«Avslutte med stil»? Spør Polen hva de mener om det

Klimaløsninger som innebærer bruk av norsk gass, gir store utslippsreduksjoner. Skal vi gi blaffen i dette fordi vi i Norge har muligheten til å gå rett på de beste løsningene, spør Tore Killingland.

Norsk klimastiftelse har nylig hatt en klimafrokost om oljevirksomheten med overskriften «Hvordan avrunde oljealderen med stil». Flere innledere mente markedet måtte løse dette og advarte mot at vi satte politiske utfasingsdatoer, da det vil gi øyeblikkelige negative virkninger i finansmiljøene.

Det som ikke ble nevnt var hva slike signaler kan bety for nasjonale samarbeidspartnere som Polen. I tillegg har «alle» slike arrangementer en klimaforsker som sier hvor ille utslippene er, men nesten aldri noen som redegjør for (hvor ille dårlig) endringstakten i energimarkedet er.

Fra kull til gass: Store utslippskutt

Noen mener gass har dårlig omdømme i EU fordi det symboliserer russisk makt. Imidlertid er det nettopp dette som gjør at land som Polen vender seg til Norge. Der har de nylig tatt en investeringsbeslutning om et nytt gassrør som kobler norsk sokkel via Danmark til Polen, – Baltic Pipe. Som kjent er Polen «kull-verstingen» i EU. Hvis ingen andre i EU vil ha norsk gass, så vil i alle fall Polen ha det for å erstatte sitt kull og bli et gassenter (gass-hub) for nabolandene også. Litt avhengig av hvordan de vil bruke gassen (strøm eller varme) så vil Polen med dette redusere sine klimautslipp med 1,5–2 ganger samtlige utslipp i Norge (inkludert utslippene for å produsere denne gassen).

Dette er mange i miljøbevegelsen i Norge mot fordi de vil fase ut gassproduksjonen i Norge: «Den forurenser jo også».

Et annet eksempel er Equinor som sammen med flere store aktører har startet et arbeid med å omgjøre Vattenfalls gasskraftverk Magnum i Nederland til et hydrogenkraftverk. Bare dette prosjektet alene vil redusere utslippene med nesten 4 millioner tonn CO₂, eller tilsvarende utslippene fra nesten alle personbiler i Norge. Jeg har ikke sett at noen er negative til dette, men konsekvensen av å arbeide for å fase ut gass i Norge er at de også er mot dette langsiktige prosjektet der hydrogenet skal komme fra naturgass med karbonfangst og -lagring (CCS).

Norsk sokkel er verdensledende i lave utslipp fra produksjonen. Stanford University har nylig framholdt Norges innsats og beregnet de globale utslippsreduksjoner i bransjen til 700 millioner tonn CO₂ dersom de andre landene følger Norges utslippsnivå (43 prosent reduksjon). Dette tilsvarer tre ganger de samlede utslippene fra alle sektorer i Norden. Kanskje en ide å fremme disse løsningene som kan skje i løpet av en fem års tid? Eller skal vi gi blaffen i dette, – «olje og gass skal jo fases ut likevel»…

Helheten i verdens energimarked skremmer

Eksemplene ovenfor viser at det er lett å være prinsipiell, men når tallene kommer på bordet om helheten i verdens energimarked og om realitetene i hastigheten for endringene, så blir i alle fall jeg skremt.

Vi blir «dopet» av gledelige meldinger om elektrifisering i Norge: Viktige hendelser som prisfall og økt utbygging av fornybar teknologi, teknologisprang for ulike kjøretøy og båter og at det løsner i forhold til kommersialisering av CCS. Men er det tiltak på nok områder og er endringstakten høy nok? Nei, det er det ikke. Da er det heller ikke nok med mere av det samme. I Norge virker det som om en bare vil ha de beste løsningene. Det kan være bra i et samfunn som vårt der det meste er «på stell». Det er ikke godt nok for den globale klimasituasjonen. Vi må også utvikle det nest beste. Verden må ha løsninger på veien til 2050.

Klimasjokket mange land fikk i 2018 har medført et unisont krav om sterkere nasjonale og internasjonale tiltak. Nedslående rapporter om hvor ille det ligger an til å bli har kommet fram blant annet i forbindelse med FNs siste konferanse i Polen i desember. Verden går mot 3 graders oppvarming (se figur under).

Verden styrer mot 3 grader oppvarming. Dypere utslippskutt er essensielt. (Kilde: Climate Action Tracker).

Som nevnt fores vi daglig av nyheter om fornybar energi, og det er gledelig. Installeringer av solkraft og vind øker veldig bra, men synes nå å falle av noe. «Alle» snakket om en eksponentiell økning, men den lar vente på seg (se Bloomberg NEF-figur under).

Selv Det internasjonale energibyrået, IEA, som er beskyldt for å underkommunisere veksten i fornybar, kommer med positive utsagn som er helt riktige, men likevel feil: «Renewables grew three times faster than total energy demand in 2017 but this was not enough to stop global CO₂ emissions from rising». Grunnen for at utslippene øker kamufleres her av prosentregningen og at det globale energiforbruket øker. Virkeligheten i levert mengde energi er at de fossile sto for 2/3 av økningen, fornybar 1/3. Derfor økte utslippene i 2017 og 2018. Dette går ikke bra.

Ny kapasitet sol- og vindkraft per år (kilde: Bloomberg New Energy Finance).

Elektrisitet er bare en mindre del

De gode nyhetene vi får er som oftest avgrenset til elektrisitetsproduksjon og vurdert bare i forhold til denne. Dette utgjør ca 20 prosent av verdens totale energiforbruk. Nå tar fornybar om lag 25 prosent av denne delen av energimarkedet. Det er flott, men figuren under viser at det meste av dette er vannkraft som har fysiske begrensninger for vekst. De «nye» fornybare som sol og vind utgjør 7,5 prosent av totalen (REN21 2018). Selv om fornybar øker bra så kommer likevel denne prosenten dessverre ikke til å øke vesentlig, fordi det totale energimarkedet jo øker samtidig.

Andel fornybar energi av global kraftproduksjon, samt ulike typer fornybar, ved utgangen av 2017. (Kilde: REN21)

Med den svake gjennomføringsevnen verden har, bør ikke bare regjeringene øke sin innsats, men påvirkere bør revurdere hva de gjør for å få verden til å akselerere innsatsen. Skal vi i Norge fortsette «det er bare det beste som holder»-strategien? Som kjent kan det beste bli det godes fiende. Norge er helt i tet teknologisk på flere områder som er viktige for det grønne skiftet. Vi kan gå direkte til de beste løsningene, og det forbedrer og senker prisen på disse. Det er bra for verden på lengre sikt, men verden trenger også andre tiltak på veien dit. Hva vil vi gjøre for å stimulere til at Norge kan bidra til at verden gjør dette? Hva har Norge spesielle fortrinn for å bidra med?

Store muligheter for Norge: Karbonfangst og -lagring

Et annet eksempel i tillegg til gjennomtenkte strategier gass-for-kull og gass-til-hydrogen, er karbonfangst og -lagring (CCS): Heldigvis er alle miljøorganisasjonene i Norge enige om at CCS er nødvendig, med unntak av Greenpeace som baserer seg på en egenprodusert rapport som er ti år gammel.

Zero skriver riktignok at «CO₂-fangst og -lagring trengs trolig i flere sektorer, men er særlig viktig i industrien» (min utheving). Og videre helt riktig: «Den globale produksjonen av sement står for eksempel alene for 6 % av globale klimagassutslipp. CCS er den eneste teknologien vi kjenner til i dag som kan få bort disse utslippene.»

Mens Norge gjør en veldig bra jobb med å utvikle en hel verdikjede for CCS innenfor industrien, så har miljøbevegelsen redusert sin interesse for CCS på kraftverk. Vi har jo ikke slike kraftverk i Norge. Et hederlig unntak her er Bellona som har stått på for CCS uansett bruk og medvirket godt i EU for dette. Mens Norge har jobbet bra, så har Kinas CO₂-utslipp fra sine kullkraftverk alene økt til 12 prosent av de globale utslippene. 12 prosent! Greenpeace vil ikke ha CCS fordi det kan brukes som en unnskyldning for fortsatt å bygge bl.a. kullkraftverk. Jeg tror ikke en eneste kineser noen gang har tenkt den tanken. Gjennomsnittlig alder på Kinas kullkraftverk er nå 15 år. De vil stå i 20 år til. Her må det raskt gjøres noe med disse. Kina blir skrytt opp som den beste på fornybar i verden. Ja, de bygger mye, og bidraget fra sol- og vindkraft var ca 7 prosent i 2017, mens kull ga 65 prosent som vil forbli på det nivået lenge. All ny fornybar går med til å dekke det økende forbruket som vil mer enn doble seg til 2040.

Miljøbevegelsen bør følgelig fjerne hemningene for CCS på kraftverk. Norge har enorm kompetanse på CCS. Verden valfarter til testsenteret på Mongstad. Kina produserer 4000 TWh fra kull. Dette er nesten fire ganger energimengden i Norges gasseksport og mer enn 25 ganger norsk strømproduksjon. Dette sier litt om potensialet for industrimulighetene for Norge.

Det er bra at vi jobber for nullutslippsløsninger. Men vi må også stimulere lavutslippsløsninger som verden trenger, og Norge er dyktige på aktiv bruk av gass mot kull og norsk kompetanse for CCS på kull- og gasskraftverk. Verden skriker etter å prøve alle muligheter.