Inn i et nytt tiår: Sikre trender og X-faktorer i 2020-tallets grønne skifte - Energi og Klima

Inn i et nytt tiår: Sikre trender og X-faktorer i 2020-tallets grønne skifte

2020-tallets grønne skifte: Klima blir enda mye viktigere for all politikk og alt næringsliv enn i årene vi har bak oss. Her er noen trender og trekk vi kan være ganske sikre på – og til slutt litt om de store X-faktorene vi ikke vet hvordan vil utspille seg.

Mer fornybar elektrisitet i transportsektoren: Når elbiler overtar for fossilbiler går CO2-utslippene ned. På 2020-tallet vil vi se mye av dette store skiftet i transportsektoren, fra olje til strøm. Bildet er fra en elbilfestival i Geiranger i 2015. (Foto: Ståle Frydenlund)Foto: Ståle Frydenlund/elbil.no cb

Denne nyttårsbloggen er et forsøk på å identifisere noen utviklingstrekk som kommer til å prege klimafeltet i tiåret vi nå går inn i. Noe kan slås fast med ganske stor sikkerhet. Andre ting er ytterst usikkert. Verdenspolitikken er ikke preget av tillit og forutsigbarhet, for å si det forsiktig.

Hvis vi om ti år skal snu oss tilbake og si at 2020-tallet gikk tålelig bra, må vi ha oppnådd svært store forbedringer når det gjelder økonomiens virkemåte – og dermed reduserte utslipp, uten at verdiskapingen går ned. Fossil og ressurssløsende produksjon må erstattes av fornybare og ressurseffektive løsninger. Vi må oppnå mye større karbonproduktivitet. Det betyr at produksjonen av varer og tjenester foregår med mye lavere eller helst ingen utslipp, og med vesentlig lavere uttak av ressurser enn i dag. Da vil CO2-utslippene kunne gå kraftig ned, og utarmingen av naturgrunnlaget vendes. Det er dette som er reell grønn vekst, slik Per Espen Stoknes skriver om i denne teksten.

At det grønne skiftet skjer raskt nok til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, er lite trolig. Men jo mer vi kutter, og jo raskere det skjer, jo mindre dramatisk vil klimaendringene ramme fremtidige generasjoner. Nullutslipp må uansett være normen det styres etter.

Utviklingstrekkene jeg har plukket ut til denne nyttårsbloggen er universelle i den forstand at de vil gjøre seg gjeldende over hele verden og/eller ha global påvirkningskraft. Men hvordan de vil utspille seg, vil selvsagt variere i ulike deler av verden.

Mer vil gå på fornybar strøm

Elektrifisering er en megatrend – og helt nødvendig for å kutte klimagassutslipp.

2010-tallet ga store teknologiske fremskritt, og dette vil fortsette. Vi kan trygt regne med nye teknologiske forbedringer, for eksempel innen solenergi og batterier. Spørsmålet på 2020-tallet blir hvor raskt nye og fornybare verdikjeder vil overta for de fossile, og hvordan dette vil utspille seg i ulike deler av verden.

Elbilen er et godt eksempel. Den erstatter en gammel og karbonintensiv verdikjede som samfunnet ikke lenger vil ha bruk for når transportbehovene kan løses helelektrisk. Fornybar strøm, som i økende grad kan produseres lokalt, vil erstatte «langreist» bensin og diesel.

Aftenposten fortalte i romjulen 2018 at bensin- og dieselsalget i de mest elbiltette områdene i Oslo hadde falt med nesten 30 prosent de siste to årene. Oslos bedrestilte bydeler er den globale veiviseren for hva som skjer med bensin og diesel når elbilene for alvor vinner terreng.

Kombinasjonen mellom fornybar strøm og elbiler gir store gevinster i form av reduserte CO2-utslipp i alle ledd. Derfor innebærer elbilen en veldig økning i karbonproduktiviteten innen persontransporten, vi får flere transportkilometer per tonn CO2 som slippes ut.

Hvor mye bedre en elbil er enn en fossilbil avhenger av hvordan elbilen er produsert og hvordan strømmen den bruker er produsert. Jo høyere fornybarandel i strømnettet, jo større CO2-besparelser over bilens driftstid.

Den samme logikken som for elbiler gjelder når det handler om sektorer som oppvarming og industri. Når fornybar strøm erstatter brenning av kull, olje og gass, så kan CO2-utslippene synke raskt.

Utbygging av fornybar energi i massive volum er nødvendig over hele verden for å erstatte fossil kraftproduksjon. Rikelig og billig tilgang på fornybar strøm er trolig det aller viktigste når CO2-utslippene skal ned og karbonproduktiviteten opp.

Ti år frem i tid er det grunn til å tro at langt mer av strømproduksjonen skjer desentralt, og at energisystemene er bundet sammen gjennom smarte digitale løsninger. Sektorer vil også bli bundet sammen på en annen måte enn før. Tenk bare hvordan batteriene i titusenvis av elbiler kan brukes som et stort energilager. Bilene kan lades med solstrøm. Batterikapasiteten bilene kollektivt representerer kan kobles sammen og levere strøm til lys og komfyrer etter at solen har gått ned. Eller et annet eksempel: Ved siden av å lagre data, produserer datasentre store mengder spillvarme. Denne ressursen kan brukes for eksempel til å varme opp drivhus for grønnsaksdyrking. På denne måten blir produksjonen av tomater blir langt mer karbonproduktiv enn om drivhusene varmes med gass.

Vi kan være sikre på at 2020-tallet vil gi verden mye mer strøm fra fornybar energi og at den vil bli tatt i bruk i områder der olje og gass i dag dominerer. Omfanget på dette skiftet vil avgjøre hvor raskt og hvor mye CO2-utslippene vil gå ned.

Hele verdikjeder må adresseres

Når klimagassutslippene telles i henhold til FNs regelverk, så belastes utslippene der de oppstår. Hvis en bil produseres i Korea, men eksporteres til Europa, så bokføres utslippene knyttet til produksjonen i det koreanske klimagassregnskapet. Bruken av den, for eksempel i Norge, belastes det norske regnskapet. Europeiske land har et større CO2-avtrykk knyttet til sitt forbruk enn det som kommer til uttrykk i våre klimaregnskap – fordi vi gjennom mange år har «outsourcet» utslipp knyttet til industriproduksjon – særlig til Kina.

For å øke karbonproduktiviteten vesentlig, så er det nødvendig å se på hele verdikjeder, altså hvor råvarer og ressurser kommer fra, hvordan produksjonen foregår, og siden hvordan varen transporteres frem til kunde eller sluttbruker.

Dette gjelder industriprodukter, og det gjelder matvarer. Produksjon av norsk laks, for eksempel, legger beslag på store arealer i Brasil. Det samme gjelder den norske kjøttproduksjonen, som er avhengig av soyaimport. Et enda mye dystrere eksempel er palmeoljen fra Indonesia og Malaysia. Europeisk og amerikansk etterspørsel etter biodrivstoff har ført til storstilt hogst av regnskog. På papiret er våre CO2-utslipp redusert, men den samlede globale effekten er negativ.

I arbeidet med klimarisiko må titusenvis av selskaper over hele verden rette blikket mot hele verdikjeden de er en del av. Bare ved å se på hele livssyklusen kan selskapene forstå hva slags risiko klimaendringer og klimapolitikk kan representere for virksomheten. Og bare når hele verdikjeden er brettet ut kan store og små forbrukere få pålitelig informasjon om hvilke avtrykk et produkt setter. Dette gjelder uansett, enten vi snakker om en bil eller for eksempel et kjøttstykke.

To kjøttstykker kan se helt like ut, men produksjonsmåten vil avgjøre hvilke klimagassavtrykk som settes. En biff er ikke en biff.

På samme måte kan to tilsynelatende identiske biler, fra samme merke, med samme batteripakke, representere svært ulike avtrykk, hvis den ene er produsert på fornybar energi i EU og den andre på kullkraft i USA.

Det er all grunn til å tro at både forbrukere, myndigheter og investorer vil kreve mer åpenhet, og at produsenter blir nødt til å vise frem og dokumentere hele produksjonsprosessen de representerer.

Når verdikjedene «dekomponeres» kan karbonintensive komponenter angripes og elimineres. Kollektivt kan forbrukere ha stor makt. Selskaper kan også drive endring raskt, for eksempel ved å bruke bare fornybar energi i sine produksjonsprosesser eller resirkulerte råvarer. Det er mange eksempler på at selskaper ønsker å skille seg ut ved å tilby klimamerkede varer.

Dette er ofte komplekst og fallgruvene er mange, men vi kommer til å få se mer av det.

2020-tallets grønne skifte forutsetter at karbonintensive produksjonsprosesser avkles og erstattes. Det samme gjelder selvsagt verdikjeder som på annet vis ikke er bærekraftige, fordi de truer naturgrunnlag og lokalt miljø, eller representerer utnytting av arbeidskraft.

Kobling mellom klima og handel

Økt vekt på produksjonsmetoder og fotavtrykk gjør det naturlig med en sterkere kobling mellom klima og handel. I verste fall representerer handel en negativ spiral som medfører økte CO2-utslipp og press nedover både når det gjelder miljøstandarder og lønninger. Men handel kan også være en sterk drivkraft for økt karbonproduktivitet, sterkere miljøstandarder, raskere utbredelse av ny teknologi – og bedre kår for alle.

Norsk og europeisk industri har i mange år vært engstelige for at «særeuropeiske» ordninger skal svekke konkurranseevnen og medføre at karbonintensiv virksomhet flyttes til andre deler av verden, uten at det totale avtrykket går ned.

Det er i dette lyset diskusjonen om å innføre en eller annen form for karbontoll i EU, carbon border tax, må ses.

En elbil, produsert i Europa, med strenge standarder til materialer, produsert på fornybar energi, vil starte sitt liv med et helt annet avtrykk enn en elbil produsert i Kina eller USA, med slappe krav til materialer, produsert på kullkraft.

Denne kvalitetsforskjellen vil på et eller annet vis måtte komme til uttrykk, enten ved at Kina-bilen får en tollsats som reflekterer EUs CO2-priser eller kanskje mer effektivt; ved at produkter som ikke tilfredsstiller europeiske standardkrav simpelthen ikke tillates solgt. Da vil europeiske reguleringer kunne bidra til å øke standardene også andre steder i verden. EU-kommisjonens visepresident, Maros Sefcovic, har antydet et forbud mot batterier som ikke er produsert etter europeiske standarder.

En bil er et komplisert og sammensatt produkt. Materialer som handles mye i et globalt marked, som stål og aluminium, vil være noe enklere å håndtere, men det vil være vanskelig nok. Selv om produktene tilsynelatende er like, vil produksjonsmåten avgjøre hvordan avtrykket er. Norsk aluminium produsert på vind- og vannkraft, vil for eksempel ha et lavere avtrykk enn aluminium produsert på kullkraft i Kina eller gasskraft i Qatar. En karbontoll vil innebære ekstra kostnader for produsenter som ikke renser opp sin produksjon, men utslippsreduksjoner vil først oppstå når CO2-prisingen faktisk fører til endret atferd.

Man kan se for seg at CO2-intensiv produksjon gradvis fases helt ut og etter hvert forbys. Dette er mulig teknologisk, for eksempel når det gjelder kunstgjødsel. I en verden med global arbeidsdeling kan man se for seg at en del industriproduksjon konsentreres i områder med rikelig tilgang på billig fornybar energi, fra sol- eller vindkraft.

Poenget er igjen å fremme løsninger som øker karbonproduktiviteten kraftig, altså tiltak som fjerner eller kraftig reduserer de samlede utslippene i økonomien.

Det er på langt nær gitt hvordan klima- og handelspolitikken kan kobles best mulig, men at vi vil se mer av dette i årene fremover er ganske sikkert. Det kan vise seg å bli en svært kraftig driver for endring. Men det forutsetter at EU tar en lederrolle, bruker sin markedsmakt, og setter krav og standarder de som ønsker å eksportere til EU, tvinges til å følge.

Klimarisiko – finansaktørene setter retning

Noe av det viktigste som har skjedd på klimapolitikkens område de siste tre-fire årene er hvordan aktører innen finans har identifisert klimarelaterte problemstillinger som avgjørende drivkrefter for inntjening, lønnsomhet, og prising av risiko.

At kapital forlater karbonintensiv og ressurssløsende virksomhet og flytter i retning av det utslippsfrie og ressurseffektive, er en nødvendig forutsetning for at økonomien skal bevege seg mot nullutslipp.

Tendensen vi har sett de siste årene vil etter alt å dømme forsterke seg gjennom tiåret vi går inn i.

Det betyr at det for eksempel vil bli dyrere og vanskeligere å finansiere fossil energiproduksjon, enten det er snakk om kullgruver eller arktisk olje. Risikoen dette representerer vil gjøre at avkastningskravene øker og kostnadene ved lånefinansiering går opp. Ansvarlige og langsiktige investorer er langt fra immune mot press fra politikk og opinion, og vil skygge banen for de dårligste prosjektene. Ved å tolke informasjon både om klimaendringer og om effektene av klimapolitikk, kan finansmarkedene styre sine midler i retning av sektorer og selskaper som vil stå seg godt i en verden hvor klimaendringene merkes mer og mer – og klimapolitikken stadig vil bite hardere.

Også for finansmarkedene og finansinstitusjonene blir det viktig å brette ut verdikjedene, i all sin bredde. En bedrift kan ha alt på stell i sin del av verdikjeden, men det hjelper ikke så mye hvis leveransene svikter på grunn av klimarelaterte hendelser eller opinionen vender seg mot en sektor eller et produkt.

Verdsettelsen av selskaper og sektorer kan bli endret raskt.

Å forstå og håndtere klimarisiko vil være helt sentralt for alle aktører i finans, enten de er investorer, forvaltere eller låner ut penger. At det fossile skal ut, betyr slett ikke at det er risikofritt på den fornybare siden av likningen. Overgangen er ikke rett frem, det er langt fra gitt hvilke teknologier eller selskaper som vil være vinnerne.

Men finansaktørene, enten det er banker, pensjonsfond, forsikringsselskaper eller andre investorer, vil være en alliert i strevet for en mer karbonproduktiv økonomi. De har sett tegningen.

Den avtroppende britiske sentralbanksjefen, Mark Carney, har tatt en lederrolle i finanssektorens arbeid med klima. I romjulen ble han intervjuet hos BBC. Han mener det har gått for sakte til nå. 2020-tallet kan gi oss raskere fart i kapitalens helt nødvendige vandring fra det fossile til fornybare.

De store X-faktorene

Spørsmålene jeg har skrevet om over, beskriver trender og trekk som jeg mener vil være gyldige nær uavhengig av øvrige politiske og økonomiske forhold. Men det er også en stor mengde usikkerhetsmomenter, som vi vet lite om hvordan vil utspille seg.

Like før inngangen til 2010-tallet endte det store klimatoppmøtet i København som en stor nedtur. Det var ikke mulig å etablere en ambisiøs global klimaavtale, basert på modellen som lå på bordet. I Paris i 2015 lyktes man bedre, med en «bottom-up» strategi der alle land måtte melde inn sine mål. I 2015 var Barack Obama president i USA og amerikanerne drev et iherdig klimadiplomati overfor Beijing for å bygge tillit mot Kina.

Siden 2015 har vi blant annet fått Donald Trump. Den multilaterale internasjonale orden som er bygget opp siden andre verdenskrig, fremstår som meget skjør. Nasjonalkonservative og populistiske ledere vender seg innover. Land med sterke interesser i fossil energiproduksjon – som Russland – har innsett at de risikerer å bli fremtidens taperstater.

Håpet er at EU, sammen med Kina, identifiserer noen tunge fellesinteresser og i amerikanernes fravær inntar en global lederrolle som kan sette retning og tempo.

Men om vi har fått Trump, har vi også fått Greta Thunberg, og en sterkere og mer kraftfull opinion – særlig blant unge – enn noen kunne sett for seg for noen år tilbake. Kraften i ungdommens opprør kan skynde på endringer, særlig i Europa.

Samtidig preger skrekkscener fra brannene i Australia mediebildet, som en fremtidsdystopi i sakte film. Klimaendringene vil, dessverre, i seg selv bli en sterkere maktfaktor i tiåret vi har foran oss enn det vi har bak oss.

Både internt i land, og mellom land, kan klimaendringer forsterke eksisterende konflikter og skape nye. Kanskje får vi dystre overraskelser allerede på 2020-tallet. Vil vi evne å takle dem?

Hvordan summen av dette vil påvirke tempoet og innretningen på 2020-tallets grønne skifte er de store X-faktorene når vi nå entrer et nytt tiår.

Et nyttårsønske til slutt

Det er lov å komme med nyttårsønsker.

Mitt er at EU og Kina finner sammen foran det viktige Glasgow-toppmøtet til høsten, gjerne med Boris Johnson i en nøkkelrolle. Storbritannia kan bli viktig i klimadiplomatiet. Så taper Donald Trump presidentvalget og USAs nyvalgte president, hvem det nå måtte bli, erklærer i Glasgow at amerikanerne vil holde seg til Paris-avtalen og trappe opp sin innsats, både hjemme og ute.

Med et slikt utfall – som forsterker på toppen av de store og tunge trendene jeg har vært innom i denne bloggen – kan 2020-tallets grønne skifte komme til å skje raskere og mye mer gjennomgripende enn vi nå riktig har evne til å forestille oss.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.