Åpne data har snudd klimakampen - Energi og Klima

Åpne data har snudd klimakampen

Koblingen mellom åpne børsdata og åpne forskningsdata har skapt helt nye innsikter. Det ryster nå en av verdens mektigste industrier i grunnvollene, og kan få stor betydning for globale klimaforhandlinger.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Klimaforskningen har de siste tiårene utviklet seg til å bli en global kunnskapsdugnad preget av åpenhet, samarbeid over grenser, deling av data og globale overvåkningsprogrammer. En stor andel av den publiserte forskningen er open access, og mange datasett deles åpent på tvers av forskningsmiljøer. Dette har vært viktig, av flere grunner.

Grunnlaget for et karbonbudsjett

  • For å rekonstruere forhistorisk klima (altså kunnskap om klimaet før vi begynte å måle det systematisk), trenger vi å kombinere ulike datasett som indirekte gir oss viten om forholdene bakover i tid. Ved å legge flere lag av slike tidsserier oppå hverandre, fra ulike kilder og steder på jorden, blir bildet stadig klarere.
  • Vi har nå etablert enorme mengder observasjonsdata, som viser tilstanden på titusenvis av punkter på jorden, og kartlegger klimasystemets strømninger. Slik øker vår innsikt i hvordan naturens krefter dytter energi og masse rundt på jordkloden, og vi får en langt dypere forståelse av vannsyklusen, karbonsyklusen, strømforhold, vindforhold, kjemien i atmosfære og hav, og utvekslingen mellom dem.
  • Summen av disse innsiktene – særlig kunnskapen om utgangspunktet før industrialiseringen startet og endringene som har skjedd med karbonlagrene i havet, på land og i atmosfæren – gjør oss i stand til å kalkulere den totale mengden drivhusgasser som er sluppet ut av menneskeheten gjennom forbrenning av kull, olje og gass. Koblet med klimamodellenes fremtidsutsikter, kan vi kalkulere oss frem til hvor mye CO2 vi har igjen å slippe ut innenfor rammen av to graders oppvarming.

Vi har fått noe viktig: Et karbonbudsjett. Noe å styre etter.

Men det er finanssektoren, ikke klimaforskere og miljøbevegelsen, som har hånden på rattet. Penger flyttes ikke av fysikk, men av profitt.

Brutal børsmatematikk

Derfor var det på mange måter en «game changer» da Carbon Tracker Initiative i 2011 lanserte sin rapport Unburnable Carbon – Are the world’s financial markets carrying a carbon bubble?.

Det denne tenketanken gjorde, var å koble klimaforskningens data med åpne data fra verdens børser. De koblet reserver som var aktivert som verdier med klimaforskernes karbonbudsjetter, og spurte: «Hva skjer med disse verdiene om vi lykkes med målet om maksimalt to graders oppvarming?» Svaret: De blir ubrennbare.

Da klimaaktivisten Bill McKibben skrev stykket «Global Warming’s Terrifying New Math» i juli 2012, ble denne brutale matematikken kjent og diskutert i verdens finanskretser. Det førte til at klimaaktivister fikk et nytt argument, nye alliansepartnere og et nytt verktøy i verktøykassen: Fossilt nedsalg. Det er både klimasmart og finansielt smart å selge seg ut av selskaper som sitter på store reserver av potensielt ubrukelige fossile brensler. En ny rapport kom i april 2013 – Unburnable carbon 2013: Wasted capital and stranded assets. Den gikk enda dypere inn i problemstillingen, og så på hvilke selskaper som er mest eksponert. Dette sporet har blitt fulgt opp av flere finansielle aktører.

Enkelte, som norske Storebrand, har fått et aktivt forhold til denne risikoen. Presset øker på store institusjonelle investorer, som det norske oljefondet. I oktober i år sendte 70 store investorer med aksjeverdier på til sammen 4 billioner dollar et felles brev til fossilselskaper med spørsmål om deres forretningsstrategier i møte med et lavkarbonsamfunn. Al Gore gikk også ut med en kraftig advarsel til amerikanske markedsaktører for noen uker siden.

Informasjonsgrafikk gir nye muligheter

Samtidig har nye datakoblinger lagt et enda større press på aktørene i den fossile verdikjeden.

The Guardian presenterte denne uken en oppstilling over hvor stor andel individuelle selskaper har hatt i de totale menneskeskapte utslippene. Dette gjør de ved å se på totalproduksjonen av ulike fossile brensler frem til i dag, og konvertere til karbon ved forbrenning. Oppstillingen viser at 90 selskaper har stått for to tredjedeler av de akkumulerte utslippene frem til i dag. Blant dem er norske Statoil.

Interaktiv grafikk: Hvem har stått for utslippene? Klikk på bildet for å utforske (kilde: The Guardian/Duncan Clark og Kiln).
Interaktiv grafikk: Hvem har stått for utslippene? Klikk på bildet for å utforske (kilde: The Guardian/Duncan Clark og Kiln).

Her går klimaforskernes data og selskapenes egne produksjonsdata opp i nok en ny enhet. Via digital infografikk kan leserne nå selv utforske hvilke selskaper som er profitører på klimakrisen. Ytterst kompleks kunnskap om klimasystemet og markedet for fossile brensler er via systematisering og visualisering blitt tilgjengelig på lett forståelige måter for folk flest. Det presset som følger i kjølvannet av denne kunnskapen er gode nyheter for alle som er opptatt av å få fart på det grønne skiftet.

Ad

Gjennom det store fellesprosjektet Global Carbon Project får vi nå årlige rapporter om utslipp og opptak på landjorda, i havet og atmosfæren. Slik holder vi regnskap med tilgjengelig lagringskapasitet i atmosfæren, og kan aktiv knytte dette til nye data om fossil produksjon og reserver. Matematikken er enkel. Den er vanskelig å argumentere mot. Det øker også sannsynligheten for politisk gjennomslag.

Nye måter å lese verden på

Hva blir det neste? I enkelte land, blant annet Storbritannia (pdf), har data om såkalte «forbruksbaserte utslippsberegninger» vridd debatten inn på et nytt spor. Vanligvis regnes CO2-utslipp i form av utslipp innenfor landegrensene. Men i en globalisert økonomi forteller dette bare halve sannheten. For selv om utslippene synker i mange vestlige land, har importen økt dramatisk fra Kina og de andre landene som i dag driver veksten i utslippene. De produserer, for våre markeder. Gir det oss et ansvar? I 2004 var denne importen mer enn 4 tonn CO2 per innbygger, ifølge en studie fra 2010. Forbruksbaserte utslippsberegninger innebærer at minst 25 prosent av de kinesiske utslippene egentlig skal bokføres i Vesten. Og det er betydelige mengder det er snakk om. En annen studie fra 2013 (pdf) forteller at de inkluderte utslippene i importvarer til Norge er mer enn 30 prosent av det vi selv slipper ut.

Kort fortalt: Om man regner inn fossilfotavtrykket fra forbruksvarer som er importert og samtidig trekker fra utslippene fra varer som eksporteres, blir det som allerede er en skjevfordeling enda skjevere. Minst 25 prosent av verdens karbonutslipp er knyttet til eksportvarer.

For Norge, som eksporterer fossilt brennstoff og bruker pengene på varer produsert med kullkraft i Kina, finnes det ingen offisielle aktører som vil ta i slike alternative regnestykker med ildtang. Forståelig nok. For Norge vil tallene trolig bli lite lystelige om vi bokfører utslipp knyttet til sluttprodukter konsumert her i landet. Om vi i tillegg skulle velge å bokføre utslipp som er knyttet til oljen og gassen vi eksporterer, ville vi ifølge CICERO måtte tidoble utslippstallene våre. Det er derfor lite sannsynlig at norske myndigheter vil begi seg ut på denne typen beregninger.

Men dataene finnes der ute. Med kombinasjonen av et tøffere fohandlingsklima og stadig større muligheter for å fremstille data på nye måter, er det kun et spørsmål om tid før også denne måten å lese verden blir noe norske politkere og forhandlingsdelegater tvinges til å forholde seg til.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.