyotoavtalen (2013-2020). Norge skal kutte globale utslipp av klimagasser i 2020 til 30 prosent under norsk utslippsnivå i 1990. Regnet som et årlig gjennomsnitt skal utslippene være 84 prosent av utslippene  i 1990. Differansen mellom norsk utslippsnivå og forpliktelse må vi dekke gjennom kvotekjøp.

Ved inngangen til en ny periode er det naturlig å gjennomgå de statlige kvotekjøpene. Derfor varslet Regjeringen i statsbudsjettet for 2013 at: «Regjeringen vil komme tilbake med en mer utførlig beskrivelse av sin kjøpsstrategi for årene framover i Revidert nasjonalbudsjett 2013. […] I denne sammenheng vil Regjeringen også vurdere hvordan arbeidet med statens kvotekjøp bør organiseres framover.»

Finansdepartementet har ansvaret for de statlige kvotekjøpene. I den første perioden av Kyoto-avtalen kjøpte vi kvotene direkte selv. I løpet av disse seks årene har vi bygd opp en sterk kompetanse på kvotemarkedet. Det har vært viktig og riktig.

Men det som er riktig organisering i en oppstartperiode, er ikke nødvendigvis en riktig permanent løsning. Vi ønsker nå å beholde det strategiske ansvaret for kvotekjøpene, men å flytte selve kjøpene ut av huset.

Vi støtter Energi og Klima:

Hva slags kvoter skal staten kjøpe framover? Tre hensyn må balanseres på en god måte:

Det ene er hensynet til å opptre kommersielt. Vi ønsker å bidra til å utvikle verdens karbonmarkeder. I et marked opptrer folk kommersielt. Da må vi være villige til å gjøre det selv også.

Det andre er hensynet til karbonmarkedenes legitimitet. Med de lave prisene som er nå, stiller mange spørsmål ved om CDM-markedet bidrar til å redusere utslipp. Flere prosjekter har blitt kritisert. Med Norges høye ambisjoner i klimapolitikken, er det i vår interesse at de internasjonale karbonmarkedene har høy grad av legitimitet.

Det tredje hensynet er at siden klimaproblemet er et globalt fellesproblem, må vi arbeide innenfor et felles regelverk. Et bredt framforhandlet regelverk vil nødvendigvis avvike noe fra om vi fikk bestemme alt selv. Det må vi tåle.

Ad

I Revidert nasjonalbudsjett for 2013 varslet Regjeringen at framover vil vi kjøpe kvoter fra:

1) Eksisterende prosjekter som står i fare for å bli nedlagt med dagens lave kvotepriser. Dette kan for eksempel være prosjekter ved oppsamlingsplasser for gjødsel/søppel som produserer elektrisitet av den sterke klimagassen metan. Med dagens lave kvotepriser er slike prosjekter ofte ikke lønnsomme. Da legges de ned og utslippene av klimagasser øker.

2) Nye prosjekter. På grunn av de lave prisene har CDM-markedet nesten stoppet helt opp. Få nye prosjekter blir utviklet. Vi ønsker å bidra til at det fortsatt iverksettes nye prosjekter som bidrar til en mer klimavennlig økonomisk utvikling i utviklingsland.

3) Kvoter fra Tilpasningsfondet. Tilpasningsfondet er et FN-fond som disponerer et tverrsnitt på 2 prosent av CDM-kvotene. Inntektene fra kvotesalget går til tilpasningstiltak i land som rammes av klimaendringer. Ofte er dette de fattigste landene.

Som før vil vi ikke kjøpe kvoter fra kullprosjekter eller direkte fra såkalte HFK-prosjekter. Vi vil framover heller ikke kjøpe kvoter fra prosjekter som ikke er avhengige av fortsatt kvotekjøp for å drive videre. Det er nytt. Dette kan for eksempel være vann- eller vindkraftprosjekter som ble startet opp i perioden 2008-2012, og som er i drift selv med dagens svært lave kvotepriser.

Har ikke disse prosjektene klimaeffekt, slik mange har hevdet? Jo, det kan det godt hende at de har. Dette er fornybarprosjekter med null utslipp. Og vi må også huske at de ble startet opp da prisene var helt andre enn de er nå.

Men vi må likevel spørre oss om dette er den beste måten Norge i årene fram mot 2020 kan bidra til å utvikle verdens karbonmarkeder på. Vår vurdering er at det er det ikke. Vi mener vi kan bidra bedre framover ved å konsentrere kvotekjøpene til slik som beskrevet i 1)-3) over. Vi mener med dette vi har funnet en god balanse mellom hensynet til å opptre kommersielt, bidra til å styrke karbonmarkedenes legitimitet, og samtidig stå opp for et felles framforhandlet regelverk.

Følg meg på twitter: @lundkjetil

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.