Et Ap-hamskifte av episke proporsjoner – Energi og Klima

Et Ap-hamskifte av episke proporsjoner

Miljøpartiet De Grønne har fått Arbeiderpartiet med på løfter om radikale kutt i Oslos klimagassutslipp og energiforbruk. Men vil Raymond Johansen levere?

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Raymond Johansen (Ap) under høstens kommunevalgkamp.
Raymond Johansen (Ap) under høstens kommunevalgkamp.Foto: Arbeiderpartiet cbd

Oslos valgvinner i kommunevalget 2015 – Miljøpartiet De Grønne (MDG) – havnet på vippen og bestemte seg kort tid etter valget for å innlede byrådsforhandlinger med de røde partiene Arbeiderpartiet og SV. Noen reelle forhandlinger med de blågrønne Høyre, Venstre og KrF fant ikke sted, så vi vil aldri få vite hva som kunne ha vært oppnådd på miljøområdet om MDG også hadde forhandlet med disse.

Det vi i hvert fall vet, er hva MDG har oppnådd å få Ap og SV med på i byrådserklæringen (pdf) som ble fremlagt nylig – og det er ikke lite!

Og det beste er at resultatene ikke skal måles i penger («enda mer» som det heter på politikerspråket), men i reduserte CO2-utslipp og sparte kilowatt.

Imponerende prestasjon

MDG har oppnådd radikalt skjerpede målsettinger om reduserte CO2-utslipp: Innen 2020 skal Oslos utslipp reduseres med 50 prosent sammenlignet med 1990-nivået.

Det er intet mindre enn imponerende å ha fått Ap med på dette. Den nye byrådslederen fra Ap, Raymond Johansen, var tross alt statsminister Stoltenbergs partisekretær da utslippene ufortrødent gikk jevnt opp i åtte år. Videre husker vi at MDGs stortingsrepresentant Rasmus Hansson på valgnatten uttalte noe sånt som at Ap ikke hadde villet ta i MDG med ildtang i de to årene MDG hadde vært på Stortinget.

Vi står altså foran et Ap-hamskifte av episke proporsjoner i løpet av noen uker. Ingen bør være i tvil om at dette er godkjent av Aps leder Jonas Gahr Støre, Oslos store symbolverdi tatt i betraktning.

Et annet radikalt mål i byrådserklæringen er å redusere energiforbruket i Oslo med 1,5 TWh innen 2020 sammenlignet med nivået i 2010.

MDG legger hodet på blokken, og det skal de ha respekt for. Men det gjør også Ap, fordi Rasmus Hanssons erfaringer med partiet de siste to årene på Stortinget og tiår i WWF nok fremdeles lurer som en udefinerbar angst et eller annet sted i en del MDG-bakhoder: Vil de to mektigste i byrådet, Aps byrådsleder Raymond Johansen og Aps finansbyråd Robert Steen, virkelig gjøre hva de nå har lovet MDG?

Hva skjer nå?

Å vedta kutt i en erklæring er noe annet enn å sette inn ressurser for å gjennomføre dem. Det er særlig på to områder kutt vil monne: Veitransport og oljefyring til oppvarming. Veitransport er den største og mest kompliserte, oljefyring den enkleste.

Eliminering av oljefyringen
Jeg vil begynne med oljefyringen.

Oslos om lag 15.000 oljekjeler forårsaker 20 prosent av CO2-utslippene i kommunen. Dersom byrådet eliminerer disse oljekjelene i løpet av bystyreperioden, vil det ha klart 40 prosent av målet i 2020. Dette er mulig, og byrådet vil ikke være avhengig av staten eller noen andre enn seg selv for å klare det.

Det avgåtte blågrønne byrådet har i 2015 forberedt, og i budsjettet for 2016 foreslått, å etablere en egen etat for klimaarbeidet for å sikre fokus på gjennomføringen av utslippsreduksjoner, basert på det vedtatte byøkologiske programmet og den fastsatte klimahandlingsplanen. Siden det er det avgåtte blågrønne byrådet som har vært pådrivere for dette, kan det rødgrønne byrådet være trygg på at eventuelle forslag til styrking av tiltak som fjerner oljekjelene vil bli støttet. Slike tiltak kan være å forbedre eksisterende støtte- og låneordninger i kommunens klima- og energifond. Men ikke minst må det være driv.

Det nye rødgrønne byrådet har ingen grunn til å utrede eller utsette gjennomføringen av utslippskuttene. Verktøyesken ligger klar til bruk fra dag én, allerede i oktober 2015.

Reduksjon av veitrafikken på lang sikt
Det tøffeste løftet til det nye byrådet er å redusere utslippene fra veitrafikken med enda mer enn reduksjonen i oljefyringen innen 2020. Oslo kommunes pengebidrag til Oslopakke 3 utgjør om lag 3 prosent. Resten kommer fra bilistene, staten og Akershus fylke. Det er derfor begrenset hvor stor innflytelse Oslo kommune kan forvente å ha på utformingen av planene i andre fylker og kommuner.

60-70 prosent av Oslopakke 3-midlene går allerede til kollektivtiltak, ikke minst i Oslo, og den blåblå regjeringen har allerede lovet å støtte fremtidige prosjekter som Fornebubanen og ny sentrumstunnel for T-banen med 50 prosent, opp fra 0 under den rødgrønne regjeringen. Resten må komme fra Oslo kommune, Akershus fylke, Bærum kommune og bompengene fra bilistene.

En ny og helt nødvendig sentrumstunnel er beregnet å koste 16 milliarder kroner, ikke småpenger akkurat. Dersom Oslo kommune må fremskaffe en vesentlig del av de resterende 8 milliardene vil det kunne bety en belastning på bykassen på 2-300 millioner årlig i 25 år. Dette er fullt mulig, men vil kunne komme i konflikt med alle de andre løftene byrådet har gitt i forhold til AKS (SFO i resten av landet), mer eldreomsorg, offentlig barnehageutbygging osv. Pengene fra eiendomsskatten kan tross alt brukes bare en gang, og de er nok allerede brukt opp flere ganger.

Spørsmål: Hvor skal byrådet finne midler til en grønn sentrumstunnel når det økte handlingsrommet synes å være brukt opp på røde valgkampløfter?

Reduksjon av veitrafikken på kort sikt
De planlagte utbyggingene i Oslopakke 3 slår uansett ikke inn i noe CO2-regnestykke i 2020, da dette er langsiktige planer. Følgelig må de reduserte utslippene fra veitrafikken innen 2020 løses på annet vis. Den mest åpenbare løsningen synes å være rushtidsavgift og mangedobling av prisen i bomringen. Dette høres ut som et upopulært tiltak hos mange Ap-velgere, men det er definitivt ledelse som det står respekt av, dersom Ap står ved byrådserklæringen. Vil byrådsleder Raymond Johansen honorere avtalen med MDG og utvise ledelse på dette området?

Reduksjon av energiforbruket
Byrådet har videre lovet å redusere energiforbruket i Oslo med 1,5 TWh innen 2020, dvs. med rundt 10 prosent. Arnstadutvalget fastslo for en del år siden at potensialet for energisparing i bygninger er på 50 prosent, dersom man har en 30-årig plan for renovering av eksisterende bygninger. Igjen handler det om å gi kommunens eget klima- og energifond tilstrekkelig med ressurser og utlånsmuligheter for å realisere dette. Med dagens lave strømpriser kommer ikke dette av seg selv, men krever fokus og innsats fra byens ledelse. Nok en gang: Driv.

Vil byrådsleder Raymond Johansen og finansbyråd Robert Steen være pådrivere for dette viktige punktet?

Ytterligere elektrifisering av bilparken ville også kunne bidra til redusert energiforbruk, da el-biler er mer effektive enn gammeldagse fossilbiler.

Et eksempel til etterfølgelse

Samferdselsminister Solvik-Olsen har fått gjennomslag for at bomselskaper skal kunne låne penger rimelig direkte i statskassen ved Norges Bank. Dette vil kunne redusere Fjellinjens kostnader og dermed kunne øke muligheten for å realisere sentrumstunnelen og andre tiltak, men gunstige statlige innlån kan også være en modell for å finansiere det grønne skiftet i den private bygningsmassen. Kommunen har sitt klima- og energifond og staten har både Husbank og Kommunalbank. Alle disse kan bidra til det grønne skiftet dersom det er politisk vilje til det.

Deng Xiaoping sa i sin tid at det ikke spiller noen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.

Skiftet måles ikke i penger, men i reduserte CO2-utslipp og bruk av kilowatt

Jeg tror derfor at både de blåblå og de rødgrønne med fordel kan tenke nytt når det gjelder bruk av offentlig finansiering av offentlige mål. De siste tiårene har det vært en tendens hos «alle» til å tro at finansiering i markedet er det riktige i enhver situasjon. Det er det ikke: Ingen låner inn billigere enn Norges Bank – banken kan til og med bestemme hvilken rente den vil betale!

Det er bare å følge Solvik-Olsens logikk: Kutt ut fordyrende mellomledd og finansiér offentlig prioriterte oppgaver som samferdsel og energisparing i bygningsmassen med gunstige, offentlige lån.

Blir det grønnere med rødt?

De rødes valgkampløfter og gode ønsker koster antagelig mye mer enn hva de får inn i eiendomsskatt. Det betyr at de av MDGs grønne ønsker som koster penger starter på minus i forhold til hva det blågrønne byrådet har foreslått i budsjettet for 2016 og fremover. MDGs valg av samarbeidspartier er derfor dristig.

Vi vil tidsnok vite, når status for 2016 skal gjøres opp og det rødgrønne budjsettet for 2017 skal legges frem, om MDGs beslutning om å gi nøklene til byrådslederens kontor til Ap faktisk har bidratt til et grønt skifte eller om det bare bidro til å gi Ap nøklene.

Og husk: Skiftet måles ikke i penger, men i reduserte CO2-utslipp og bruk av kilowatt.

Kommentarfeltet er stengt.