Ansvarsrisiko i klimaendringenes tid

Norsk olje- og gassindustri og den norske stat kan bli holdt økonomisk ansvarlig for skader som følge av klimaendringer – i en størrelsesorden vi ennå ikke fatter. Det haster med å klarlegge ansvarsrisikoen.

Klimarisiko er et nytt ord i vårt vokabular. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney introduserte begrepet i sitt store foredrag for forsikringsbransjen i Lloyds, London, 29. september 2015. Klimarisiko er i dag et sentralt tema, ikke bare for næringslivet, men for samfunnet som helhet, og gjelder risikoen for å bli påført økonomisk tap/skade ved ikke å motvirke/ta høyde for de dyptgripende endringer som kommer med – og i kjølvannet av – klimaendringene.

Carney inndelte klimarisiko i tre kategorier:

  • Fysisk risiko; for eksempel skade på fast eiendom og infrastruktur.
  • Omstillingsrisiko; risiko for tap som følge av sen/mangelfull omstilling til lavutslippssamfunnet.
  • Ansvarsrisiko; risiko for å bli holdt økonomisk ansvarlig for fysisk skade eller tap som følge av mangelfull omstilling.

Når klimarisiko i disse dager er kommet høyt opp på samfunnets dagsorden, skyldes det først og fremst erkjennelsen av at vi i Norge – som i andre deler av verden – vil kunne bli påført astronomiske tap, og dermed samfunnsmessig ustabilitet, dersom vi ikke i tide treffer forbyggende tiltak og reduserer risikoen. Veien til lavutslippssamfunnet – «Det grønne skiftet» – kan bli meget smertefull, og vi er allerede sent ute. Denne bekymring avspeiles i regjeringens oppnevnelse av det såkalte Skanckeutvalget og det mandat dette utvalget fikk.

Skanckeutvalgets rapport, datert 12.12.2018 (NOU 2018:17) har vært ute på høring. Her foreslår utvalget bla. analyseverktøy og metodikk mv. for å håndtere klimarisiko, ledsaget av krav til en utstrakt rapporteringsplikt for hvordan dette skjer innenfor den enkelte virksomhet. Oljeselskapenes og statens håndtering og rapportering av risiko vies særskilt oppmerksomhet.

Det lå ikke i mandatet fra regjeringen at Skanckeutvalget skulle behandle ansvarsrisiko, den tredje kategorien i Mark Carneys begrepsapparat. Det kan man undre seg over. Men utvalget velger likevel å gå inn på temaet (Kapittel 5.5.). På side 88, spalte 1 i rapporten sies det:

«En fremoverskuende og oppdatert kunnskap om klimarisiko og plassering av tap som følge av dette er viktig for å prioritere forebyggende tiltak hos offentlig og private aktører. Dette vil samtidig kunne redusere den rettslige risikoen hos de ulike rettssubjekter fordi de bedre kan tilpasse seg ved en adferd som er forsvarlig i forhold til et endret risikobilde. Ved å være oppmerksom på og utbre kjennskap om klimaendringer, effekter og juridisk risiko gjennom styring, regulering og budsjetter kan staten legge til rette for en bedre risikoforståelse og risikohåndtering.»

Utvalgets vurdering må man være enig i. Kunnskap om rettslige adferds- og ansvarsnormer antas å kunne ha en adferdsregulerende og allmennpreventiv effekt. Alene utpeking av «gråsoner» rundt slike ansvarsnormer, vil kunne bidra til forsiktighet når avgjørelser tas.

Særlig betydning vil kartlegging av ansvarsrisiko ha i tilknytning til norsk olje- og gassindustris bidrag til klimaendringene. Her kan ansvar oppstå i en størrelsesorden vi ennå ikke fatter.

Kartlegging av ansvarsrisiko er krevende

En karakteristisk side ved ansvarssaker er at ansvarsspørsmålene kommer opp og prøves av domstolene i ettertid, vanligvis mange år etter at den ansvarsbetingende handling/unnlatelse har funnet sted. Man innhentes med andre ord av fortiden. Våre vurderinger og vedtak blir overprøvd av andre. I klimasammenheng vil det også kunne bety at den negative utvikling vil være kommet lenger, og at årsaksforhold og konsekvenser fremstår med større tydelighet – samtidig som samfunnets toleranse overfor virksomhet med negative klimakonsekvenser vil være mindre. Trolig vil slike holdninger også gjenfinnes i domstolene, noe som også er en risikofaktor det bør tas høyde for.

KLIMARISIKO.ORG: Digital kunnskapsbank med redaksjonelt innhold om klimarisiko.

Samtidig må det sies at kartlegging og analyser av ansvarsrisiko innenfor offentlig- og privat virksomhet, vil være ømtålelig, fordi slike prosesser ikke bare vil kaste lys over beslutninger som utfra den enkelte virksomhets egeninteresse egentlig bør unngås, men også fordi slike avgjørelser vil være samfunnsmessig uønsket, fordi det vil kunne representere kritikkverdige avvik fra samfunnets handle- og forsvarlighetsnormer, med andre ord adferd som samfunnet vil kunne reagere mot gjennom økonomiske- og strafferettslige sanksjoner, eller som jurister sier det, vi blir ansett som rettsstridig.

Analyser av ansvarsrisiko innenfor den enkelte virksomhet vil derfor kunne bli betraktet som et minefelt som det også knytter seg omdømmemessig risiko til. Desto viktigere vil det være at stat og næringsliv imøtekommer krav til åpenhet og objektivitet i slike prosesser, av hensyn til eiere/aksjonærer og allmenheten for øvrig.

Kjernespørsmålet

Går man dypere ned i temaet ansvarsrisiko, kommer man ikke unna kravet til aktsomhet, blant jurister kalt culpa-normen. Dersom et inntrådt tap/skade kan tilbakeføres til en handling/unnlatelser som er uaktsom, vil den uaktsomme skadevolder kunne bli ilagt ansvar for det økonomiske tapet som er oppstått. I vurderingen av om en adferd kan karakteriseres som uaktsom, møter man gjerne tre hovedkomponenter:

  • Om handlingen/unnlatelsen utløser en risiko for tap/skade som senere har materialisert seg.
  • Om denne risikoen kunne vært unngått gjennom et annet handlingsalternativ.
  • Om den aktuelle handling/unnlatelse burde vært unngått; i «burde» ligger en sammensatt vurdering, utfra de krav/forventninger domstolene vil stille til aktørene på vedkommende livsområde.

Det ulovfestede uaktsomhetsansvar har utviklet seg gjennom rettspraksis. Den samme utvikling finner vi i de fleste land vi kan sammenligne med oss med. På svært mange områder er normen i dag også lovfestet. Det karakteristiske for det ulovfestede uaktsomhetsansvar, er at det i prinsippet omfatter alle medlemmer av samfunnet, enten man er en privatperson, profesjons- eller yrkesperson, eller myndighetsperson. Prinsippet vil følgelig representere kjernen i enhver analyse om ansvarsrisiko, riktignok avhengig av hvilket livs- og samfunnsområde det gjelder. Generelt vil øket risiko for skade skjerpe aktsomhetskravet.

Ansvarsrisiko i oljeindustrien

Selskaper som står for produksjon og salg av olje og gass, vet at utslipp av klimagasser – og dermed klimaskader – inntrer når produktet brukes etter sitt formål. Det at det avgis klimagasser ved forbrenning er med andre ord en iboende egenskap ved det produkt de produserer og selger. Skadeevnen er en konsekvens av dette.

I global sammenheng er norskprodusert olje og gass en ikke ubetydelig forurensningskilde. Uansett størrelse og omfang på den enkelte virksomhet, vil den representere et bidrag til de globale klimaskader. Det kan selvsagt diskuteres hvor stort og vesentlig dette bidraget er, og hvordan det skal utregnes (for dette finnes det modeller), men at oljenæringen som bransje og dermed det enkelte oljeselskap – er en hovedbidragsyter til den katastrofen som venter oss, er hevet over tvil.

Det er her ikke spørsmål om en større eller mindre risiko for skade, slik forholdene var for tobakksindustrien, der skadepotensialet ville bero på hyppighet og varighet på forbruket hos den enkelte. Skadepotensialet for olje og gass manifesterer seg ved forbrenning og blir større og større, jo lengre vi beveger oss bort fra taket på 350 ppm i atmosfæren. (I dag er konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren ca. 411 ppm.) I tradisjonell erstatningsrettslig tenkning kan dette trekke i retning av et skjerpet ansvar for oljeselskapene, i tråd med de ulovfestede objektive ansvar.

I USA pågår det for tiden store søksmål mot oljeindustrien, der søksmålene tar utgangspunkt i de rettsprinsipper (prejudikater) som domstolene la til grunn i sakene mot tobakksindustrien på 90-tallet og utover. Her ble det også lagt vesentlig vekt på at selskapene hadde fornektet helseskader, og at de aktivt motarbeidet lovgivning og tiltak som kunne begrense helseskadene.

Tilsvarende kritikk vil kunne bli reist mot oljeindustrien.

Ansvarsrisiko for staten

Den norske statens samspill med oljeindustrien skjerper ansvarsrisikoen for statens del. Den skadeevne som knytter seg til oljeselskapenes produksjon og salg av olje og gass fra norsk kontinentalsokkel, er muliggjort gjennom tillatelser fra den norske stat. Staten er imidlertid pålagt et særskilt ansvar for beskyttelse av miljøet, jfr. Grunnloven §112, 3. ledd, i det staten, iflg. bestemmelsen, ikke bare skal iverksette tiltak til beskyttelse av miljøet, men skal iverksette tiltak som gjennomfører – altså sikrer – bestemmelsens «grunnsetninger», med andre ord de rettigheter – beskrevet i forarbeidene som menneskerettigheter – som blant annet omfatter retten til et sunt miljø og en natur med artsmangfold mv.

I den utviklingen vi nå er inne i, der jordens gjennomsnittstemperatur forventes å stige til 2- 4 °C, kanskje mer, og hinsides Paris-avtalens tak, «…ned mot 1,5 °C….» er det overveiende sannsynlig at staten – ved i dobbel forstand å gi full gass til oljeindustrien – meget grovt har krenket sine naturrettslige, konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser. Dette kan ytterligere tydeliggjøres ved å vise til de internasjonale bærekraftsprinsipper som Grunnloven § 112 er en juridisk overbygning for: «Staten er forpliktet ovenfor egne borgere og andre stater til å forhindre eller stanse betydelig forurensning eller skade på miljøet.»

Statens åpenbare tilsidesettelse av sine forpliktelser kan ha den nærliggende konsekvens at bore- og utvinningstillatelser kjennes ugyldige, og/eller at staten holdes solidarisk ansvarlig med oljeindustrien for de skader/tap som de angjeldende oljeselskaper derved bidrar til.

Oppsummering

Klimaendringene er her allerede.

Størrelsen på klimarelaterte tap og skader som etter hvert vil komme til overflaten, vil overstige vår fantasi og fatteevne.

Det ligger i kortene at de som rammes – også forsikringsselskapene – vil ønske å velte tapet over på dem som kan sies å ha bidratt til skaden. Her vil oljeselskaper og oljeproduserende stater være i skuddlinjen.

Anbefalingene fra Skanckeutvalget burde derfor være en kjærkommen anledning – riktignok altfor sent – til å igangsette prosesser til klarlegging av den ansvarsrisiko olje- og gassnasjonen Norge sitter på – ved transparent og objektiv informasjon til aksjonærer og samfunn om hvordan risikoen vurderes og håndteres.

Men vil staten, regjeringen Solberg og oljeselskapene medvirke til dette? Hvis vi får noe svar, vet vi at svaret blir nei. Det vil samtidig fortelle oss noe om hvor vi befinner oss. Verken staten eller oljeselskapene vil bli kikket i kortene. I stedet vil man møte uetterrettelig retorikk om den norske oljens velsignelser og få Karl Eirik Schjøtt-Pedersen med på kjøpet.