Norge har forvaltningsplaner for de tre havområdene Nordsjøen og Skagerrak, Norskehavet, og Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Forvaltningsplanene skal være kunnskapsbaserte og legge til rette for verdiskaping og opprettholdelse av naturmangfoldet. Våren 2020 vil en revidert forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten legges frem for Stortinget. Forvaltningsplanen er Klima- og miljødepartementet sitt ansvar å utarbeide – men departementet er ikke alene om jobben. Forvaltningsplanen utformes sammen med en lang rekke departementer med bidrag fra direktorater, institutter og innspill på åpne møter, og vil ha en kombinasjon av faglig og politisk innhold. Dokumentet gir en sentral ramme for videreutviklingen av petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Spesielt én ting har utpekt seg her: Iskanten. Hvordan bestemmes den og hvor plasseres den?

Ny rapport: Olje i nord – iskanten setter grensen.

Les mer og last ned her.

Iskanten er et dynamisk område som endrer seg fra time til time, måned til måned og år til år, noe som gjør den vanskelig å kartfeste som en statisk strek i en forvaltningsplan. Iskanten er også et «særlig verdifullt og sårbart område», et såkalt SVO, som omfatter alger, plankton, fisk, bunndyr, sjøfugl og sjøpattedyr som er sterkt knyttet til sonen mellom is og åpent hav. Derfor betegnes den helst som iskantsonen.

I Granavolden-erklæringen, som Høyre, Venstre og KrF styrer etter, står det at regjeringen vil «fastslå definisjonen av iskanten i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og i lys av anbefalinger fra Faglig forum.» Det er Faglig forum som utarbeider det faglige grunnlaget til forvaltningsplanene. Faglig forum består av flere direktorater og rådgivende institusjoner, som Miljødirektoratet, Oljedirektoratet og Norsk Polarinstitutt.

Debatten og arbeidet med iskanten har til nå i all hovedsak handlet om det lokale fremfor det globale, med vekt på miljøutfordringer ved lokale utslipp, økonomiske ringvirkninger for lokalsamfunn, og biologisk mangfold. Det underliggende spørsmålet dreier seg derimot om hvor langt nord, og hvor lang tid fremover, Norge skal drive med petroleumsvirksomhet. Nye felt i Barentshavet vil tidligst kunne komme i produksjon godt ut på 2030-tallet, når Norges utslipp skal være på god vei mot netto null i 2050. Hvor stor risiko løper vi på vegne av klimaet om vi åpner opp for petroleumsaktivitet lengst nord i Barentshavet? Risikerer vi at eventuelle utbygginger her ender opp som stranded assets fordi det ikke vil være marked for kostbar olje og gass fra Arktis 15–20 år frem i tid?

Det er i petroleumsindustriens interesse at debatten om iskanten fortsatt avgrenses til å handle om lokale forhold, fordi det er mye lettere å argumentere for hvordan man kan redusere og hindre risiko for oljesøl enn å diskutere hvorvidt Norge bør trappe ned investeringene i fossil energi av hensyn til klimaet.

Samtidig er dette et tema som begynner å bli helt umulig å unngå. Denne debatten tvinger seg frem, enten man velger å se på Norges ansvar for å kutte utslipp eller hindre nye utslipp, for eksempel i lys av Paris-avtalen, eller Norges behov for å omstille seg og sikre konkurransekraft – også i en verden som ikke etterspør petroleum.

Faglig forum har skissert to mulige definisjoner av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område: Den ene definisjonen avgrenser iskanten til der det er 30 prosent sannsynlighet for is, basert på satellittobservasjoner av isutbredelse i april for perioden 1988–2017, altså i snitt ni dager gjennom april måned. Den andre definisjonen sier 0,5 prosent sannsynlighet for is, med utgangspunkt i samme data og tidsperiode. Det vil i praksis bety isfritt farvann hele året, og flytter dagens forvaltningsgrense lenger sør.

Forskjellen på disse to definisjonene er ifølge WWF-rapporten På kant med kunnskapen på over 150 000 kvadratkilometer – omtrent like stort som halvdelen av fastlands-Norge.

Miljømyndighetene i Faglig forum er enige om at iskanten må flyttes lenger sør. Norsk Polarinstitutt, som blant annet er ansvarlig for kartlegging og miljøovervåking i Arktis, forholder seg til 0,5 prosent isfrekvens. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver Ellen Øseth og Ole Arve Misund, henholdsvis leder for seksjon for miljørådgivning og direktør, begge fra Norsk Polarinstitutt, at deres «faglige råd er at [iskantsonen som særlig verdifullt og sårbart område] bør gå fra 0,5 prosent isfrekvens, det vil si maksimal sørlig utbredelse.»

Havforskningsinstituttet har også oppgitt at de gir sine råd basert på 0,5 prosent isfrekvens, og Miljødirektoratet sier de forholder seg til det faglige rådet fra Norsk Polarinstitutt. Maksimal isgrense vil føre til at flere utvinningstillatelser som allerede er gitt havner nord for iskantsonen. 30-prosentsgrensen med ny dataperiode vil derimot flytte dagens grense lenger nord.

Når regjeringen våren 2020 legger frem den reviderte forvaltningsplanen for Stortinget, får vi se hvilke råd regjeringen har fulgt. Stortingsbehandlingen vil vise hvilke krefter som vinner den politiske dragkampen om iskanten.

Les mer i rapporten: Olje i nord – iskanten setter grensen.