Fra Madrid til Glasgow: Brexit-Boris sin tur til å lede - Energi og Klima

Fra Madrid til Glasgow: Brexit-Boris sin tur til å lede

Etter #COP25 i Madrid: FNs klimaforhandlinger forutsetter et langt sterkere og mer samlende politisk lederskap enn vi har sett siden Paris-toppmøtet. Det neste året er det britenes tur til å lede FNs klimaforhandlinger. Kanskje Boris Johnson kan få til noe bra?

Boris Johnson skal være vertskap for neste års klimaforhandlinger. Kanskje han - og britisk klimadiplomati - kan levere noe av det lederskapet som verden har savnet siden Paris?

Et år frem i tid: Boris Johnsons regjering har hatt ansvaret for å lande #COP26 i Glasgow og Donald Trump er forhåpentlig – men langt fra sikkert – ute av soga for godt. Britene har hatt et snaut år utenfor EU og Johnson kan forhåpentlig – men langt fra sikkert – feire en global avtale som skjerper både mål og virkemidler i den globale klimapolitikken. Representanter fra både land, næringsliv og sivilsamfunn erklærer seg tilfredse med det som er oppnådd.

Dette vil være best case. Det er noe slikt vi trenger.

Glasgow-møtet skal, slik prosessen er lagt opp, bekrefte langt mer ambisiøse planer om klimakutt enn det som ble meldt inn foran Paris-toppmøtet i 2015, og som det viser seg at mange land forsøker å vri seg unna. Madrid-møtet holdt på å kollapse, men kom til slutt frem til en erklæring som alle kunne godta, tross sabotasje-forsøk fra Brasil i siste øyeblikk. Spørsmålet om reglene for internasjonal kvotehandel, et svært vanskelig og viktig felt, ble utsatt. Gode ordninger for kvotehandel kan være et viktig bidrag, dårlige ordninger er trolig verre enn ingenting. En gruppe land der Norge er med, anført av Costa Rica, har sluttet seg til en del viktige og gode prinsipper. Men å få besluttet noe i Madrid basert på denne skissen var altså umulig.

Det Madrid-møtet først og fremst demonstrerer, er hvor vanskelig det er å få globale FN-ledede politiske prosesser til å lykkes uten at det det utøves et samlende og sterkt politisk lederskap fra verdens mektigste land. Bare da kan de store og mektige – USA, Kina, EU – trekke hverandre etter hårene. Bare da kan det settes tilstrekkelig press på motvillige stater. USA, EU og Kina: I alle fall to av dem, helst alle tre, må være med, samtidig.

Foran Paris-toppmøtet fant USA og Kina sammen. Foran Glasgow kanskje det blir EU og Kina, med Brexit-Boris som hjelpemann, som kan ta denne rollen. Til å lede #COP26 har Johnson pekt ut Claire Perry O’Neill, som er tidligere Tory-parlamentsmedlem og var minister i departementet for energi og grønn vekst under Theresa May – og som støttet «remain» foran Brexit-avstemningen. Brexit har selvsagt tatt forferdelig mye tid for det britiske diplomatiet de siste årene, men #COP26 kan være en mulighet for Storbritannia til å markere seg som en viktig global spiller, sammen med EU, i best mulige relasjoner med Kina – og selvsagt med de formelle og uformelle bånd som henger i fra imperiets dager. Klimadiplomatiet er med andre ord en mulighet for Boris Johnson til å spille med de riktig store i den viktigste saken for menneskeheten, ikke bare være statsminister for et splittet folk på en ganske liten øy. Boris Johnson er ikke kjent for å være beskjeden på egne vegne. Dette er større enn å forhandle overgangsordninger for fiskerier og markedsadgang for britisk lammekjøtt.

EU og Kina skal ha et toppmøte høsten 2020 under det tyske formannskapet, altså ledet av Angela Merkel. EUs nye grønne deal vil helt klart være et viktig tema. Europa er på vei mot nullutslipp. Dette får stor betydning for Kina. Skal kineserne kunne eksportere til EU, så må de levere varer som støtter dette målet.  Hvordan kan det skapes en vinn-vinn utvikling som sikrer raske og omfattende klimakutt, samtidig som Kinas økonomiske interesser ivaretas?

Vi støtter Energi og Klima:

USA under Donald Trump er en klimasinke som andre motvillige land kan gjemme seg bak. Ikke noe land har så stort historisk ansvar for utslipp, og USA har utslipp per innbygger som er mye høyere enn i EU. Internt i USA skjer det mye på delstatsnivå og i næringslivet, men på føderalt nivå har landet under Trump abdisert til en obstruerende bremsekloss.

Donald Trump er som kjent begeistret for Boris Johnson, og det er et press på Johnson til å ta opp klimaspørsmålet med sin amerikanske kollega. Dette presset vil ganske sikkert tilta gjennom året som kommer – opp mot #COP26 i Glasgow. Forhåpentligvis taper Trump valget i USA til høsten, men kan jo også bli gjenvalgt – og USA kan fortsette i fire ytterligere år i rollen som sabotør av global klimahandling.

Det siste året har gitt oss Greta Thunberg og en bevegelse av unge mennesker rundt om i hele verden som krever mer handling nå. Næringsliv og finans går også i riktig vei. På politisk nivå er EU-kommisjonens nye grønne deal et initiativ som kommer til å få svært stor betydning. Vedtak, som i Storbritannia og EU, om mål om netto null i 2050, setter også en tydelig retning.

Vi kommer til å se mer slikt det neste året, både i politikk, næringsliv og demonstrerende ungdom, samtidig som det etter alt og dømme blir stadig flere påminnelser om at vi er alvorlig sent ute.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.