Ap og Høyre må finne sammen for å temme oljens makt - Energi og Klima

Ap og Høyre må finne sammen for å temme oljens makt

Lærdommen fra striden om oljeskatten: Oljelobbyen er så mektig at Ap og Høyre må finne sammen når rammene rundt oljenæringen skal legges. Bare slik kan oljens makt temmes.

Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre må finne sammen når oljenæringens rammebetingelser skal legges - bare Ap og Høyre sammen har kraft nok til å si nei neste gang bransjen ber om lettelser. Bildet er fra Zero-konferansen. (Foto: Anders Bjartnes)

Nyheten: Stortinget skal denne uken avgjøre hva slags skatteregime som skal gjelde for oljenæringen de kommende årene. Ifølge de siste lekkasjene ser næringen ut til langt på vei å få det som den vil – med et «midlertidig» regime som skal vare til 2027.

Min analyse: Oljenæringen har de siste par månedene drevet en intens kamp for endringer i oljeskattesystemet. Saken har perspektiver langt forbi de konkrete lettelsene i skatteordningene.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Lobbyistene i Norsk Olje og Gass fortjener bonus. De har gjort alt riktig. De var tidlig ute med et konkret opplegg alle andre ble tvunget til å respondere på. De har utnyttet en situasjon der Senterpartiet og Fremskrittspartiet er lydhøre støttespillere på hver sin fløy, noe som gjør det vanskeligere for Ap og Høyre å stå imot. De har bygd allianser med fagbevegelsen. De har mobilisert ordførere. De ser ut til å vinne over Finansdepartementets embetsverk. De har skapt en fortelling som fremstiller skatteforslagets skjebne som et være eller ikke-være for familier og lokalsamfunn. De har langt på vei definert agendaen for debatten om hvordan norsk økonomi best kan komme ut av krisen. De har fått oljen til å fremstå som viktigere for norsk velferds fremtid enn det saklig sett er grunnlag for.

Betraktet som politisk kampanje kan oljebransjens kamp denne våren inngå på pensum som fortelling om hvordan ting skal gjøres.

Vi har sett det Ketil Raknes kaller det karbonindustrielle kompleks utfolde seg. En etablert og mektig industri har så sterk politisk innflytelse at den langt på vei kan definere sine egne rammebetingelser. Både fagforeninger og næringsorganisasjoner er låst fast til «det gamle».

I norsk kontekst er det bare Ap og Høyre i fellesskap som kan mønstre den tilstrekkelige kraften til å temme oljenæringens politiske makt og å sette fart på den omstillingen av økonomien som er helt nødvendig. De to store kan gjerne være uenige om mye, men hovedtrekkene i oljepolitikken og i klimapolitikken er det bra om de er samstemte om.

Det store bildet: Striden om oljeskatten peker langt forbi kravet om korona-lettelser i skatteregimet.

Den handler om oljens plass i lys av klimakrisen, og den handler om hvordan vi i det norske samfunnet skal forholde oss til en solnedgangsindustri som alle egentlig vet at kommer til å bli mindre viktig for velstand og velferd for hvert år som går. Oljeinvesteringene kommer til å falle.

  • Skal staten forhandle bort grunnrente – penger som allerede er på Oljefondet – i bytte med aktivitet som kan gi sysselsetting på kort sikt?
  • Skal næringen stadig kunne presse frem endringer i sin favør i en kontinuerlig forhandling om rammebetingelsene?
  • Hvis ikke endringene som nå kommer gir virkningene næringen har forespeilet, skal det da gis etter for neste bølge av krav om «midlertidige» lettelser?
  • Og skal staten «skjøte på» med ytterligere støtte for å få investeringer med tvilsom lønnsomhet, enten det handler om elektrifisering eller prosjekter som ilandføring av olje i Finnmark?

Det er usikkert om det globale oljeforbruket har nådd toppen. Det som er sikkert, er at oljeforbruket må ned raskt dersom Paris-målene skal kunne nås. Lavere forbruk betyr lavere priser. Det betyr økende klimarisiko for oljeland og oljeselskaper. Ansvarlig og langsiktig kapital vil gå i andre retninger enn til fossil energi, og det er i andre sektorer enn olje og gass at det vil være vekst.

Med skatteopplegget som nå ser ut til å bli vedtatt, tar staten betydelig større risiko for fremtidige oljepriser enn tilfellet er i dag. Mer av verdiene som allerede er hentet opp fra Nordsjøen skal pløyes ned i nye og mer usikre petroleumsprosjekter – fremfor å kaste av seg som investeringer i regi av Oljefondet.

For statens finanser betyr endringene at oljeselskapene knapt kommer til å betale skatt de nærmeste årene. Håpet er at skatteinntektene kommer tilbake på et senere tidspunkt. Oljeprisen vil avgjøre når – og om – det skjer.

Hensynet til leverandørindustrien har vært fremholdt som det viktigste argumentet for skatteendringene. Oljesektorens problemer startet ikke med koronakrisen. Det har i årevis vært tydelig at omstillingsbehovet er stort. De politiske virkemidlene bør derfor settes inn i sektorer der det er vekstpotensial. Uavhengig av oljeskatteregimets utforming er det behov for mange og brede tiltak som skaper ny aktivitet.

Dessverre har den grønne krisepakken regjeringen la frem før helgen ikke den nødvendige retning og kraft.

Hva skjer fremover? Stortinget vil etter alt å dømme vedta lettelser i skatteregimet for oljesektoren som langt på vei er i tråd med Norsk Olje og Gass’ forslag. Det betyr at oljeselskapene får tilført store volum kontanter fra statskassen og får økt sin finansielle handlefrihet. Hvordan selskapene bruker denne handlefriheten er opp til eierne å avgjøre. Aktiviteten på norsk sokkel blir trolig litt større enn den ellers ville vært. Men omstillingsbehovet i norsk økonomi blir ikke borte.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.