«HydroSun»-oppkjøpene løfter Norge som grønn energistormakt - Energi og Klima

«HydroSun»-oppkjøpene løfter Norge som grønn energistormakt

Kombinasjonen av vann- og solkraft har potensial internasjonalt. Staten kan sørge for betydelige utslippskutt med nytt utviklingsfond for grønn energi.

Hva kan norske selskaper og statlig kapital utrette i fornybarsektoren? Her fra Scatecs solkraftanlegg Linde, Sør-Afrika. (Foto: Scatec)

Det har skjedd mye på kort tid i norsk fornybarbransje. Scatec Solar kjøper vannkraftselskapet SN Power for 10 milliarder kroner. Vannkraftgiganten Statkraft kjøper solenergiselskapet Solarcentury for nær 1,5 milliarder kroner. Vekstselskaper som Otovo, Ocean Sun, Norsk Solar, SunErgy samt Empower New Energy (der undertegnede er grunnlegger og adm. direktør) har nylig hentet eller henter penger til sol-ekspansjon i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

Er Norge i ferd med å posisjonere seg som en grønn energistormakt i fremvoksende markeder? Og utgjør kombinasjonen av vannkraft og sol en ny dimensjon som kan gi ytterligere fart i utbyggingen av fornybar energi i u-land?

Kina finansierer kullkraft i sør

Spørsmålet er viktig, av flere grunner. Kinas finansiering av kullkraftverk i de såkalte Belt and Road-landene og fossilt energiforbruk i Afrika er blant de største truslene mot klimamålene i Paris-avtalen.

38 kullkraftverk er under bygging i Asia, Eurasia og Afrika, finansiert ved hjelp av Kinas Belt and Road Iniative (BRI), og ytterligere over 20 venter på byggetillatelse. Det gjelder blant annet i land som Vietnam, Filippinene, Indonesia, Pakistan, Bangladesh, Emiratene, flere land i Øst-Afrika samt Tyrkia og Balkan-landene.

Til sammen anslår magasinet Quartz at nye og planlagte Kina-finansierte kullkraftverk vil gi økte CO2-utslipp i størrelsesorden 276 millioner tonn per år. I de afrikanske landene sørger i tillegg den utstrakte bruken av oljefyrte kraftverk og aggregater til at utslippene stiger raskt i takt med det voksende energiforbruket.

Norsk statlig fond for grønn energi

Samtidig kommer nyheten om at den norske regjeringen neste år vil foreslå et fond for grønn energi i utviklingsland. Fondet vil ifølge utviklingsminister Dag Inge Ulstein ha «potensial til å bli det største klimapolitiske initiativet på utviklingssiden siden skogsatsingen i 2008».

Et viktig bakteppe er at spesielt sol- og vindenergi er blitt mye billigere de siste årene. Det fører til at flere eksperter og beslutningstakere i Asia og Afrika stiller spørsmål om det finnes troverdige og konkurransedyktige alternativer til planlagte fossile kraftverk.

Ved å kombinere kraft fra vannmagasiner, såkalt balansekraft, med strøm fra sol- og/eller vindkraftverk, kan utviklere som «nye» Scatec styrke sin konkurransekraft ved å tilby løsninger for døgnkontinuerlig ren strøm til erstatning for fossile kraftverk.

Det hører med til bildet at hyppigere og kraftigere tørkeperioder har resultert i at flere land spesielt i det sørlige Afrika sliter med lav utnyttelse av vannkraftmagasinene. Flere steder kan videre kostnadene ved å transportere ny solkraft reduseres ved at man drar nytte av infrastrukturen til de store vannkraftverkene. Flytende solkraftverk på vannkraftmagasiner er spesielt lovende der forholdene ligger til rette for det, et marked der norske OceanSun, som nylig ble notert på Merkur Market, er blant selskapene med ny teknologi å tilby.

Synergier mellom vann og sol?

Statkraft er trolig det selskapet som har lyktes best i å utnytte sin vannkraftposisjon til å bli en integrert leverandør av fornybar strøm til bedriftskunder i Europa. Dette er en kompetanse de nå tar videre i sin satsing i India og Latin-Amerika. Men Statkraft har så langt vært en kunde av solkraftutviklerne, og i liten grad en utvikler og utbygger selv. Solarcentury, for øvrig grunnlagt av skribenten og aktivistinvestoren Jeremy Leggett, har mye av den samme kjernekompetansen som Scatec Solar. Med Statkraft som eier vil de trolig nå kunne utvikle seg som en eier og drifter av store solkraftanlegg i Europa og andre vekstmarkeder.

Det er allikevel ingen enkel vei for de to nye «HydroSun»-selskapene å dra nytte av de åpenbare synergimulighetene. De SN Power-eide vannkraftverkene og prosjektene ligger i Myanmar, Zambia, Burundi, Filippinene og Panama, de fleste ikke akkurat land der det er lett å få til endringer i konsesjonslovgivning og energipolitikk. Men svært lovende vil det være for Scatec å utnytte «HydroSun»-plattformen til å komme i inngrep med vannkraften i markeder der de i dag bare jobber med sol, slik som Malaysia, Brasil og Vietnam, for eksempel.

I landene som ikke bygger kullkraft, er det ikke minst avhengigheten av oljeprodukter i kraftsektoren som truer landenes etterlevelse av Paris-avtalen. I Afrika, for eksempel, anslås det at mer enn 30 prosent av de totale energikostnadene til bedrifter går til fossile nødaggregater. Også dette er et område der Norge kan gjøre en forskjell med finansiering og innovative forretningsmodeller. Ett eksempel er selskapet jeg leder, Empower New Energy, som investerer i solcelleanlegg og hybride småkraftverk som gir reduserte energikostnader og CO2-utslipp for kommersielle og industrielle kunder.

Slik kan norsk fond kutte utslipp

Men selv om Norge er unikt posisjonert med kapital, selskaper og fremragende fagmiljøer, har myndighetene så langt for det meste sovet i timen. Norge har i stor grad har vært forbundet med programmet «Olje for utvikling», mens land som Danmark, Nederland, Tyskland og Frankrike bl.a. har etablert finansieringsordninger for akselerert utbygging av fornybar energi i samarbeidsland.

Det grønne energifondet som utviklingsministeren har varslet for 2021, kan ha som mål å posisjonere Norge som partner for gjennomføringen av Paris-avtalen fra utvalgte samarbeidsland. Dersom fondet gis et avkastningskrav på linje med det som gjelder for Oljefondet, vil det føre til at langt flere lavkarboninvesteringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika blir lønnsomme enn hva som er tilfellet i dag. Dette kan gjøres enten ved at fondet stiller garantier som kan redusere de øvrige kapitalutgiftene, eller ved at fondet bidrar med kapital med lavere avkastningskrav enn hva som gjelder for de kommersielle.

La oss anta at Stortinget flytter 10 milliarder kroner fra Oljefondet til det grønne energifondet varslet av utviklingsministeren, forvaltet av f.eks. Norfund eller en annen profesjonell aktør. Hvis vi legger til grunn at klimafondet med sin moderate avkastningsprofil av bidrar med i gjennomsnitt 25 prosent av investeringen i nye grønne infrastrukturprosjekter, vil det kunne utløse 40 milliarder i nye investeringer. Antar vi i tillegg at fondet i gjennomsnitt selger og reinvesterer etter fem år, vil det over en tiårsperiode kunne utløse anslagsvis 80 milliarder kroner.

80 milliarder kroner vil kunne utløse anslagsvis 5–10 gigawatt (GW) med ny fornybar energi, tilsvarende 10–20 TWh med ny fornybar kraftproduksjon. Klimagevinsten vil være på 10–20 millioner tonn reduserte CO2-utslipp per år.

Sysselsettingseffekten av en fornybarinvestering i slikt omfang kan anslås til mellom 50 000 og 100 000 direkte og indirekte arbeidsplasser, hvorav de fleste i investeringslandene, men også noen tusen verdiskapende arbeidsplasser i Norge.

Et fond på 10 milliarder er selvsagt langt fra stort nok til å matche milliardene som Kina gjennom BRI pløyer inn i bygging av kullkraftverk i over 30 land. Men stort nok til å sette spor og samtidig motivere andre til å følge etter, vil det være.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.