Karbonavgift til begjær? - Energi og Klima

Karbonavgift til begjær?

Zero lanserer karbonavgift til fordeling som avgiften folk vil elske. Men om ikke fordelingen av klimasjekkene til det norske folk blir rettferdig nok, er det god grunn til å tro at det heller blir en avgift folk vil elske å hate.

Vil folk virkelig elske en karbonavgift til fordeling? Resultatet kan like gjerne bli det motsatte, mener artikkelforfatteren. Bilde fra en "gule vester"-demonstrasjon i Frankrike i november 2018.Foto: Aurélien Adoue cb

De gule vestene og folkets opprør mot høyere bensinpriser i Frankrike ga ideen om en karbonavgift til fordeling ny vind i seilene her hjemme. Tidligere har både Naturvernforbundet og AUF støttet ideen, og det siste året har også Zero finpusset på sin modell. MDG har lenge jobbet for en karbonavgift, og denne uken la også Rødt frem sitt alternative budsjett med en variant av karbonavgift til fordeling. SV har også sitt opplegg, gjennom det Audun Lysbakken kaller en «grønn folkebonus».

Mens Arbeiderpartiet har stemt mot klimabelønning i Stortinget, åpner nå Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre for at partiet kan støtte en slik karbonavgift. Så er spørsmålet om dette vil bli en avgift folk vil elske – eller en avgift folk vil elske å hate?

Som navnet gir inntrykk av, skal karbonavgiften betales tilbake til folket. I like deler. Zeros leder, Marius Holm, har foreslått at den kan komme som en klimasjekk rundt juletider.

Folk som forbruker lite karbon vil gå i pluss, og vil få tilbake mer enn de har betalt i avgift. Folk som forbruker mye karbon går i minus – de får mindre tilbake enn de har betalt i avgift.

Opp og ned med karbonavgift til fordeling. Antall treff kvartalsvis i mediedatabasen Retriever. Januar 2014–november 2019. 

Da den amerikanske forskeren James Hansen lanserte ideen, argumenterte han for at fordelen med karbonavgift til fordeling er at avgiften er enkel og økonomisk effektiv, gjør miljøvennlige alternativer konkurransedyktige uten subsidier, og at det skal gjøre det lettere å gjennomføre enn et utslippstak. Hansen argumenterte også for at det ville være folkelig støtte for en slik modell.

Kritikken

Det har naturligvis ikke skortet på kritikk av ideen om en karbonavgift til fordeling.

Blant motforestillingene er at det å gi inntektene tilbake til folket også vil gi økt privat forbruk, at inntektene fra karbonavgifter bør brukes til å finansiere velferdsstaten og/eller klimatiltak, og at klimaeffekten er usikker.

Rettferdig nok?

Men hvorvidt det norske folk vil elske karbonavgift til fordeling vil nok først og fremst avhenge av om folk mener fordelingen av klimasjekkene blir rettferdig nok. For i den norske debatten har karbonavgift til fordeling blitt kritisert for å innebære en skjev fordeling både sosialt og geografisk.

Flat tilbakebetaling i form av likelydende klimasjekker betyr i praksis at ordningen bidrar til økende forskjeller. For å løse utfordringen med sosialt skjev fordeling har blant annet Naturvernforbundet foreslått å kompensere med andre ordninger. AUF har foreslått en modifisert modell hvor en andel av karbonavgiften brukes til progressiv reduksjon i inntektsskatten, og dermed sikre at den fattigste fjerdedelen av befolkningen ikke samlet opplever et økt skattetrykk.

Tilsvarende er karbonavgift til fordeling kritisert for geografisk skjevfordeling. Spørsmålet er om det er rettferdig at folk som bor i sentrale strøk og kan velge mellom buss og bil skal betale mindre i karbonavgift enn de som mangler kollektivtrafikk i distriktene. Naturvernforbundet foreslår å kompensere folk som bor i spredtbygde strøk. Også Zeros modell tar høyde for nettopp sosial og geografisk fordeling.

Politisk gjennomførbar?

Marius Holm i Zero har tidligere påpekt at en effektiv klimapolitikk må være vedtatt for å kunne være effektiv. Så da er jo spørsmålet om en karbonavgift til fordeling faktisk har mulighet til å bli vedtatt?

Det siste året har politikerne for alvor innsett at rettferdig fordeling er en forutsetning for vellykket klimaomstilling. Det betyr at karbonavgift til fordeling må bidra til både sosial og geografisk utjevning. Men da er ikke avgiften lenger en enkel og økonomisk effektiv modell, slik Hansen ønsket seg – for de som måtte ha hang til enkle modeller.

Langt viktigere er det at den politiske veien frem til et vedtak kan bli fylt med mange utredninger, for ikke å snakke om en lang rekke drakamper mellom partier, interessegrupper og velgere om hvordan modellen for tilbakebetaling av karbonavgiften skal utformes.

Skulle drakampene faktisk resultere i enighet om en rettferdig nok modell, kan en karbonavgift til fordeling ha stor klimamessig effekt. Men bare hvis politikerne tør å sette karbonavgiften høyt nok. Og da er det ikke sikkert avgiften blir så høyt elsket likevel.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.