Uten ny kraftutbygging, venter vanskelige valg - Energi og Klima

Uten ny kraftutbygging,
venter vanskelige valg

Nye analyser viser at vi ikke kan få både billig strøm, grønn industri, utslippsfri transport – og samtidig unngå ny kraftutbygging.

Hammerfest LNG på Melkøya, som prosesserer gassen fra Snøhvit-feltet, er blant industrianleggene hvor man vurderer helelektrifisering. Einar Aslaksen / TRY / Equinorcb

Nyheten: Både Statnett og NVE har kommet med oppdaterte analyser for hvordan de tror kraftsektoren vil utvikle seg i Norge og Europa frem mot 2040 og 2050. 

Bakgrunn: Begge de statlige aktørene tror nå på en sterkere økning i kraftforbruk enn de gjorde i fjor, drevet frem av økt elektrifisering av transportsektoren, mer bruk av strøm i eksisterende- og ny landbasert industri, og på olje- og gassinstallasjoner. 

I NVE sin tilleggsrapport om direkte elektrifiseringstiltak i Norge er det anslått at tiltak konkretisert i rapportene «Klimakur 2030», «Elektrifisering av landbaserte industrianlegg i Norge» og «Kraft fra land til norsk sokkel» alene kan gi et økt kraftforbruk på 23 TWh i 2040. Da holdes hydrogen- og karbonfangstprosjekt utenom, og i tillegg kommer alle nye industriinitiativ som for eksempel datasenter og batterifabrikker. 

I sitt basisscenario anslår Statnett at hydrogenproduksjon, datasentre og annen ny næring vil trenge 23 TWh i 2040. Om vi for enkelthetens skyld slår sammen de to tallene, er det tilnærmet en tredjedel av dagens samlede forbruk i ny etterspørsel. 

For å matche etterspørselen forventer både NVE og Statnett at tilbudssiden holder tritt, altså at det bygges ut mer vann-, vind- og solenergi. Den nye produksjonen fordeler seg relativt jevnt på tvers av energiformene. Dermed beholder man en positiv energibalanse, og kraftprisen stiger mindre enn den ville gjort dersom kun etterspørselen økte. I 2040 regner man med større prisvariasjoner innad i Norge, men relativt stabilt prisnivå. I NVEs basisscenario øker prisen fra 38 øre/kWh i 2022 til 41 øre/kWh i 2040. 

Min analyse: Framskrivinger som NVE og Statnett presenterer, er til syvende og sist spådommer basert på best mulig beslutningsgrunnlag. Men det legges ikke skjul på at usikkerheten er stor. Både tilbud og etterspørsel i 2040 kan ende opp med å bli helt annerledes enn hva man tror i dag. For eksempel kan graden av energieffektivisering bli kraftigere enn antatt. Ifølge Sintef er det mulig å spare 40 TWh i eksisterende bygningsmasse. Samtidig er for eksempel hydrogenproduksjon svært energikrevende. Antallet store anlegg for produksjon av (grønn) hydrogen med elektrolyse vil påvirke etterspørselen sterkt. 

Forventningen om økt etterspørsel virker å være plausibel. For til tross for at klimagassutslippene i fjor var på det laveste siden 1990-tallet, er man langt unna å nå målet om en reduksjon på minst 50 prosent kutt sammenlignet med 1990-tall om ti år. Det er et mål med bred politisk enighet bak seg, og ingenting tyder på at utslippsmålene er oppe til politisk diskusjon. For eksempel vil en elektrifisering av Hammerfest LNG på Melkøya og Yaras fabrikk i Porsgrunn, Norges tredje og femte største landbaserte utslippspunkt i 2019, til sammen trenge 7,3 TWh årlig i 2040, ifølge NVE. Da reduseres norske utslipp med ca 3,5 prosent, men til gjengjeld er strømbehovet på størrelse med tidligere Sogn og Fjordane fylke.  

Vender man oppmerksomheten mot tilbudssiden, er bildet mer uklart. Spesielt i den neste tiårsperioden. Økt etterspørsel kan komme før mer ny kraft er på plass. 

Ifølge Statnett er landbasert vindkraft, sammen med utvikling av vannkraft, det billigste alternativet for ny kraftutbygging. Men med betydelig politisk uro knyttet til vindkraft, tror man på en restriktiv utbygging fremover. Den analysen støttes av bransjeorganisasjonen Norwea, som venter full stans fra 2022 og frem mot slutten av tiåret. I tillegg står en rekke konsesjonsgitte vindkraftverk i fare for å ikke rekke igangsettingsfristen 1. januar 2022. Til sist skal Stortinget behandle en egen stortingsmelding om vindkraft på land i løpet av året, hvor det ser ut til å bli politisk flertall for å la kommunene avgjøre fremtidige utbygginger, ikke staten. 

Vil havvind være et alternativ? Tidligst fra 2030, tror NVE og Statnett. Solenergi? Også her er det først etter 2030 man ser for seg at veksten skyter fart. Og i en bransje som må tolv-dobles for å innfri NVEs spådom, preges hverdagen av usikkerhet om Enova-støtte, ny nettleie og lave strømpriser. Håndbrekket er dratt opp, melder bransjen, og ber om drahjelp. Da står man igjen med vannkraft, hvor regjeringen håper at nye avskrivningsregler skal få fart på nye prosjekt og utvidelser. Her har SV allerede tatt til orde for at de nye reglene kun skal gjelde oppgradering og utvidelser som ikke gir naturinngrep

I tillegg til selve kraftmengden vil det kreves betydelige investeringer i kraftnettet for å nå sluttbrukerne. I en fersk analyse fra EY av Vestland fylke omtales dårlig nettkapasitet som den største barrieren for en grønn omstilling og ny næringsutvikling. Men nettutbygging er tidkrevende og kan ta opp mot 10 år for de største prosjektene, ifølge NVE.   

Til sammen bør denne usikkerheten rundt ny kraftproduksjon og -tilgang bekymre stortingspolitikere av alle farger. Dersom tilgang på kraft blir et knapphetsgode, kan det på kort sikt tvinge seg frem flere problemstillinger. For eksempel vil elektrifisering av norsk sokkel gi en merkbar nedgang i norske klimagassutslipp, men skal kraften brukes der eller for å omstille eksisterende eller etablere ny, grønn industri på land? Mye tyder på at det ikke lenger er like enkelt å svare «ja takk, begge deler». 

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.