EUs 2030-pakke krever norsk energidugnad - Energi og Klima

EUs 2030-pakke krever norsk energidugnad

Europakommisjonens forslag til ny klimapolitikk etter 2020 vil få store konsekvenser for Norge. Her er noen hovedpunkter.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

EØS-relevant

EUs gjeldende klimapakke, den såkalte 20-20-20, ble innlemmet i EØS-avtalen, slik som all annen EU-lovgivning for EUs indre marked. Det betyr at Norge må innføre målsetningen i EU-direktivene på samme måte og til samme tid som EU-landene. Gjaldt det for 2020-pakken, vil det også gjelde for 2030.

40 prosent kutt i 2030

Forslaget til 2030-pakke har blitt godt mottatt i Norge, både fra næringsliv og miljøorganisasjoner. Og ser man på Stortingets klimaforlik fra 2008, ser det i første omgang helt greit ut. Der sa Stortinget at Norge skulle kutte 30 prosent utslipp innen 2030, og ti prosent til dersom andre land gikk lenger enn oss. «Andre land» var her betegnelsen den rødgrønne regjeringen brukte for EU.

Hjemme eller ute?

Det mest kontroversielle ved klimaforliket var spørsmålet knyttet til hvor mye av utslippsreduksjoner som skulle foretas hjemme, og hvor stor andel klimakvoter man skulle kjøpe ute gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen. Dette er en ordning som gjør det mulig for rike land å kjøpe seg fri ved å investere i lavutslippsteknologi i utviklingsland. Vel å merke gjelder dette for prosjekter som ellers ikke ville blitt bygget om ikke det var for investeringen utenfra.

Vidar Helgesen (foto: Thomas Haugersveen/ Statsm. kontor)
Europaminister Vidar Helgesen (foto: T.Haugersveen/SMK)

Alle kutt hjemme

EUs klimapakke fra 2009 tillater kjøp av kvoter ute. Dette skal gjelde frem til 2020. I Europakommisjonens forslag for tiden mot 2030 er dette ikke lenger tilfelle. Det vil si at Norge må foreta alle kutt hjemme. Det kan bli en stor utfordring, siden én tredjedel av alle utslippskuttene innen 2020 skal gjøres ved kjøp av klimakvoter i utviklingsland. Da må Stortinget vedta en mye mer ambisiøs plan med bl.a. elektrifisering av sokkelen og transportsektoren. Norsk biomasseproduksjon må også økes.

27 prosent økning i forbruk av fornybar energi for hele EU

Fornybarsatsingen i EU har vært en stor suksess. Ingen ville noen gang trodd at per i dag, på en solrik eller vindfull dag, kan den fornybare kraftproduksjonen for elektrisitet i Tyskland, Danmark, Portugal og Spania nå langt over 50 prosent.

Derfor ble det satt store forventninger til oppfølgingen, hvor land som Storbritannia og Polen, støttet av Norge, ønsket veiledende målsetninger, mens Tyskland, Frankrike og andre ønsket juridisk bindende mål.

Hybridløsning

Utfallet ble en hybridløsning. Det vil si at Kommisjonen til neste år vil be hvert EU-land om en plan om hvordan de skal komme frem til utslippsreduksjonene. Det kan bety fornybart, kull og gass med eller uten karbonfangst, eller kjernekraft.

Så vil Kommisjonen legge sammen alle tallene for forbruk av fornybar energi, og se om man når frem til 27 prosent. Er ikke det tilfelle, vil Kommisjonen gå tilbake og be medlemslandene justere planene sine.

Tettere samarbeid om infrastruktur

Hybridløsningen legger opp til et mye tettere samarbeid mellom landene på produksjon og transport av kraft. Nye metoder for samarbeid – slik som det norsk-svenske sertifikatmarkedet – skal etableres. Elektrisitetsnett som binder landene sammen skal bygges for å oppnå et fullverdig indre marked for kraft og elektrisitet.

Manglende effektivitet

Energieffektivisering betraktes som den enkleste og billigste løsningen. Kommisjonen foreslår foreløpig ingen bindende mål for dette, men henviser til revisjonen av det eksisterende regelverket. Denne ventes en gang i løpet av året. Men EUs nye retningslinjer for statsstøtte tyder på at sjenerøse norske støtteordninger, slik som Enova deler ut, vil måtte reduseres.

Ad

Norge trenger nasjonal energi-dugnad

Energisamarbeidet mellom de nordiske landene er en modell for EUs indre marked. Sammen med våre nordiske naboer har Norge derfor mye å bidra med i utviklingen og forhandlingene om tiltakene for 2030. Men EØS-avtalen gir ikke norske politikere adgang til EUs beslutningsorgan. Nå blir det opp til regjeringens europaminister å skape allianser og finne arenaer hvor norske synspunkter kan bli sett, hørt og forstått. Vi trenger en nasjonal dugnad for å komme frem til ny norsk og europeisk energi- og klimapolitikk.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.