Finansdepartementet bommer på fornybarinvesteringer - Energi og Klima

Finansdepartementet bommer på fornybarinvesteringer

Oljefondet må få lov til å investere i infrastruktur. Ellers gir det ikke mening å snakke om satsing på fornybar energi.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Meldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond som Finansdepartementet la frem i dag, er nok ikke akkurat hva statsminister Erna Solberg hadde i tankene da hun ledet arbeidet med regjeringserklæringen på Sundvolden, eller da hun åpnet regjeringens klimakonferanse i mars. Basert på regjeringserklæringens løfte om å «vurdere opprettelse av et eget mandat innen fornybar energi med de samme krav til forvaltning som andre investeringer i SPU», uttalte statsministeren på klimakonferansen 13. mars: «Derfor er jeg glad for å kunne melde i dag at vi vil følge opp dette med konkrete forslag til løsninger når finansministeren legger frem stortingsmelding om Statens pensjonsfond utland 4. april. Dette gjelder forslag om utvidelse av mandatet til SPU – både i antall kroner og en utvidelse av hvilke miljøinvesteringer Norges Bank kan foreta».

I meldingen som ble lagt frem i dag er det ikke mye fornybar. Derimot er det et forslag om at Norges Bank skal kunne øke rammen for de miljørelaterte investeringsmandatene, dvs selskaper med en eller annen tilknytning til miljø eller grønn energi, fra 20-30 til 30-50 milliarder kroner.

Men å  svare «aksjer» når spørsmålet er «fornybar energi», er «goddag mann, økseskaft». Alle som har vært opptatt av spørsmålet, har pekt på at det bare er ved å gi Statens pensjonsfond utland (SPU, best kjent som oljefondet) mulighet til å investere i infrastruktur at det gir mening å snakke om fornybar energi. Dette er den faglige begrunnelsen for dette brevet fra en gruppe selskaper innen finans og energi i samarbeid med ledende miljøorganisasjoner.

Norges Bank har tidligere foreslått at SPU skal ha mulighet til å investere i infrastruktur slik det i dag har i eiendom, men har så langt fått tommelen ned fra Finansdepartementet. Etter signalene i regjeringserklæringen var det skapt forventning om at infrastrukturmarkedet endelig skulle åpnes som en investeringsklasse for SPU. Men spørsmålet er ikke en gang drøftet i meldingen, utover noen generelle betraktninger der «infrastruktur», som kjennetegnes av lav risiko, omtales sammen med «unoterte aksjer», som har langt høyere risiko.

Finansdepartementets begrunnelse for å fokusere på aksjer viser at det har lite kunnskap om markedet for fornybarinvesteringer, eller at det har misoppfattet poenget i regjeringserklæringen. «Innen fornybar energi synes det for eksempel som at mange av teknologiselskapene er notert på børs», skriver de i meldingen. Ja, det stemmer, men det er ikke selskapene som produserer eller transporterer ren energi, det er det kraftverkene og nettene som gjør.

«De børsnoterte kraftselskapene eier også mye kraftproduksjon innen vann, sol og vind», skriver Finansdepartementet videre. Det siste er litegrann riktig, men hovedregelen er at investeringene innen fornybar energi skjer utenfor de børsnoterte selskapene. De kanaliseres isteden gjennom egne prosjektselskaper (IPs=Independent Power Producers) som finansieres gjennom en kombinasjon av eierkapital og lån. Ettersom dette er prosjekter bygget på langsiktige salgskontrakter og lav teknisk risiko, og der den politiske risikoen er som regel er redusert gjennom avtaler på myndighetsnivå, egner de seg spesielt godt for langsiktige fond som Statens pensjonsfond utland.

Vi støtter Energi og Klima:

Avkastningen på oljefondet svinger i hovedsak i takt med verdens verdipapirmarkeder. Avkastningen på infrastruktur som sol-, vind- og vannkraftverk derimot, er for det meste sikret gjennom en fast inntektsstrøm i 20 år, samtidig som den operasjonelle risikoen er lav sammenlignet med f.eks. gass- og kullkraftverk. Det er grunnen til at stadig flere store pensjonsfond har begynt å investere direkte i infrastruktur for fornybar energi.

Som eksempel kan trekkes frem investoren Warren Buffett, som de siste par årene har investert i en rekke vind- og solparker, og nå er den største eieren av solkraftverk i Nord-Amerika. Buffetts begrunnelse er enkel: «Hvor ellers finner du prosjekter med så lav teknisk og operasjonell risiko, og der inntektene er sikret gjennom 20 års kraftsalgskontrakter?»

Et annet eksempel er PensionDanmark, som de siste par årene har trappet opp sine direkteinvesteringer i vind- og solparker, biomasse-kraftverk og rørledninger for naturgass. Dets avkasting innen grønn energi var 9 prosent siste år, nå ønsker PensionDanmark å øke denne type investeringer til over 15 prosent av total forvaltningskapital. I lys av farene for et fall i aksjemarkedene tiden fremover, ser fondet bl.a. infrastruktur som fornybar energi som en måte å redusere den totale risikoeksponeringen. I tillegg bidrar det til å finansiere den kapitalintensive omleggingen til en lavkarbonøkonomi, som er nødvendig for å møte det IMFs sjef Christine Lagarde beskriver som «den største trusselen mot verdensøkonomien i dette århundre». I det siste er det kommet til flere pensjonsfond som investerer direkte i grønn infrastruktur som PensionDanmark, bl.a. det nederlandske PGGM og pensjonsfondet for offentlig ansatte i Canada.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi på samme måte som at Norge var avhengig av kapital fra Wallenberg-ene og franske kapitalinteresser for å finansiere vannkraftutbyggingen, er landene i sør nå avhengige av enorme kapitalstrømmer fra nord for å finansiere utbyggingen av energisektoren, særlig når denne i tillegg i stor grad skal være fornybar. Globalt skal det investeres i størrelsesorden minst 500 milliarder dollar årlig frem til 2030, for det meste i vind-, sol- og vannkraftverk og tilliggende infrastruktur. Slik jeg har nærmere beskrevet i denne artikkelen, er utfordringen med å finansiere det grønne skiftet at grønn energi krever minst dobbelt så høye investeringer per megawatt-time som fossil energi.

Ad

Organisasjonen International Renewable Energy Agency, har i en rapport nylig anslått at Afrika kan øke andelen fornybar fra 17 prosent i 2009 til 50 prosent i 2030 og 75 prosent i 2050, dersom særlig kraftsektoren får tilstrekkelig tilgang på kapital. «The biggest challenge facing renewable energy projects in Africa is access to finance,» sier f.eks. lederen for African Renewable Energy Alliance Ansgar Kiene. «It is a huge problem, partly because the financial institutions that are offering loans do so only at prohibitively high interest rates».

Øk bevilgningen til Norfund, synes å være Finansdepartementets eneste svar når det gjelder denne typen infrastruktur. Å styrke Norfund er uansett en god ide, men allikevel et svært begrenset svar sett i lys av mulighetene som SPU representerer. Meldingen gir ikke en gang en begrunnelse for hvorfor ikke SPU skal skal kunne gå inn i infrastrukturmarkedet, på samme måte som det har fått lov til å investere i eiendom.

Istedenfor grønn infrastruktur, anbefaler meldingen å øke aksjeinvesteringene i selskaper som er tilknyttet grønn energi. Dette til tross at Finansdepartementet maler med bred pensel hva som skjedde med oljefondets miljøteknologiaksjer som ble kjøpt før «boblen» sprakk på slutten av forrige tiår. Jeg sier ikke at historien vil gjenta seg. Men om den skulle gjenta seg, er jeg ganske sikker på hva Finansdepartmentet i neste stortingsmelding vil skrive om erfaringene med å investere i fornybar energi.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.