Alle større politiske bevegelser går igjennom de samme fasene:
Arbeiderbevegelsen startet med en bevisstgjøring av urettferdigheten
de store sosiale forskjellene representerte. Kvinnebevegelsen startet
med en bevisstgjøring av urettferdigheten med de store ulikhetene i
rettigheter og muligheter mellom menn og kvinner. Klimabevegelsen ser
ut til å starte med en bevisstgjøring av hvor urettferdig det er at
vi er ferd med å ødelegge fremtiden til våre barn. Og på samme
måte som arbeidere og kvinner gikk i gatene for å kjempe mot
urettferdighet, ser vi nå barn i gatene som kjemper for retten til å
leve på en klode som også vil kunne gi dem gode liv.

Hensynet til klima
vil slik sette rammene for å hva som er greit og ikke greit. Det er
ikke greit å utnytte arbeidere, det er ikke greit å nekte noen
rettigheter fordi de er kvinner, og det ikke greit å bidra til
klimaendringer. Politiske bevegelser av denne type har kraften til å
gjøre sine kampsaker til moralske saker. Moral som igjen finner
veien til lovverk og reguleringer.

Klimadebatten
flyttes over på virkemidlene

Denne endringen er
drevet frem av en betydelig endring i befolkningens engasjement for
miljø og klima. Det økte engasjementet er spesielt merkbart i
gruppen under 30 år, men også i andre aldersgrupper er det en klar
endring i engasjementet for klimasaken. Det er videre tydelig at
klimasaken blir mer polarisert. Vi har tidligere sett bølger av økt
miljø- og klimaengasjement i Norge, men det har da vært en sak
preget av ulike grader av engasjement. Miljøpartiene konkurrerte om
å ha de mest ambisiøse klimamålene, men det var ikke noen politisk
debatt om virkemidler. De andre partiene var ganske enkelt ikke
spesielt opptatt av problemstillingen.

Nå endres dette
bildet i takt med at klimapolitikken iverksettes i form av
eksempelvis bilavgifter, bompenger og utbygging av vindkraft.
Samtidig øker søkelyset på olje- og gassvirksomheten og denne
sektorens bærekraft inn i lavutslippssamfunnet. Det blir ganske
enkelt tydeliggjort at vi ikke kan fortsette som før, det er behov
for store endringer. Det medfører at det også blir motstand mot
klimatiltak, og aktører med økonomiske interesser i olje- og
gassnæringen slår tilbake mot kritikken.

Klimasaken blir med
andre ord som andre politiske saker der debatten flyttes over på
virkemidlene, og ikke lenger en debatt om hvorvidt klima er en viktig
sak eller ikke.

Debatten vil bli
sterkt polarisert

Sjelden har verden
sett en bevegelse med et større moralsk overtak enn klimastreikende
ungdommer. Vi kan derfor heldigvis vente større politiske
omveltninger fremover. Utfordringen er at det ikke er gjort mer før
klokken er fem på tolv. Toget er derfor gått for en gradvis
omstilling. Vi har kjent til utfordringen i 30 år, men har i
realiteten brukt tiden til å gjøre omstillingen vanskeligere
gjennom å øke utslippene. Det til tross for at kunnskapen om
konsekvensene har vært entydig. Dette skaper en ytterst krevende
politisk situasjon, hvor det i realiteten ikke er rom for
pragmatismen som vanligvis preger politiske prosesser. Det gjør at
debatten vil bli sterkt polarisert fremover. Klimasaken vil i økende
grad bli preget av enten eller.

På den ene siden en
global politisk bevegelse bestående av klimastreikende ungdommer
støttet av klimaforskere, miljøbevegelsen, fornybarnæringen og
progressive politikere som ønsker en mer aktiv klimapolitikk.

På den andre siden
ser vi høyrepopulistiske partier som legger klimafornektelse og
motstand mot klimatiltak til listen av politiske profileringssaker.
Herunder innvandringsmotstand, frykt for islam, motstand mot globale
institusjoner og motstand mot establishment. «Liberal paper straws don’t work» er slagordet til en
kampanje for å gjenvelge Trump. Du kan kjøpe plastsugerør som det
står Trump på, for 5 dollar. Kampanjen har så langt samlet inn
500.000 dollar til Donald Trumps presidentkampanje. Det er en
fortelling der syklister er elitister, mens bilister er folket. En 16
år gammel jente er representerer establishment, mens den amerikanske
presidenten er motmakt. Når sannheten gjøres politisk må politiske
motstandere av sannheten ty til nytale. Forskere blir irrasjonelle
hysterikere, barn blir makta, fornybar energi blir naturødeleggelse,
kollektivtrafikk blir for eliten, demokrati blir diktatur.

Heldigvis er dette
marginale politiske bevegelser i Norge, og i en norsk kontekst
kjemper de bokstavelig talt mot vindmøller. I en norsk politisk
kontekst blir det da også langt vanskeligere å bli assosiert med de
samme politiske bevegelsene. Vi ser f.eks. i Frp at grensen er nådd.
Den tause majoriteten i partiet tar langt tydeligere til orde mot
Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjeddes klimafornektelse. De ser
at det ikke er noen fremtid for et såkalt nasjonalkonservativt
klimafornektende Frp, men kanskje langt viktigere, de er uenig.
Erkjennelsen av klimaendringene er også forankret blant flertallet
av Frps politikere.

Partiene vil konkurrere om klimatroverdighet

Dette definerer
rammene for norsk klimapolitikk fremover. Vi kommer i økende grad
til å se at de politiske partiene vil konkurrere om å ha
troverdighet i klimapolitikken. Videre er det interessant at MDG ser
ut til å havne på vippen i Stortinget etter 2021. Frierne står
allerede i kø, og MDG vil få betydelig makt dersom de klarer å
holde posisjonen som blokkuavhengig. Det skal ikke utelukkes at Erna
Solberg kan få en tredje regjeringsperiode med en sentrum-høyre-
regjering der MDG inngår.

Dette vil selvsagt
også definere det politiske handlingsrommet. Det vil ikke bli mulig
å videreføre en politikk som ikke evner å redusere
klimagassutslippene i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.
Det betyr at vi skal redusere våre utslipp med 40 prosent innen 2030
og 80 prosent innen 2050. Virksomheter som ikke passer inn i en
fortelling om etableringen av det norske lavutslippssamfunnet, vil få
langt dårligere rammebetingelser. Kapital vil slik også trekkes mot
bærekraftige virksomheter, noe som ytterligere vil forsterke
utviklingen. Klimarisiko blir kapitalrisiko.

Å være en del av
løsningen på klimautfordringen vil gå fra å være en hyggelig
bonus til å bli en nødvendighet for økonomisk bærekraft. Både
for Norge som stat og for aktører i næringslivet.