Ingen flyskam på klimatoppmøtene - Energi og Klima

Ingen flyskam på klimatoppmøtene

Hvem sendte flest delegater til klimatoppmøtet i Madrid i desember? De store utslippslandene? Politiske stormakter? Gjett igjen.

Til klimamøtet i Madrid i desember (COP25) reiste hele 25 000 deltagere, 4000 flere enn på konferansen i Polen i 2018, skriver artikkelforfatteren.Foto: UNClimatechange cbna

Det globale klimadiplomatiet har rullet meget langsomt fremover, selv om det ikke har skortet på innsatsen. Ei heller på antall deltakere på de årlige partskonferansene, som har økt kraftig.

Første gang man nådde nesten 10 000 deltagere var da Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997. Deretter fulgte noen år med mer beskjeden deltagelse og diplomatisk tomgang. København-toppmøtet i 2009 var det imidlertid knyttet særdeles høye forventninger til, noe som gjenspeilet seg i en massiv økning i deltagelsen – over 28 000 deltagere. Et flertall av dem var ikke-statlige aktører, altså organisasjoner og aktivister av ulike slag. Det fikk imidlertid liten betydning for utfallet – København-toppmøtet er av mange betegnet som den største fiaskoen i det globale klimadiplomatiets historie.

«Alle» vil være med

En ny topp kom ikke uventet da Paris-avtalen ble vedtatt i 2015, og siden den gang har det vært godt over 20 000 deltagere på alle partskonferanser. Det er også verd å merke seg at det er langt flere ikke-statlige aktører som ønsker å delta enn som faktisk blir akkreditert. Til Paris-toppmøtet sto hele 25 000 ikke-statlige representanter og banket på dørene, men bare 7000 av dem slapp inn.

Flyskam ser altså ikke ut til å spille noen rolle akkurat på klimatoppmøtene – hverken for delegater, ikke-statlige aktører eller for mediene. Til det nylig avsluttede partsmøtet i Madrid (COP25) valfartet hele 25 000 deltagere, 4000 flere enn på konferansen i Polen i 2018. Dette til tross for at Madrid-møtet bare var en såkalt «mellom-konferanse» – de fleste uklare aspekter ved Paris-avtalen ble klarlagt på partsmøtet året før. Helt sentrale spørsmål, som status for utslipp og mer ambisiøse klimamål, skal ikke drøftes før nå i 2020.

Madrid-møtet så også en fordobling i antall journalister. Med 3000 akkrediterte journalister skulle man kanskje forvente en massiv mediedekning, men den har vært ganske beskjeden, rett og slett fordi det ikke var så mye å forhandle om.

Afrikanske land med hundrevis av delegater

Ser vi så nærmere på de statlige delegasjonene, kan man også bli overrasket. I multilaterale forhandlinger er det gjerne de mektigste landene som stiller med de største delegasjoner, men ikke så her. Den største delegasjonen på det nylig avsluttede møtet i Madrid var det Elfenbenskysten som stilte med, med intet mindre enn 348 delegater. Den Demokratiske Republikken Kongo kom på andre plass med 237 delegater. Relativt små afrikanske land var også på «topp tre» på konferansen i Bonn i 2017, og var på topp fem på partskonferansen i 2018 – noen av dem med nærmere 500 (!) delegater.

Også flere av de større europeiske landene stiller mannsterke på klimatoppmøtene, men ingenting i nærheten av dette. I den andre enden av skalaen finner vi land som Syria og Bolivia som ikke sendte noen som helst. Her er det andre og mer kortsiktige utfordringer enn klima som gjelder.

Delegasjoner på flere hundre delegater hadde ikke vært mulig uten omfattende økonomisk støtte fra ulike internasjonale organisasjoner. Slik støtte kan være både nødvendig, vel og bra – men det er likevel all grunn til å stille spørsmål ved ordningen når den fører til at land som i liten grad gjør seg bemerket under forhandlingene, sender kolossale delegasjoner. Valfartingen er betenkelig, både med hensyn til ressursbruk og ikke minst klimaavtrykk.

Enkelte har også hevdet at de mange og langtrukne forhandlingene innenfor FN-systemet delvis skyldes et romslig «per diem» for deltagerne. Alt henger ikke nødvendigvis sammen med bekymring for miljøet. I denne sammenheng er det også grunn til å stille spørsmål ved behovet for nærmere 14 dagers forhandlinger – det skjer uansett svært lite før man nærmer seg slutten, og forhandlinger på overtid er ofte regelen heller enn unntaket.

Andre miljøforhandlinger i skyggenes dal

Den massive deltagelsen på klimatoppmøter står også i sterk kontrast til den oppmerksomheten, mediedekningen og deltagelsen andre globale miljøforhandlinger kan vise til. Det har riktignok vært økende oppmerksomhet omkring tap av biodiversitet den siste tiden, men her holdes partskonferanser bare annethvert år, og på den siste konferansen i 2018 var det totalt 3800 deltagere – ikke stort flere enn antall journalister som nylig reiste til Madrid. Andre saksområder, som langt ifra er uviktige, lever i en skyggenes dal sammenlignet med klimaproblematikken. På det tredje partsmøtet som nylig ble avholdt for Minimata-konvensjonen om kvikksølv, var færre enn 500 deltagere til stede.

Som Aftenpostens Ola Mathismoen sa i sin podcast fra Madrid: Klimakonferansene redder ikke verden. De utformer regler og sender signaler om ambisjoner som ideelt sett skal følges opp, ikke minst av store utslippsland så vel som av store private aktører. I praksis er det imidlertid økonomisk vekst og befolkningsøkning som er de viktigste drivkreftene for utslipp av klimagasser. Spørsmålet er derfor om den massive deltagelsen kan rettferdiggjøres, i lys av konferansenes ganske begrensede betydning.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.